onsdag 18. november 2009

Strøtanker

Strøtanker.

Her følger noen tanker jeg har om hvordan paganismen som bevegelse kan forholde seg til forandring og fornyelse uten å miste sin egenart. Tar gjerne imot innspill, kommentarer og / eller uenigheter. Det hadde i det hele tatt vært fint om leserne av denne blekka kunne med flere innspill om alt de opplever som viktig her i livet.

En paganistisk gruppe må kunne være selvkorrigerende. En opplagt feiltagelse bør ikke få overleve ved å dekke seg bak et slør av tradisjon, dogmatikk eller autoritet. Dette skulle kanskje ikke være nødvendig å si, men jeg opplever at det av og til kan være en tendens i våre rekker å fossilisere en etablert tradisjon i bestemte holdninger og handlinger. Tilhørighet blir definert som dogmatisk å repetere etablerte ritualmaler og strukturer. Jeg opplever at slike ytre strukturer forbausende raskt har fått en fossil karakter for eksempel i Wicca bevegelsen i Norge. Tukler man med disse beinrestene, opplever man raskt å falle ut med det gode selskap. Du står for så vidt fritt til å tenke og gjøre hva du vil, men copyrighten til å kalle deg Wicca mister du. Ditt forsøk på å fornye Wicca blir altså møtt med fratagelse av bransjenavnet Wicca, og så får du lov til å kalle deg hva som helst annet så framt du ikke tråkker en ny gruppe på tærne. Altså: Det forventes nærmest at du skal hoppe fra fossil til fossil ettersom du utvikler / forandrer deg.

Mitt spørsmål blir dermed: Finnes det en neopaganistisk dogmatisk grunnstruktur som definerer tilhørighet / eventuelt ikke? Her er mitt forslag:
• 8 årsfeiringer. Inneholder en mytologisk grunnstruktur bestående av en sirkulær fortelling om hva guden og Gudinna foretar seg gjennom årsløpet. Jeg opplever denne strukturen i praksis som svært åpen. Her har det blitt improvisert og eksperimentert i alle de åra jeg har vært aktiv innenfor Wicca.
• Noe helt annet er gradsinnvielsene. Her gir alle jeg har snakka med klart uttrykk for at disse ritualene må følges strengt uten avvikelser eller tilføyelser, og for all del må de ikke tukles med. Skulle du allikevel velge å gjøre dette, blir du ikke lenger ansett for å drive med Wicca, i hvert fall ikke gardneriansk Wicca.

Etter min mening bør ikke kriteriene for hva som definerer en religiøs gruppe baseres på gjennomføringen av slike grunnstrukturer. Jeg synes at det blir noe utvendig og eksoterisk over slike markeringer, som ikke burde passe for en religion som definerer seg som antiautoritær og frihetlig. Dette kan ikke bli annet enn stivt og dogmatisk. Idehistorisk sett skaper det en utilbørlig hang til å bli hengende fast i ideene til bevegelsens gründere, enten disse er gode eller dårlige. Vi har hatt over tusen år med autoritær religionsutøvelse i dette landet, og det er merkelig hvor lett det er å falle ned i denne grøfta selv når vi definerer oss som en reaksjon på dette.

Et eksempel: Hvorfor har vi gradsvesen i Wicca? Dette er jo en religion som baserer seg på en immanent opplevelse av det åndelige. Det vil bl.a. si at vi har fokus på å oppleve det åndelige i små enheter, preget av en dennesidig nærhet. Vi opplever ikke det guddommelige feltet som noe fjernt og transcendent der oppe, men noe vi hovedsakelig møter i horisontale gjensidige relasjoner. Jeg opplever følgelig at Gradsvesen i Wicca, gardneriansk eller ikke, bryter med fundamentale verdier i det jeg opplever som Wicca, i og med at det nødvendigvis må gi uttrykk for et hierarkisk transcendent prinsipp. I uformelle samtaler er mange enig med meg at Gerald Gardner antagelig tok med seg et tredelt gradsvesen inn i Wicca fordi han også var frimurer. Allikevel er de samme folka skjønt enige om at jeg ikke lenger kan kalle en gruppe for gardneriansk Wicca dersom jeg dropper gradsvesen. Tok jeg uttrykket schizofren tenkning i min munn?

