Hedensk julefeiring

Den gang jula enda var hedensk.
Om julefeiring på 1600 tallet

Jul er en merkelig høytid. Den skal selvsagt omhandle Jesu fødsel, men her er ”något attåt”. Man skal ikke grave lenge for å finne elementer som ikke er av kristen opprinnelse. For eksempel har de fleste hjem et juletre, en skikk som i Nord-Europa for øvrig ble innført på 1800-tallet av den tyske handelsstand. Det gir ingen assosiasjoner for meg til Jesu fødsel, hvis man da ikke skulle tenke seg ham født i et rede oppe i treet som en annen russisk sjaman. Og er det ikke nettop det juletreet er: Et symbol på axis mundi, verdensaksen, eller Asken, punktet alt dreier seg rundt, Yggdrasil, Verdenstreet. Det er en fascinerende tanke at hedensk sed kan dukke opp spontant i en kultur som har vært kristen i flere hundre år. Julenissen er et annet eksempel på et hedensk innslag, også den hauset fram av handelsstanden, en komplisert type med lag på lag.
Til denne artikkelen har jeg gått igjennom en gullgruve av et verk, nemlig Troels-Lund sin Dagligliv i Norden på 1600 tallet i fire bind. Bak denne noe tørre tittelen skjuler det seg en gullgruve av informasjon om alle aspekter av hva det ville si å leve og virke på denne tiden. Den kunne vært pensum på en skole for tidsreisende kronosnauter. Best av alt: Her er en seksjon om årlige fester. Alle mine eksempler er hentet herfra.
Dersom man setter seg inn i hvordan jula ble feira på 1600 tallet, får man et inntrykk av at det kristne er et tynt lag på toppen av en ennå overveiende hedensk høytid. Jeg tillater meg å skrape vekk litt av dette, og står igjen med en feiring vi godt kan hente inspirasjon fra for vårt moderne hedenske fest- og ritualliv.

Opptakten.
I hele desember måned var julebaking den viktigste aktiviteten. Da var det også viktig å brygge juleølet. Det ble kalt for ”Juletønnen”. Å ha smakt Juletønnen var rett og slett å være full. Denne forberedelsestida var en risikabel tid, og spesielt ble Lussenatta regna som farlig. Da var Oskorsreia på farta. Noen ble tatt, særlig jenter. En kone som ble tatt slik klarte året etter å kaste ned sølvbeltet sitt. For å beskytte seg for den var det vanlig å ofre til de makter som verget gården. Det kunne for eksempel være et hellig tre på tunet. Dette treet ble av og til kalt for vettetreet. På denne natta var det også mulig å få greie på fremtiden. Man skulle stille seg i mørket foran et speil med et tent lys i hånden, og spørre om å få se sin tilkommende kjæreste. Mot mørket stiller man altså opp lys, og det ble sagt at det var på denne dagen at julestjerna først ble sett. På skoler skulle det brenne lys, helt fra ½ 7 tida om morgenen. En pike kledd ut som stjernepike serverte ”Lussibiten” på senga skikkelig tidlig, og dyra ble også ekstra godt behandlet.

I juletiden skulle skulle julefreden herske. Det var noe kirken hadde lagt beslag på. Den skulle begynne den 21. desember og vare i tre uker. Alle rettstretter skulle hvile. Uretter begått på denne tiden ble møtt med forhøyede bøter, og vakttjenester i for eksempel Bergen ble forsterket, blant annet med at borgere gikk rundt med kårder og lykt. Dette var ellers stort sett lystbetont, da borgerne gjerne ble traktert med mat på steder de var innom på veien.
Det skulle også være fred med dyra, og i denne tiden måtte ikke dyrene benevnes med deres rette navn. Årsaken skulle i følge Olaus Magnus være at ”ved juletid forvandles mennesker til ulver, og de gjør meget ondt.” Følgelig ble ulven kalt for ”gråbein”, bjørnen ”den gamle i pelsen”, musene ”de små grå” og rottene for ” de langrompete”. Dermed ble det ikke så greit å hete ”Muus” til etternavn. Av denne grunn ble en forvalter på Jylland med samme navn kalt for ”Forvalter Uting.” Har du lus i denne perioden, må du huske på å kalle dem for ”de sorte” eller ”de grånakkete”. For øvrig var det enkelte steder i Sverige på denne tiden vanlig å si opp mus, og be dem forlate huset. Dette skulle formuleres på høflig og juridisk vis, da musene ellers kunne bli så fornærmet at de ikke ville gå med på oppsigelsen.

