Drager i alle land foren eder.

Drager i alle land, foren eder.

Høsten har kommet. Rundt oss gulner det mer og mer, og 29. september står Mikkelsmess på den gamle Primstaven. Dette var tiden da vikingene, det vil si de som fremdeles drev med slikt, dro ut på viking med langskip utstyrt med drager i stavnen. Det var da ingen grunn til å slutte med slikt selv om de var blitt kristne. Dagen markerte jo Mikaels kamp over dragen, så her var mye de kunne forbinde seg med. Vikingtida er jo full av drage gjengivelser.

Det får meg til å fundere over hva dragen egentlig representerer. Hvorfor drager, og hvorfor skal de på død og liv drepes? Og så hvert år da gitt. Det er ikke sikkert at jeg kan svare utfyllende på det, men allikevel skal jeg forsøke.

For oss som bor i den vestlige verden, er det nok den beretningen som står i den svarte Boka som er selve dragefortellingen. Det er derfor naturlig å begynne med den:

I Johannes Åpenbaring beskrives en ganske bisarr drage med syv kronede hoder og ti horn. Den angriper en Kvinne som er i ferd med å føde oppe på Månen. Barnet tas omgående opp i Himmelen, mens Kvinnen flykter ut i ørkenen. Så bryter det ut krig i Himmelen da Mikael og hans engler angriper dragen. Dragen identifiseres nå som Satan, og slenges ned på Jorda. Her prøver den å søke opp Kvinnen, men Hun gis et par vinger så Hun kan flykte til et beskyttet sted. Dragen drar nå ut til kysten, og opp av havet stiger et dyr som også har 7 hoder og ti horn. (Du store verden!) Dette er dyret hvis tall er 666.

Tallet 666 har for øvrig vært spekulert mye over. Ved hjelp av Gematria over de greske bokstavene blir det mulig å regne seg fram til både Nero og Luther og flere til. Kanskje er det til og med summen på en av dine uvenner. Her er min tolkning: (så vidt jeg vet helt original?).

I hellenistisk magi som var samtidig med Johannes Åpenbaring var det vanlig å tilskrive hver av de syv kjente planetene en magisk tavle (eller kamea). Her er et enkelt eksempel, den magiske tavla for Saturn:
4 9 2
3 5 7
8 1 6
Her kommer selve magien: Legg sammen de vannrette summene. Du får15 på alle, ikke sant? Så gjør du det samme loddrett. Også 15! Prøv diagonalt, (4,5,6 og 8,5,2) Utrolig, men sant, det blir også 15. Vær så god, mine damer og herrer: En magisk tavle. Legg nå sammen alle tallene, og du får 45. Dette var det magiske tallet for Saturn i hellenistisk magi. Tallet 45 kan på hebraisk gi navnet Zazel, som regnes som navnet på planetånden for Saturn.

La oss så se på en annen tavle. Den består av 6 felter vannrett og 6 loddrett. Slik:
6 32 3 34 35 1
7 11 27 28 8 30
19 14 16 15 23 24
18 20 22 21 17 13
25 29 10 9 26 12
36 5 33 4 2 31
Legger du sammen summene her, får du alle veier 111. Og tallene til sammen blir … nettopp: 666. Dette er den magiske tavla for Sola! Følgelig blir det hellige tallet for Sola i hellenistisk magi 666. (Planetånden heter for øvrig Sorath. For meg virker det ganske klart her hva som har skjedd. De første kristne har forsøkt å sverte et rivaliserende virkelighetsbilde, i dette tilfellet hellenistisk magi, ved å demonisere deres hellige symboler.

La oss nå se på noen andre dragehistorier. Det ser ut til at de første kjente dragekampene beskrives ca. 1000-600 f.Kr. over et belte som går fra det nåværende Hellas og til India. (Kinesiske drager er en ganske annerledes skål, og jeg velger å ikke trekke dem inn her). Dette tidsrommet er ganske interessant, da det er umiddelbart forut for det som filosofen Karl Jaspers kaller for aksetiden. (Fra 600 f. Kr. og fram mot Jesu fødsel.) Aksetiden er unik i verdenshistorien, fordi det over hele den kjente verden finner sted en dreining fra det ytre og mot en indre verden. I India tas det avstand fra kompliserte offerritualer til fordel for indre opplevelser og meditasjon. De jødiske profetene tar også avstand fra ytre ritualer, og etterlyser i stedet indre holdninger som et rettskaffent liv og en sosial bevissthet. I Kina blir man opptatt av taoistisk mystikk, og i Hellas av mer og mer abstrakt filosofi.

Tida før Aksetiden er også interessant. I Midtøsten kan i denne tida merkes en unison opplevelse av å ha mista noe, mista en kontakt med den åndelige verden som før var mye mer intim. Et eksempel her kan være tilstrekkelig. (Det kunne gis mange flere) Her er ordlyden på en steintavle fra det gamle Mesopotamia. (Kalt Ludlul bel nemeqi):
Min Gud har forlatt meg og blitt borte,
Min Gudinne har sviktet meg og holder seg på avstand.
Den gode engelen som gikk ved min side har forsvunnet.
Hele den Mesopotamiske verden var på denne tida full av slike klager. Gudene ble rett og slett borte for dem. Det er muligens denne vonde opplevelsen som senere fører til at menneskene begynner å søke innover og etter hvert finner sitt eget jeg og sin egen personlighet.

Det er i overgangen mellom disse to måtene å oppleve virkeligheten på at dragehistoriene oppstår. Det er mulig å oppleve at Dragen over hele verden holder noe tilbake og må overvinnes for at kontakten med den åndelige verden kan gjenopprettes.

Så vidt meg bekjent, er den første dragekampen som er nedskrevet den som finnes i Enuma Elish, eller den Babyloniske skapelsesberetningen. Det er forfatta av en ukjent dikter for ca tre tusen år siden.

Fortellingen begynner med det første Urparet, Apsu og dragen Tiamat, henholdsvis det ferske og det salte vannet. Fra dem stammer alle de babylonske Gudene og Gudinnene. Sistnevnte er åpenbart en frisk gjeng, for kretsen rundt det første gudeparet blir fort plaga av mangel på søvn på grunn av at de unge gudene (Anunakiene) bråker for mye. Apsu foreslår derfor å drepe dem, men dette blir Tiamat forferda over: ”Vi må da ikke drepe barna vi har skapt. Selv om det er problemer nå, kan vi vel vente litt.”

Denne diskusjonen kommer snart de yngre gudene for øre, og de blir forferda, og føler at de må forsvare seg. De senker en tryllesøvn over Apsu, og dreper ham så. Nå først blir Tiamat sinna, og ruster seg til kamp. De yngre gudene velger seg ut guden Marduk til å kjempe for dem, og det blåser opp til en forrykende kamp som ender med at Marduk fanger Tiamat i nettet sitt, kaster orkanvinden Imhullu inn i gapet Hennes, så Hun revner og dør. Marduk tramper så på liket og knuser skallen Hennes. Han kløver Henne og skaper himmelen av den øvre delen og hele det ordnede kosmos med planetenes baner. Så ofrer han Kingu, Tiamats rådgiver, og skaper de første menneskene av hans blod.

Det spesielle med denne historien er at den både er en dragekamp og en skapelsesberetning. Legg merke til at kosmos først blir skapt etter at dragen er drept, ja at hele vår opplevde verden faktisk er en drages sønderlemmede legeme! Det må ha vært rart å oppleve verden slik, og det dukker jo opp mange spørsmål. Kampen foregikk tydeligvis før kosmos ble ordna, slik at det kunne se ut slik som det ser ut i dag men hva fantes egentlig da? Det må jo ha vært en hel immateriell åndelig verden.

Historier om at verden er skapt ut av en kjempes parterte kropp finnes faktisk over hele verden, både i India, Kina og i Mellom-Amerika. I Norrøn mytologi skapes verden av kjempen Ymirs kropp. Hva betyr dette?

Det disse historiene forteller meg, er en opplevelse av å ha falt ut av en opprinnelig enhet. For å kunne ha en dagklar bevissthet, må vi ordne verden i kategorier og motsetninger, for det er jo det tenkning går ut på, ikke sant? Dyrene filtrerer neppe verden gjennom et filter av tegn, ord og symboler slik som vi gjør, i hvert fall ikke så omfattende. De opplever stort sett verden som en enhet mellom tenkning og handling, altså mer direkte. Det er menneskets lodd å falle ut av denne enheten som hele resten av skaperverket ennå lever i for å kunne reflektere over verden. Dette fallet blir jo også fortalt på en annen måte i Bibelen. Ikke sant, vi spiser av Treet som gir kunnskap om godt og ondt (kategoriene), og blir kasta ut av Edens Hage.

Noe av det spesielle med Enuma Elish, er at denne opprinnelige Enheten blir beskrevet som en Drage, eller snarere et urpar, hvor den feminine delen er Dragen. Tenk å leve inne i en partert Drage, da! Dette paret liker ikke akkurat aktivitet og livsutfoldelse. De syns det bare er stress og bråk med det, for de vil at alt skal være som det er, så de kan sove. Kort og godt kan vi kanskje si at Dragen her ønsker å sette en stopper for all kreativitet. Intet nytt fra denne fronten, total stillstand rett og slett. Gudene skal leke med gulltavlene under et tre, og det skal ikke skje noe mer.

Et annet spesielt trekk, er at den moderlige delen av Urparet, Hun som etter hvert blir til en Drage slett ikke er så aggressiv som man skulle forvente. Hun er tvert i mot som en mor overfor sine barn, og det Hun fra først av viser, er toleranse, storsinn og overbærenhet. Først når mannen Hennes blir drept, velter sinnet fram. Og den ”tapre ridderen” som dreper Dragen, er i grunn ganske grim. Jeg syns at han behandler liket av sin Stammor ganske respektløst. Han tramper på det, og et sted sier han rett ut: ”Hva er dere redde for? Hun er jo bare en Kvinne.” Slikt burde få alle feminister til å vrenge seg. Det jeg liker ved denne historien, er at den er så tvetydig. Det er slett ikke så lett å skille mellom de Slemme og de Kjekke her.

Jeg syns at de gamle Babylonerne hadde en ganske spesiell mytologi. Den var utrolig pessimistisk! Hos dette folket kom ingen til Himmelen. Det var forbeholdt Gudene, som så på menneskene som deres tjenere og slaver. Det er av denne grunn en merkelig livstrett stemning i veldig mange av historiene her fra. Ganske annerledes er den mytologiske livsfølelsen hos de gamle egypterne. De hadde nemlig en gud som sikret dem plass i et slags underjordisk Paradis når de døde. Foran de 42 Dødsdommerne, som stilte den avdøde til ansvar for både det ene og det andre, var det bare å kalle seg Per Osiris eller Kari Osiris (osv), så var alt i orden. Du fikk bestått i karakter, og slapp å bli spist av en ekkel krokodilletype, fordi guden Osiris allerede hadde bestått denne prøven for deg med glans. Ikke rart at egypteren Sinuhe, som av politiske årsaker var landsforvist, satte alt inn på å bli begravd i egyptisk jord.

Men vi må videre, og kikke på noen flere drager. Det gamle India hadde også sin Drage, og den het Vritra. Den beskrives som en Drage uten armer og bein, nærmest som en tordensky. Og det er jo nettopp det den er: Han sluker alt vannet så hele verden blir kasta inn i en forferdelig tørke. Slike ”drager” kan du oppleve hver høst i Nord-India. Kjempestore gråmørke, nesten elefantaktige skyer velter opp over horisonten, fulle av regn. Men av og til går ukene, uten at regnet makter å løse seg ut. Da blir det tørke. Inderne har altså sin dragekamp hver høst de. Hjelperen deres heter Indra, selve Tordenguden. Han ligner i grunn mye på vår Tor, bare at han har en kølle (en tordenkile som kalles en Vajra) i stedet for en hammer. Han går tappert til angrep på Skurken, sprenger huller i Skyen, så den tørste jorda igjen får vann.

Her dukker altså noe av det samme motivet opp igjen: Dragen holder noe tilbake, og med sin egoisme, prøver den å hindre livet i å utfolde seg. (Tegnefilmen Kiriku tar opp det samme temaet på en annen måte. Her er det en heks, som på grunn av en stor smerte, holder vannet som landsbyen trenger tilbake)

Også hos grekerne spilte Dragen en egoistisk og livshindrende rolle. Vi kan for eksempel se på myten om Perseus og Andromeda med dette for øye. I Etiopia levde det for lenge siden en konge og en dronning som het Cepheus og Cassiopeia. De hadde en vakker datter som het Andromeda. Cassiopeia pådro seg Havguden Poseidons vrede ved å hevde at Hun var vakrere enn havnymfene. I raseri sendte guden en forferdelig drage mot dem som overalt ødela landet rundt seg. Et orakel fortalte Cepheus at landet bare kunne reddes hvis han ofra sin egen Datter til uhyret. Derfor ble Andromeda lenka til en klippe ute i havet. Dette ville ha gått riktig galt, hvis ikke Perseus tilfeldigvis hadde kommet flygende forbi. Ikledd en usynlig kappe og et krumt sverd, redda han situasjonen ved å kutte hodet av Dagen og befri Prinsessa. Så gifta de seg og levde lykkelig alle sine dager (håper jeg da).

Denne myten er jo nærmest et eventyr, og har levd videre som resept for utallige dragehistorier helt opp til moderne tider. Ofte er det ikke bare kongens datter som her er truet, men alle byens kvinner. Igjen ser vi noe av det samme motivet som før. Det er jo kvinnene som setter våre barn til verden og sørger for at menneskeheten lever videre. Ved å drepe kvinnene, setter Dragen en absolutt stopper for at alt menneskelig liv kan utfolde seg. Snakker om Partystopper!

Denne myten kan du forresten se hver kveld med alle dens detaljer nå om høsten, så framt det er stjerneklart da. Kikk først etter en stor W. Det er dronning Cassiopeia. Like i nærheten befinner kong Cepheus seg. Stjernebildet Andromeda ligger litt nedenfor, og litt bortenfor kommer jammen også Perseus ridende på sin hest Pegasus. Men her må du passe deg litt, for han bærer gorgonen Medusas avkuttede hode i den ene handa. Hun har slanger i håret, og et blikk som fortsatt kan drepe om Hun selv er aldri så død. Hodet Hennes er representert ved den periodevariable stjerna Algol, som av enkelte astrologer betegnes som stjernehimmelens ondeste punkt. Så nå vet du det. Selv havuhyret Cetus er der oppe. For se: Der kommer den opp over horisonten. For å si det med klartekst: Eventyret om Andromeda og Dragen er høsthimmelens største og mest omfattende drama!

Det viser seg altså at det å skrive om drager er et nokså stort tema. Et sted må man stoppe, men jeg klarer ikke å la være å ta med en siste dragebeskrivelse, bare fordi den er så enormt kraftfull. Det gjelder Jahves kamp med Leviatan, som står i Jobs bok i den svarte Boka. (kapittel 41). Hør bare:
”Når den nyser, stråler det frem, lys og dens øine er som morgenrødens øielokk. Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap … Når den hever sig, gruer helter sig, av redsel mister de sans og samling … Den akter jern som strå, kobber som ormstukkent tre … Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd … Den får dypet til å koke som en gryte, den får havet til å koke som en salvekokers kjele. Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår … Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. ”
Her kommer noe fram, som kan være lett å glemme. Drager er faktisk utrolig vakre! For øvrig dukker også her det nå velkjente temaet at dragedrapet har med skapelse og kreativitet (og vannenes frigjøring) å gjøre opp i Salmenes bok, kapittel 74:
”Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. Du lot kilde og bekk bryte frem …”

Det skulle ut fra det som nå er skrivi la seg gjøre å danne seg en forståelse av hva Dragen representerer. Den er den kraft som blokkerer kreativiteten i å bryte fram! Veistengeren som får oss til å tilbringe kveldene foran Tv-en eller noe annet meningsløst, i stedet for å åpne for våre indre rikdommer. I eventyra er det typisk at Dragen bare ligger der på gullet sitt. Her er det ikke snakk om å dele med seg, nei. Det er interessant å tenke på at hos det gamle norrøne folket, var det viktig at en konge skulle være vennesæl og gavmild. En konge som var en gnier, var det verste folk kunne tenke seg. Det er Dragen som får deg til å begrave ditt pund og vente på bedre tider (som aldri kommer). Den ligger kanskje der et sted dypt inne i deg, og er både skremmende og vakker. Men du må konfrontere og kjempe med den, dersom du skal bli et skikkelig menneske. Så begynn å sloss da! Og husk: Det beste opprøret du kan begå, er opprøret mot deg selv.