Det bør være klart at hva som definerer deg innenfor gardneriansk Wicca ikke bør baseres på hvilke rituelle strukturer du baserer din praksis på. Min oppfatning er at en slik tilhørighet bør baseres på en indre holdning: Lojalitet overfor hva den enkelte opplever som essensen av Wicca. Bare slik kan vi komme videre utover gründernes begynnende forståelse og samtidig ivareta bevegelsens indre kjerne. Jeg mener at det er i tråd med essensen av Wicca å avskaffe gradsvesenet helt. Våre ritualer bør ikke ha hierarkisk baserte ritualer overhode. Det bør ikke være formålet i Wicca å praktisere noen slags vertikal oppstigning mot en transcendental himmelgud. Det bør ikke sitte innvidde tredjegrads Prestinner (eller prester) noe sted i organisasjonen og forvalte sannheter, samt hvem som får stige opp blant dem eller hva som er riktig å mene eller ikke. Det at jeg har en slik oppfatning vil kanskje være med på å definere meg som kjetter, men jeg mener ikke desto mindre at jeg må ha full rett til å kalle meg en praktikant innenfor gardneriansk Wicca. Det er jo faktisk denne tradisjonen jeg for nokså lenge siden ble opplært i. Kanskje kan det konkluderes med at alle bevegelser trenger sine kjettere.

En annen problemstilling som har begynt å oppta meg som neopaganist er hvordan vi kan jobbe med de stedegne religiøse kreftene. Siden vår religion er basert på immanens bør vi kunne knytte oss an til de åndelige kreftene som kommer opp av jorda der vi bor. Hva vil dette i praksis si? La meg komme med et eksempel. Jeg er født og oppvokst i Telemark, (selv om det er litt i utkanten. (Porsgrunn)). Når jeg synger folkeviser fra dette området, opplever jeg at noe stiger opp i meg og synger gjennom meg. Dette er det stedegne.

Det er et problem for oss at vi bor i et land hvor den stedegne religiøse opplevelsen har blitt forsøkt utradert av den universalistiske kristne himmelreligionen, som definerer kreftene fra jorda som syndige og begjærlige (kjødets gang). I denne prosessen har det gått så mange tradisjoner tapt at det av og til kan oppleves som vanskelig å vite hvordan vi skal praktisere religionen vår. Det er her særlig asatru-bevegelsen har et stort og viktig ansvar i og med det viktige pionerarbeidet de har påtatt seg: Nemlig å gjenoppvekke tradisjoner som lenge har vært døde. Men også vi innenfor Wicca bør jobbe med dette. Hvor finner vi de gamle kraftstedene i byene og ute i naturen? Hva kan vi gjøre for å styrke disse stedene? Hvordan skal vi finne fram til historisk materiale over gjennomføringen av religiøse handlinger som sier oss noe, og hvordan skal vi videreføre disse? Hvem er vi på lag med og hvem kjemper vi imot? I mange tilfeller må vi gjøre landnåm: Vi må på nytt bygge våre religiøse strukturer inn i landskapet rundt oss. Dette er et kontinuerlig arbeide, og det er viktig at våre lesere skriver inn om sine erfaringer her.

