Draumkvedet

Draumkvedet

I de siste ti åra eller så, har jeg hatt for vane å synge Draumkvedet. For at det skal ha en effekt, er det viktig at det blir sunget i tiden mellom 24. desember og 6. januar. Siste gang nå, sang jeg det i en kirke oppi i dalom et sted utafor Bergen. Det må sikkert virke merkelig at en frelst hedning som jeg synger et kristent visjonsdikt som dette hvert år, men som dere skal få se, har det sine grunner. Diktet atskiller seg nemlig radikalt fra lignende middelaldersk visjonsdiktning jeg har lest, som uten unntak har en tørr og dogmatisk belærende kvalitet over seg. En ting som gjør Draumkvedet så spennende, er at det har en så personlig og selvopplevd kvalitet over seg. Her sprenges ettertrykkelig grensene for kristen dogmatikk, for dette er en regelrett sjamanreise gjennom alle de tre verdenene. Det er nok dette sjiktet som sjamanen Ailo Gaup har merket seg med diktet, og fått ham til å holde flere kurs i trommereiser med Draumkvedet som tema.

Draumkvedet ble samlet inn i Telemark på 1840-tallet av folkeminnegranskeren Moltke Moe og salmedikteren Landstad. Diktverket var på denne tiden i full oppløsning, så det vi har igjen er egentlig bare fragmenter av noe mye større, nærmest et lik, og enkelte av informantene gjorde da også oppmerksom på at samlerne burde ha kommet den gang for eksempel bestefar levde, som kunne en versjon som var mye lengre. Det var dette faktum som fikk anarkisten, presten, nynorskmannen og okkultisten Ivar Mortensson til å postulere at Draumkvedet opprinnelig hadde handlet om en full kosmisk reise gjennom alle de tolv stjernetegnene i Zodiaken (eller dyretråi som det kalles i diktet.) Han har for øvrig prøvd å rekonstruere det i en versjon som mer enn hundre vers!

Men la oss nå stifte bekjentskap med vår helt og innfører i de forskjellige verdener: Han heter Olav Åsteson, og allerede her begynner mysteriene. Det er slett ikke vanlig i gammel norsk navngiving å ha etternavn fra sin mor. Olav burde ha het Knutson eller Geirson eller noe sånt, men så har han altså navn etter mora Åste. Dette gir diktet helt fra begynnelsen en feministisk karakter, noe som forsterkes, som vi skal se, ved at den eneste guiden han møter på sin reise også er en kvinne. For øvrig spekuleres det i visse okkulte kretser på at Olav Åsteson ikke er et navn, men en innvielsestittel. Rudolf Steiner hevder klarsynt å ha sett at det fantes en mysteriekult i Norge hvor de innvidde fikk denne tittelen. Dermed får vi å gjøre med et kristent sjamanistisk mysteriefellesskap. Helt ærlig: Jeg har litt vanskelig for å tro på dette, men det er allikevel en fascinerende tanke.

Den 24. desember faller Olav, sønn av Åste, i en dyp transesøvn som skal komme til å vare i hele tolv døgn. Det gjøres oppmerksom på at han er i uteksti, et ord med usikker betydning. Det kan bety at han er i ekstase, men også at han vandrer omkring i den stiløse villmarka. I denne tilstanden rykkes han ut av kroppen, og kastes først ut i elementenes kaotiske verden. Nå er han både høyt og lavt: ”Upp at mæ sky” og ”ned at åt svarte dikje”. I dette kaoset hører han vannet, men ”fær det inkje. ”Under jordi så mune det renne”. Denne tørsten er vanlig i det hinsidige etter at døden har inntrådt, og i neoplatonsk filosofi blir dette regnet som årsaken til at sjelen trekkes ned mot jorden til ny fødsel igjen i den sublunare verden etter en lengre vandring gjennom alle planetsfærene. Det blir sagt rett ut at Olav på denne tiden er helt død. ”Eg hev tott den dauden god”, og han ligger ”med rapa moll i munne”, altså med munnen full av jord.

Etter hvert må han gjennom en ”tynnyrmo”, en tornemo, og her rives i stykker en skarlagensfarget kappe som Olav går med, og ”neglan av kvorjom fot”. Det er klart at dette må dreie seg om kjøttets oppløsning. Olav er nå redusert til et skjelett.

Olav vandrer nå som et skjelett gjennom Auromheimi, enda et ord som forskerne har vanskelig for å forstå betydningen av. Aur er et ord vi også finner i norrøn mytologi. For eksempel øser nornene aur ut over røttene på Yggdrasil, og det kreative kraftfeltet Ginnungagap mellom varmepolen Muspelheim og kuldepolen Nivlheim skal også være full av aur. Dermed tenker jeg meg Auromheimi som et hinsidig astralt felt som er fullt av magisk kraft.

Nå kommer Olav til en viktig grense, nemlig brua som forbinder elementenes verden og det ytre kosmos hinsides planetene. Dette kalles i en variant for ”dyretråi” (dyretråkket, eller Zodiaken), og et annet sted for vetterstig (vintersti, eller melkeveien). Det kommer nå en kort og litt gåtefull liste over en slags hinsidig geografi, noe som for øvrig er vanlig i sjamanistiske beskrivelser. Det vises til at noen reisende drar over Grimaråsen eller Gjallarhylen. Noen steder blir man våte i skoa, og i Våsemyran er det bunnløst. Stedet der ”isane brunne blå” holder han seg også unna.

Brua over til den kosmiske verden heter Gjallarbrua. Den er lagd av gull og blir voktet av tre dyr: En okse, en hund og en orm. Her blir du både bitt og stanga og stikki hvis du ikke er egnet for en slik innvielse. Gjallarbrua dukker også opp i norrøn mytologi. Her er det brua over til Helheim, veien nord og ned som de fleste av oss må vandre etter at vi er døde. Vi finner for øvrig en merkelig parallell i persisk mytologi. Her må alle døde vandre over Cinvat brua, som fører til åndelandet. Den blir også bevoktet; av og til av dyr, og av og til av en kvinne. Har du levd et godt liv er hun fager og naken, men har du ikke det kan hun fremstå som en stygg og skummel gammel kjerring.

Etter å ha passert brua har Olav nå kommet helt ut i kosmos. Han tar av fra Melkeveien og kommer så til Paradis, hvor han møter ”sæle gumor si, med raue gull i hende.” Det har vært spekulert mye om hvem gudmora til Olav Åsteson kan være, og jeg har min egen teori. Det er vel kjent at det i små bygdesamfunn kunne være svært vanskelig å finne gudmor til barn, da slektskapslovene var mye strengere den gang enn de er i dag. Noen ganger var det beint framt umulig, og barna ble da utstyrt med fiktive gudmødre. Det kunne være katolske helgener eller Jomfru Maria. Det kan derfor ha vært fullt i tråd med middelaldersk praksis at Olav fikk Jomfru Maria som gudmor, og da forstår vi også gullkvaliteten hennes.

Av denne Gudinne-guiden får han det råd å dra til Broksvalin, enda et ord som har uklar betydning. En mulig tolkning er ”skybankene”. En helt annen teori hevder at ordet henspeiler på den lukkede svalegangen som alltid går rundt hele kirkerommet på en stavkirke. Det er mulig at det her kjøres et dobbelt sett med symbolbruk, nemlig at Olav reiser i kosmos som samtidig er en slags kirke. Det kan forklare en annen hentydning om at han farer ”ivi vigde vatnet”, som kan vise til skåla med hellig vann som står ved inngangen til hovedrommet på en katolsk kirke.

Olav blir nå vitne til flere klassisk katolske helvetes sener, og vi får se hvor kjipt det kan gå med de fleste av oss en tid i det hinsidige hvis vi ikke har handla i overensstemmelse med lokal skikk og bruk. Noe av det verste man kan gjøre i et tradisjonelt bygdesamfunn er å flytte på deildesteiner, som markerer grensene på gården, for å råde over mer grunn. For dette må man som straff bære på glødende stein i den neste verden. Vi får også et glimt av noen hekser som står og rører i blod, og en prest som blir stappa ned i en kjele med brennende tjære.

Så blir Olav var to ritt. Det ene kommer fra nord og ledes av Grutte Gråskjegg, en av titlene på Odin, og en fra sør ledet av Jesum Krist og Sankte Sålemikjel (St. Mikael) med skålvekt i handa. Det fokuseres på sistnevnte, og nå kommer en fin liten kjettersk detalj som lett kan oversees. Mikjel veier nemlig alle sjelene over til Jesum Krist, og det vil si at ingen kommer til helvete! Dermed slås beina inn under et viktig hakepunkt i kristendom som virustanke, nemlig HFDA doktrinen (Helvete For De Andre).

Reisa er nå over. Det har gått tolv dager, og Olav våkner opp fra den kataleptiske søvnen sin. Han står opp, spenner om seg et gullbelte og setter seg opp på ”fljotan folen” eller stashesten. Han rir så til kirken, hvor messen er i gang. Presten står oppe ved alteret og ”leser fra lestine lange”, altså dau oppramsende dogmatikk uten noen ekte opplevelse bak. ”Olav set seg i kyrkjedynni og tele draumane mange” Dørstokken er et interessant verken/eller sted i en, og Olav sitter nå mellom verdenene, mellom det sakrale kirkerommet og den profane verden utenfor. På dette magiske og ambivalente stedet er det at han velger å fortelle sin historie, sin ”ettegaume”. Menigheten vender seg bort fra presten og hans tomme dogmatikk, til det selvopplevde og ekte.

Så var reisen til ende. Og folkens, for å si det på latin: Ite, messa est. Gå, messen er til ende.
Geir Stjernholm Uldal