Julefeiringen 24. desember.
Mye skulle være på plass før denne tok til. Det skulle være ferdig hogget ved så man slapp å arbeide. Det ble lagt ut halm på golvet i stasstua, for det var skikk at hele husfolket skulle ligge sammen her på denne natta. Dynene kunne man legge oppe på loftet slik at englene fikk noe å sove i. Halm ble bundet i kors og anbragt over dørene. Senere ble dette tatt vare på og spredt på åkrene eller for å øke fruktbarheten. Krøttera ble dessuten sikret mot ulykke ved å spise av dette. Høybånd ble bundet rundt fruktrærne med ordene ”I aften kleder jeg deg. Til sommeren føder jeg deg.” I Småland ble det bundet 12 halmbunter av julehalmen. De ble kalt for ”Burmänner” og plassert under takåsen som signing for det nye året. En annen skikk var at husfar tegnet solkors over alle dører og vinduer. Det ble også hengt stål over dørene, og tjærekors ble malt på øltønna og dørene. Dessuten kunne stua bli røket ut med krutt eller svovel.

Når det altså slik var dannet et magisk bekyttet område innendørs, var det viktig å huske liv og vetter utendørs. Kyra skulle få ekstra god forpleining, for de kunne tale på julaften, men det var ikke tillatt for folk å høre på hva de sa. Fuglene skulle ha kornnek. Mange steder ble trær banket på og omfavnet, og det ble helt ut melk eller øl over røttene. Oppe på loftet skulle englene også ha øl. Det ble også overalt satt ut mat til nissen, ja i Småland var det til og med vanlig å forære ham en ny kledning. Tusser og vetter skulle også ha mat, og dessuten ble de som bodde i haug også husket på.

Også i det indre hellige området skulle gjestfrihet herske. Dørene skulle stå ulåst, og bordet skulle stå dekket dag og natt.

Så ringte Mariklokken, og fra nå av skulle ingen arbeide mer. Nå var hvert hushold for seg selv, og ingen måtte spionere på hverandre. Det var tid for å vaske seg og gå i badstu. Det var i denne anledning mulig å se sin tilkommende på følgende vis: Gå tre ganger rundt badstua baklengs med en ølskål i handa. Den tredje gangen kommer det et brak og din tilkommende vil vise seg, tømme ølskåla, og dra sin vei. Etter lauging skulle badstua fremdeles være varm slik at de usynlige kunne få rengjort seg. Så var det på med rene klær.

Inne igjen ble alle hilst med følgende ord: ”Gledelig jul. Helse og sunnhet og alt som kjært er.” På ildstedet ble det lagt en ”Julbrasa”, på engelsk ”Yuleblock” eller ”Yulelog”. Dette var et helt tre, som ble lagt med tykkenden inn i ilden under høytideligheter. I England ble denne tillagt en helbredende kraft. Barn måtte ikke sitte på den, for da kunne de få hudsykdommer. Ifølge andre kilder skal noe av denne stammen spares til neste jul, og brukes til å fyre opp ilden med.

Det var tid for gaver, og for de bemidlede kunne dette av og til være en omfattende sak. Fattige kunne samle seg ute på tunet i store skarer. På julekvelden i 1560 delte for eksempel Erik Rosenkrands på Bergenshus festning ut julegaver til 187 mennesker. Dette dreide seg gjerne om kjøtt og mat.

Julekaker var populære gaver. Disse skulle ha en egen form. De kunne være runde som sola, eller ha form som menn, bukker eller griser. For meg gir dette assosiasjoner til Tor og bukkene hans og Frøya. Det skulle også bakes en enorm rund julekake som skulle være så stor som et lite barn og veie 24 pund. Den var gjerne dekorert med folk i festdrakt, og det kunne også legges en mynt inne i kaken. Den som fant den ble utnevnt til konge og kunne tegne et krittkors på takbjelken.

Så var det gaver til øvrighetspersoner. Det var vanlig at både sogneprest, kapellan, organist og byskriver, samt lensmannen fikk slike gaver.

Barna satte ut tomme julefat. Disse ble fylt med gaver fra Jesusbarnet. I Sverige ble denne kalt for ”Juleklapp”. Det ble nemlig klappet på døra når skålen var full. Imidlertid kunne det komme inn en løftet moralsk pekefinger her også. Hadde noen vært uskikkelige, kunne de få besøk av Knegt Ruprecht, en skummel svartsotet mansling som likte å gi barna bank.

Alle var nå klar for middag. Her var skikkene forskjelllige med mange lokale varianter. På Vestlandet var det vanlig å spise fårestek klokka tre, og til kvelds vanket det fersk fisk og melkesuppe. Andre steder kunne det være skinke med kål og grøt. Grøten skulle merkes med et kors. Grønnlangkålen er en annen gammel julerett.

Grisen med dens assosiajoner til Frøya dukket også mange steder opp. I Småland skulle det stå et upyntet svinehode på julebordet. Det ble også bakt en stor ”Julegalte” av hvitt mel, som sto på bordet hele jula. . I Estland har det opp i moderne tid vært skikk at husfrua satte denne foran husfar, som så velsignet den med et solkors. Ingen måtte spise av den. Den ble oppbevart og under våronna ble denne delt ut i små stykker til folk, som så blanda den med bygg og ga den til hesten. Den kunne også bli blandet i såkornet.

Tiden var inne for skålrunde. Den gikk rundt slik vi gjør det i dag, og alle sa noe over skålen. Det kunne være et formular eller noe personlig. I en vidunderlig intakt hedensk skikk, skulle man stå under en ”Juleklubbe” hengt opp i en snor fra taket. Her har vi en ny skikk vi kan ta opp: Du står med ølskålen i den ene handa under og tegner først solkorset i lufta. Så setter du klubba i sving mens du drikker ut. Blir du truffet av klubba må du pent drikke en skål til.

Selve drikkekaret var det eldste og mest ærverdige, og kunne godt dreie seg om et drikkehorn. Dette var helt alminnelig på bondelandet i Norge. Ofte kunne det være knyttet en historie til dette hornet. Om et drikkehorn fra Flatdal, Telemark berettes følgende. En kar var på julekvelden på vei hjem til gården sin da han kom forbi Vallerhaug. Her ropte han i kåthet: ”Hør du draug i Vallerhall, statt opp og gi Gunner Giesemand å drikke.” Da svarte det inne fra haugen: ”Tapp opp og gi ham å drikke, ikke av det verste og ikke av det beste.” Da ble Gunner redd og rappet på hesten, men i det samme kom noen ut av haugen og kasta hornet etter ham. Hornet traff hesten på lårene, og det svei av både hår og hud. Gunner fikk fatt på hornet, og sprengte hjem med det. Hvis noen senere drakk av det hornet, mens han slo i bordet med det, ville alle som var i stuen komme i slagsmål. For øvrig var det, neppe overraskende for oss, mjød og øl og ikke brennevin som skulle benyttes under skålrunder.

Selve måltidet skulle vare lenge. Det var ikke fristende å være den første som gikk fra bordet, for da ville du dø neste år, men da det til slutt ble avslutta måtte alle gjennom følgende omstendelige hilserunde: Først hilser de gamle på hverandre, så hilser mann og kone på de gamle og derpå alle på hverandre. Så er det barnas tur til å hilse på først de gamle, så far og mor og så de andre. Og til slutt er det tjenerne som må gå samme hilserunde. Pust ut etterpå.

Bordet skulle ikke dekkes av når alle var ferdige med å spise. Det skulle stå hele juletida. Folk som kom på besøk skulle bevertes, og vettene skulle også få forsyne seg. Alle skulle jo være inkludert. Faktisk har det enkelte steder også vært skikk å invitere krøttera inn en tur på besøk i stua. Enda en god grunn til å ha golvet dekket av halm. Denne skikken holdt seg lenge. Så sent som i 1598 ble det strødd med halm på slottet i Greenwich da Dronning Elizabeth kom på besøk. Ifølge Emil Birkeli skulle det dekkes på med mat, sengetøy og sengehalm skulle være rent, og gårdsfolket skulle sove på låven så de døde kunne feire først.

På bordet kunne det være et lys for hver som var tilstede. De to som var for husfar og husfru var spesielt kraftfulle, og skulle brenne hele natta. De ble av den grunn satt i en vannbøtte mens husfolket sov for å sikre seg mot brann. Det var viktig at de ikke skulle slokke, for da ville vedkommende dø. Lysene skjenket lykke og fred i det kommende året. Alt sølvtøyet kunne av den grunn bli lagt på bordet for at lysene kunne skinne på dem. Skinte lysene på klær ble de sikret for møll.

Det skulle ikke være juletre, men det kunne settes opp et furutre ute uten pynt og lys. Juletreet slik vi kjenner det i dag kom som sagt først med den tyske handelsstand på 1800-tallet. Enda mer utenkelig ville det vært å danse rundt treet, fordi ingenting skulle dreie i de hellige netter. Danset man allikevel, het det seg at man måtte danse hele året.

Varsler kunne leses på mange forskjellige vis, noen av dem bent fram uhyggelige. Den som våget, kunne snike seg ut under måltidet og se inn i stua gjennom vinduet. Så man seg selv uten hode, skulle man dø. Det ville man også hvis man så skyggen sin uten hode i skjæret fra julelyset. Ellers kunne det spås ved å dryppe stearin i vann og tyde figurene, eller man kunne skrelle et eple og kaste skrellet bak seg. Det ville da forme navnet på din tilkommende. Framtiden kunne også sees ut fra plasseringen av skoene. Sto de med tåen mot døra, ville vedkommende skifte tjeneste. Eller man kunne slå opp et tilfeldig sted i Bibelen og spå ut fra det.

Da det til slutt var leggetid, skulle altså alle sove sammen i halmen. Skoene ble i den anledning satt tett sammen, og husfar og husmor skulle være de første til å stå opp og servere alle sammen.

På første juledag var det vanlig å hilse sola. Ellers var denne dagen viet hjemmet, og ingen måtte komme på besøk da. Gjorde man det, kunne det gå riktig ille. Bonden Aasen fra bygdene i Nord-Trøndelag tok ifølge Absalon Pedersøn denne dagen til å farte rundt og drikke med naboene sine. Da han skulle ro hjem med båten, så han at det satt et troll ved roret, uten hode og med et hull i brystet som man kunne se tvers gjennom. Det tok ham med til en høyløe, hvor det kom en hel del andre troll, og sa at enten måtte bonden gi dem en arm eller et ben, eller bli med til helvete. Så måtte bonden med egen øks hogge av seg handa si. Først langt om lenge kom han hjem i en ynkelig forfatning.

Det var altså fremdeles en farlig tid. Hjemmet var sikret, og i voggen var det lagt stål for at ikke barna skulle bli erstattet med en bytting. Men ute hersket kreftene, som kunne ta deg hvis du så mye som så ut av vinduet.

2. juledag.
Denne dagen var på forskjellig vis viet hesten, et dyr som vi husker er helliget Frøy. Bare at nå var det hestens skytshelgen, St. Stephan som tok til seg denne æren. Han skal ha vært stallgutt hos Herodes. Mange steder var dagen preget av hesteritt. Man kunne kappri hjem fra kirken, og det het seg at den som vant skulle først få avlingen i hus. Eller det kunne være hesteritt om morgenen. Olaus Magnus forteller at folk på Vester- og Östergötland kom sammen fra fjern og nær og kappred milevis over tilfrosne sjøer og elver.

Ellers gjaldt det å stå opp tidlig og gjøre noe godt for naboen i hemmelighet. Den som sto opp sist, ble kalt for Stefan hele året. Det gjaldt her å ikke bli sett. Ble man det, måtte man tømme en skål, ”Peerdesteffen”. En annen variant var å lage bråk og støy. For eksempel kunne stalldøra sperres med møkk.

Stefan kunne også være leder for et stort følge. Dette ble kalt ”Å ri julen”. Folk sang og dro fra hus til hus og fikk bevertning. Stefan utmerket seg med en utrolig appetitt. Enda merkeligere: I Sør-Jylland ble en Stefans stav satt opp som et slags fugleskremsel, enten på takmønet eller i senga (!). Til den var det festet et nidvers.

Selskapelige sammenkomster.
I løpet av juletida var det vanlig at flere husstander kom sammen og holdt julestue. Her ble det lekt og feiret på et vis som nok en gang hadde en forbausende hedensk karakter. Her var julebokken et fast innslag. Den var kledd i et stort dyrekinn med et bukkehode på en stang. Da den kom inn, hoppet folk snart rundt som kåte dyr, snart falt de døde om, men så ble de levende igjen. Til alt dette ble det sunget en sang. Se boks med eksempe fra Bergenl. I det 17. århundre ble bukken til et spøkelse eller en djevlefigur. B. Monrath advarer samtiden med at man har hørt ”forskrækkelige Udgange paa saadanne Julebokke, hvorledes at Fanden i saadanne Julebokkes Skikkelse er indkommen i samme Julestuer og har borttaget en Del Mennesker som fandtes der.” Slik blir altså det som kan oppfattes som en folkelig Torsfeiring demonisert av den kristne øvrigheten. Han var nå djevelen som tittet inn av vinduene, eller satt oppe på takmønet som skremte folk. På Nord-Jylland ble det skikk å legge en uhyggelig dukke i løa. Det skulle være motsykket til Jesusbarnet. Den som våget seg ut og tok på den ble tatt av Fanden. Vi ser altså en utvikling mot en kristen polarisering mellom gode og onde åndsmakter. Ellers behandler også Emil Birkeli julebokken, som han ser på som en slags ”gud”/vette/ånd som bor i åkeren etter innhøstingen, og som kommer stadig nærmere gården ved juletid, og som må ofres til.

Julestua kunne også få besøk av Julevetten. Plutselig kom det et skrik: ” Nå kommer Julevetten”, og så kom det krypende et dyr med lang hale og fælt utseende. I munnen eller handa hadde den en brennende tyripinne, som de voksne forsøkte å blåse ut. Klarte de det, forsøkte den å rømme. Den prøvde å røve folk, særlig barn, og kunne bare forsones med matoffer. Fikk den epler og nøtter var den tilfreds. Her har vi kanskje et nikk mot en drage eller bent fram selve Midgardsormen. Kanskje kan julekringlene også være en henvisning til et slikt vesen.

Så var det tid for Juleofferet, som var en dans av gutter som var svertet i ansiktet. Offeret var kledd i skinn med halm ut av munnen som gikk opp over hodet i form av horn. Slakterkniver ble bragt inn, og så ble han ofret.

Mindre kjent er Hvegehors, en julelek med tydelige hedenske røtter. Det var forbudt på landstinget i Danmark å utføre dem med trussel om dødsstraff for enhver som var med på dem. Det er uklart hva dette kan ha bestått i. På gammeldansk betyr ”hvege” å gynge, og kunne bety gyngehest. Kanskje har det vært en forkledt mann med et hestehode på stang. I Tyskland ble figuren kalt ”Schimmelreiter”, muligens en hentydning til Odin.

Til slutt ble Julesveinen båret inn. Det var en halmdokke som skulle bringe det gode kornet i hus. Han kunne hvile i høysetet eller under bordet.

Ellers skulle jula vare til 6. januar. Da kom Knut og jaga ut jula. Det kunne være utkledte folk som gjorde dette.

Avsluttende bemerkninger.
Det er en forbausende opplevelse for en hedning å sette seg inn i dette stoffet. Jula slik den ble feiret over hele Skandinavia på 1600 tallet er full av hedenske trekk som nærmest kommer veltende opp fra den folkelige undergrunnen. Dette har allikevel neppe dreid seg om noen hedensk motbevegelse mot kristendommen. Folk har kalt seg kristne, gått i kirke og ikke sett på alt det andre som noen motsetning til sin kristne tro. Det ble nok opplevd som en nødvendighet å leve i harmoni med maktene rundt seg. Fruktbarheten måtte sikres, så det ble et selvfølgelig og viktig tema i julehøytiden. Vi merker også tilstedeværelsen av mørket rundt med dens troll og tusser og de dødes ånder. Dette måtte man sikre seg mot både med stål og med kors, men det var også tiden da alt skal forsones, fred skulle råde, og alt synlig og usynlig ha sin rette plass. På dette viset vedlikeholder man et ordnet kosmos. Så er det lyset og det nye året som skal hilses og gjerne vites noe om. I denne sammenheng er det lett å integrere Jesusbarnet som lysets fødsel. Alt holder pusten og venter på at året skal spinne mot lysere og frodigere tider.

Mot denne folkelige kulturen står ordensmakta. Herfra skulle den sanne lære forvaltes og hedensk overtro utryddes. Det var særlig Julestuene dette gikk utover. De ble i Danmark forbudt i 1730, selv om det tok mange år å avskaffe dem. Så sent som i 1746 klager en prest i Grenaa over at folk der fremdeles fortsetter med de forargelige julestuer, men til slutt er de borte. I den fremspirende pietismen under Chistian VI ble alle lokale folkelige og hedenske tradisjoner og feiringer slått ned på som ukristelige. Slik aktivitet finner sin eksakte parallell i Wahabhittisk farget fundamentalistisk Islam, som slår ned på lokale sufitradisjoner fordi de ser på disse som hedenske. Under pietismen gikk gamle Jehovah med sin korsfestede sønn tilsynelatende av med seieren. For denne gangen. Imidlertid har det stedegne religiøse en tendens til å tyte uanmeldt opp igjen fra sine skjulte kilder. Vi er jo her fremdeles, omgitt av stort sett kulturelt bearbeidet natur, og har vi mista den ubrudte forbindelsen med de gamle tradisjonene, så kan vi alskens finne dem opp på ny.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har plukket i et stort materiale her. Satt det samme til min egen hedenske helhet, tonet ned mer eksplisitt kristne elementer som selvfølgelig også ligger her. Det som forbløffer meg er imidlertid at dette materialet nærmest tigger om å bli gjort noe med av hedninger. For vi er tilbake igjen, ikke sant? Nå har jeg hatt min samtale med folk som feira jul på 1600 tallet. De sier vær så god, bruk gjerne stoffet, her er mye fint som kan gjenopptas. Så vær så god kjære lesere: Førsteklasses ingredienser til å feire en hedensk jul.