Økofilosofen Schumacher snakker om viktigheten av å handle lokalt og tenke globalt. Her ligger et annet område jeg tror det er viktig å jobbe med: Nemlig nettverk. Vi bør jobbe med å ha en kontinuerlig oversikt over alle de forskjellige smågruppene som kan gå under betegnelsen paganister her i Norden. Vi bør også utforske hvilke tråder som går utover i verden. Hvilke grupper har vi hatt kontakt med, hvilke bør vi opprette kontakt med? Et interessant spørsmål her: Finnes det tradisjonelle paganistiske og stedegne religioner det kunne være naturlig for oss å opprettholde en kommunikasjon med? Et interessant eksempel på at slike forbindelser kan opprettes fant sted i Amerika i 1993. Da samlet 500 representanter for 40 ulike indianske nasjoner seg og utstedte en ”krigserklæring mot spirituell utnyttelse” av de indianske religionene. Det var særlig new-age bevegelsen som fikk gjennomgå. Asatru tidsskriftet RuneStone støttet fullt opp om dette, og det har siden vært et godt samarbeid mellom asatrufolket og indianerne i Amerika.

Et annet spørsmål som opptar meg er navnene vi benytter oss av på guden og Gudinna i Wicca. I praksis plukker vi her nokså fritt fra alle verdens religioner. Til sammenligning ser det nærmest ut til å være et tabu innen asatru å benytte seg av navn som ikke kan dokumenteres brukt innenfor det norrøne religiøse område. Kan man, i motsetning til asatru, beskylde Wicca for å være en universalistisk og ikke en stedegen religion? Har vi her en tendens til import av fremmede, særlig keltiske, elementer inn på vår stedegne jord?

La oss se litt nærmere på de vanligste navnene vi benytter oss av innenfor Wicca: Aradia, Cernunnos, Rhiannon, Cerridwen, Lugh, Brigid. Bortsett fra Aradia, som er av italiensk opprinnelse, er alle disse navnene hentet fra den keltiske kulturkrets. Så er det remsa fra sangen Burning Times som vi alle er så glad i: Isis, Astarte, Diana, Hekate, Demeter, Kali og Inanna. Alle Gudinner henta fra sentralstyrte bystater. Ingen er fra nordisk område. Den nyeste her er ellers Kali, som først temmelig sent har fått en sentral plass i indisk religion.

Det er interessant å merke seg at ingen av disse Gudinnene er henta fra stedegne religioner i desentraliserte lokale kulturer basert på primitivt jordbruk, nomadisme eller jakt og sanking. Slike Gudinner burde være nærmere vår måte å tenke religion på. Det er kanskje på tide at vi begynner å arbeide mer med Gudinner og guder fra Afrika eller andre områder innenfor den fjerde verden. Det er min oppfatning at vi bør arbeide mot å utvikle et kontaktnett med overlevende paganistiske lokale kulturer verden over. Vi har tross alt mange felles fiender: De universalistiske monoteistiske religionene (Kristendom, islam og buddhisme), de multinasjonale selskapene, den amerikaniserte massekulturen osv.

Et forslag: Det kan argumenteres for at Wicca har et spesielt fokus i retning av den ville naturen. Er ikke dette heksas tradisjonelle område? I norrøn religion var det jotnene som representerte den ville, ubehandlede naturen. Kanskje burde vi innefor Wicca her i Norden særlig arbeide med jotnene som Gudinne- og gudeformer.

Et annet interessant spørsmål det går an å stille seg er om det går an å finne nye, ennå ikke eksisterende navn på våre guder og Gudinner. Hvordan får egentlig disse typene navn? Jeg tror vi kan lære en del fra India her, eventuelt også voodoo. I India kan alt bli guder: Et eksempel fra Bengal. En engelsk offiser som var en dyktig tigerjeger ble etter at han døde opphøyet til en gud. Han gir selvfølgelig beskyttelse mot tigere når du er ute i jungelen. Gode offere til ham er cigarer og Brandy, for det var han glad i da han levde. Det er også lett å finne eksempler på filmskuespillere, politikere, byråkrater og frihetskjempere som har blitt opphøyet til guder og Gudinner. Kan vi gjøre noe lignende? Jeg påkaller deg Arne Næss? (Han bør kanskje være død først). Bor det en Gud i datamaskinen, og er verdensveven ei Gudinne? Hvordan finner vi i tilfelle navnene på dem? På transereiser kanskje?

Alle forslag og erfaringer og reaksjoner på disse strøtankene mottas med takk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar