onsdag 18. november 2009

Hinduisme for paganister

Kali til hele folket

Kali til hele folket

Beskrivelse av Dama
Hun er den Skrekkelige med et skremmende oppsyn. Hun bør mediteres over med rufsete, ukjemma hår og et halsskjede av nylig avhogde menneskehoder. Hun har fire armer. I øvre venstre hånd holder Hun et sverd, som akkurat har fått blod på seg fra det avhogde hodet Hun holder i sin nedre, venstre hånd. Hennes øvre, høyre hånd er hevet, og viser gesten ”Frykt ikke, og Hennes nedre, høyre hånd viser gesten ”Jeg gir en gave.” Hun har blålig eller svart hud som glinser lik en mørk sky. Hun er fullstendig naken, og kroppen Hennes skinner av blod som Hun er smurt inn med fra et skjede med avhogde hoder som Hun bærer rundt halsen. Øredobbene Hennes består av barnelik. Tenna Hennes er fæle å se på, og Hun ser helt vill ut. Brystene Hennes er runde og fyldige, og Hun har på seg et belte bestående av avhogde hender. Det sikler blod ut av munnvikene Hennes, og det får ansiktet til å glinse. Hun utstøter fæle skrik, og lever på kremasjons stedene hvor Hun deler selskap med hylende sjakaler. Hun står på brystet til Shiva, som ser ut som et lik. Hun er sulten på et knull hvor Hun vil være på toppen med Mahakala under seg. Kali går omkring med et tilfreds uttrykk i ansiktet. Hun smiler.
Dhyana Mantra fra Kali Tantra

Kali for historikere.
Kali blir ikke nevnt i skriftelige kilder før ut på 6-700 tallet, og beskrives først i et sørindisk skrift fra Tamil Nadu. Noe senere fra nordøst i Bengal, Øst fra Orissa og vest fra Rajasthan. Det at Hun beskrives fra noenlunde samme tidsrom over et stort geografisk område, tyder på at Hennes kult har vært utbredt før det ble skrevet noe om den.

Hun forbindes ofte med de små lommene med urinnvånere som finnes i utkanten av hindu fellesskapet. For eksempel fortelles det at en gruppe med jegere og sankere i Vindhyafjellene ofra mennesker til Henne. Mahabharata beskriver Henne som en dødsgudinne med fullt ferdig ikonografi: Hun er svart med blodig munn, rufsete hår og lasso til å hente de døde med. Agni Purana hevder at Hun kan være kjekk å ha hvis du skulle trenge hjelp til å knuse, tråkke på, knekke og brenne fiendene dine. (Tenkte noen på lånekassa?)

I lang tid var Kali så uren at det var utenkelig å bygge et tempel for Henne innafor bymurene. Det var gjerne lavkastefolk og tyver som holdt seg til Henne.

I den noe senere Purana litteraturen blir Kali en manifestasjon av Gudinnas vrede. Hun skilles ut av Durga på slagmarken. En dag Shiva erter Parvati med at Hun er for mørk i huden, flyter mørket ut av Henne og blir til Kali. Da han forsøker å nekte Sita å dra i bryllup manifesterer Kali seg i ti former som omgir den forskrekkede Shiva i alle himmelretninger osv.

I takt med at tantrismen oppsto og utvikla seg i India, oppgraderes Kalis posisjon kraftig. Hun blir synonymt med hele universet som det er, og identifiseres som Brahman. Brahmas, Vishnus og Shivas domene er bare som en sølepytt å regne sammenligna med Kalis hav. Det blir tantrikerens oppgave å konfrontere og assimilere Henne som Hun er. Slik blir makrokosmos og mikrokosmos ett. Dette er heltens vei

På sytten- og attenhundretallet skjer en ny, revolusjonerende dreining i forståelsen av Henne i Bengal. En rekke mystikere begynner å tilbe Henne som hele verdens mor. Vi er Hennes barn, og Hun må lære seg å oppføre seg som den Mor Hun tross alt er.

Senere blir Kali et symbol for indisk nasjonalisme og frigjøring fra engelsk overherredømme. Inderne anbefales å bevæpne seg med bomber og sende de hvite asuraene til Yamas (dødsgudens) bolig. (Hadde ikke dette en merkelig moderne tone?

I moderne tid er det mange kvinner med feministiske oppfatning som opplever Kali som en frigjørende søster.

Kali for filosofer.
Kali og Shiva er universets to motsetninger. Kosmos er den energien som flyter mellom dem. Shiva er den som ser, det passive elementet. Kali er det som blir sett, det aktive prinsippet, universets dansende energi.

Det er derfor Hun står på Shiva. Han er den grunnen Hun manifesterer seg ut av. Et ordspill forklarer dette. Det er nemlig slik at alle bokstavene i sanskrit ender på –a: Ga, na, da osv. Skal a-en strykes eller forandres, må dette angis med et vokaltegn. Tar man vokaltegnet bort fra i-en i Shiva, blir ordet Shava: Lik. Ergo: Uten Kali blir Shiva et lik (Shava).
Om halsen bærer Kali et kjede med 52 hoder. Dette er antallet bokstaver i sanskrit alfabetet. Disse er del av et stort korrespondanse system på linje med det hebraiske alfabetet. Hodene kan dermed representere alle livets elementer og de kombinasjonene som de inngår i.

Kali har nesten alltid tunga ut av kjeften. Det representerer en holdning som tar inn i seg alle livets smaker uten å avvise noe. Det er litt frekt også, ikke sant, en holdning som ikke nøler med å sprenge alle sosiale normer for hva som er akseptabel oppførsel. Guddommelig og ekstatisk drukkenskap.

Den høyre sida Hennes står for verdens ernæring og opprettholdelse. Vi behøver ikke å frykte noe. Alt er bare en serie forvandlingsformer. Døden også! Dette er Kalis gave. Frigjøring gjennom total akseptasjon av livet som det er. Vi har ingenting å skamme oss over heller.

Den venstre sida Hennes er Ødeleggeren. Kali kan tolkes som en hunkjønnsform av Kala: Tid. Med sverdet sitt hogger Hun evigheten opp i små tidsbiter. Det hele ender med total ødeleggelse. Universet reduseres til sin pralaya tilstand, den kosmiske hvile mellom den aktive utfoldelse. Dette tilsvarer prosessen yogien går inn i under samadhi uten støtte, total oppgåen i Selvet (Atman, den delen i oss som er ett med Brahman.)

Gjennom total akseptasjon av livet slik som det er, oppnår tantrikeren total frigjøring ved å konfrontere og assimilere Kali.

Kali for barn.
I Bengal, delstaten oppe i nordøst enden av India, blir det på 17- og 18-hundre tallet gjennomført en religiøs metamorfose som savner sidestykke i verdens religionshistorie. Flere bhaktier, tilbedere av Kali, tar på seg å temme den skremmende Gudinna. Så gjør man så:

Vi lever i en gal verden, ikke sant. Skal du tenke deg Henne som mor, kan du regne med at Hun er passe gal. Verden er en slagmark, og rundt omkring på den raver Kali, drukken av blodtørst, sanseløst, ekstatisk beruset.

Da er det noen som roper opp til Henne nede fra bakken: ”Hei, Du er mora mi, ikke sant? Nå må Du se å ta ansvaret for det lille barnet Ditt.” Og utrolig nok, Hun bøyer Seg ned, løfter barnet opp og legger det til sitt bryst.

Vi får heller se det inn i øynene. Kali ikke er ikke noen særlig god Mor. Hadde Hun hatt adresse her i Norge, er det svært sannsynelig at barnevernet hadde grepet inn. Sånt gjør de heldigvis ikke i India, og poenget er jo også at det er den eneste Mora vi har, tross alt. Slik er verden.

Det fortelles at Ramakrishna, en av de mest kjente Kalitilbederne på slutten av sitt liv fikk strupekreft. Da det var kjent at han hadde helbredende evner, ble han bedt om å be Kali om å gjøre ham frisk. Ramakrishna syntes dette var vanskelig å spørre om, men i en visjon av Henne sa han: ”Mor, jeg får ikke i meg mat lenger.” Hun svarte: ”Hva sier du? Jeg som ernærer deg gjennom tusener av munner. ” Da ble Ramakrishna beskjemmet og spurte ikke mer.

Feiringen av Kali i Bengal er en av de mest populære festene i det rituelle årsløpet. Der er det vanlig å se statuer av Dakshina Kali i alle tenkelige størrelser. Hun står der i all sin velde med blodig sverd og ukjemmet hår, men forran sitter Ramakrishna og Sarada Devi, kona hans. Kali holder handa over dem, for Hun beskytter barna sine.

Kali til alle anledninger.
Det burde skrives om Kali for terrorister! (Nasjonalister og feminister har jeg jo allerede skrevet om.) Det sto følgende om verket til en selvmordsbomber for en tid tilbake: ”Det så ut som en slagmark.” Nettopp! Kali for jungianere, for ikke å snakke om Freudianere. (Ops: Der er de på døra alt.) Jeg har så vidt vært inne på Kali for soialarbeidere. (De har planer om å gripe inn så raskt som mulig.) Det finnes en Kali for Vestlandet beskrevet i boka Kalis sang av Ingar Knudtsen. På et vedlagt kart ser det ut til at Hun befinner seg på ei øy utafor Ålesund. Kali for gothere sier seg sjøl, men hva med Kali for husmødre? En ting er sikkert; Kali er den garanterte partystopper. Kali passer for enhver anledning som er annerledes og eksotisk, og litt, ekkelt liksom. Kali som barnepasser er allerede påvist: La de små barn komme til Meg. (Jeg henger dem opp i ørene).

Her er i det hele tatt mye upløyd mark. Det er altså bare å trå til, kjære leser. Alle bidrag mottas med takk. Det er i det hele tatt svært morsomt å tenke på Kali. Det er Dama si som elsker å danse og le. Hører jeg en rungende latter som kommer nærmere og nærmere?

Den virkelig gamle religionen

Labyrinten

Paganistiske symboler

1. Labyrinten

Innledning.
Et mysterium alle vil støte på under et fordypet studium av verdens mytologier, er motivenes universelle og globale karakter. Hvordan skal man forklare det faktum at to eller flere kulturer som umulig kan ha hatt noen kontakt med hverandre produserer nærmest identiske symbolske strukturer? En mengde eksempler på dette kan gis. Innledningsvis vil jeg bare gi ett:

Vi er vel godt kjent med Yggdrasil, det paganistiske Nordens livstre. I toppen av Treet sitter Hræsvelgir, en ørn som lager vind med vingene sine, og i bunnen gnager ormen Nidhogg på røttene. Tilsvarende beskriver gammel iransk religion Saena treet (Simurgh på persisk.) Saena er en stor falk som sitter i toppen av treet. Ved at den slår med vingene, spres frøene ut over verden. I bunnen gnager en frosk på treets røtter! Aztekerne hadde også et lignende tre, nemlig ”Treet i Midtens Sted” Det står på ryggen av en kaiman eller alligator, og i toppen sitter Quetzalfuglen med sin praktfulle fjærdrakt. Her er lokale ulikheter, men grunnstrukturen er så lik at det er vanskelig å la være å spekulere over en delt opprinnelse. Mellom vikingene og aztekerne? Øøh ... von Däniken neste, liksom.

Hva gjorde laboranten da han kom til labyrinten?
Han gjorde nettopp det vi ikke skal, for det er ikke mulig å forstå den klassiske labyrinten uten å ha gått den! (Hva sa du? Har du ikke gått den? Da får du lage en, eller i hvert fall bruke en blyant og føle at du er veldig liten. Se tegning)

Bemerk først at dette ikke er en labyrint du går deg vill i. Det er en en-kurs (unicursal) labyrint. Her gjelder å stole på at veien du går er riktig uansett. Når du med friskt mot begynner å gå veien ganske raskt medsols i spiral inn mot sentrum. Men så går plutselig alt galt. En widdershins dreining plasserer deg plutselig helt ute i periferien. Her gjelder det å ha tro på seg selv og den veien du valgte å gå! Så går det vekselvis medsols og motsol, og til slutt er du inne i det innerste hellige rommet i midten. På vandringen passerer du kanskje andre, og det kan virke som om dere er svært nærme hverandre. Men i virkeligheten går dere hver deres vei og er på helt forskjellige steder i prosessen.

Labyrinten blir altså i praksis et symbol som handler om å holde ut og stole på sin egen vei gjennom alle livets omdreininger og overraskelser, kanskje også opplevelsen av ensomhet i fellesskap. Veien du går er jo bare din egen. Det er lett å glemme det, særlig hos oss hvor det er så vanlig å jobbe tett sammen.

Hva møter du i sentrum av labyrinten? Det må du antagelig oppleve selv, men mitt forslag er at du møter Minotauren. Jeg skal straks forklare hvorfor jeg mener dette.

Nok et universelt symbol.
Som med Livstreet, er det overraskende hvor stor spredning dette symbolet har. Du finner det både i Europa (det er mange i Sverige) og i India. Og så har hopi indianerne sin identiske variant. (Igjen skulle man tro at det var jevnlige ruteforbindelser mellom Europa og Amerika lenge før Columbus, noe ingen seriøs forsker ville finne på å hevde)

Den klassiske labyrinten knyttes tettest til Kreta. Dette i så sterk grad at det tjente som nasjonalt symbol. Det var vanlig å putte den på mynter derfra så tidlig som 1000 f.Kr. Dette refererer selvfølgelig til den berømte labyrinten til kong Minos på Knossos.

Labyrint betydninger.
En nøkkel til hvordan labyrinten har vært oppfatta under middelalderen finner vi i Irland. I nærheten av Hollywood, County Wicklow, var det i 1908 en gjeng på jakt etter en røyskatt. Den endte sitt liv under en stein, men da de vendte den for å komme bedre til, ble det oppdaga at det var rissa en labyrint under den.

Her er nok et eksempel at omstendighetene omkring et viktig funn forteller noe om hva det handler om. En magisk jakt fører til en labyrint! Kanskje det kunne være en idé å kontakte røyskatten på det indre planet for å høre hva den kan si om labyrinten?

Forskerne var lenge av den oppfatningen at Hollywood steinen var fra neolittisk tid, men så gikk det opp for folk at den befant seg på en pilgrimsvei, som gikk fra Hollywood til det berømte klosteret i Glendalough i Wicklow fjellene. Den blir dermed et symbol på pilgrimens vandring mot et hellig sentrum. I middelalderen kunne vandringen av en labyrint erstatte en lengre ferd til et hellig sted, hvis man ikke hadde så god tid. I Chartres befant det seg for eksempel en stor labyrint som ble brukt slik. Den skulle man vandre på knærne, beregna tid ca 3 timer.

Pilgrimsferder er forresten slett ikke bare et kristent fenomen. Slikt bedrives over hele verden, også blant paganister. (Hei Kristian) Huichol indianernes jakt på den hellige hjorten.

Det finnes en annen labyrint i Irland som forteller oss noe interessant. Den befinner seg i et gårdshus i Castletownroche, County Cork. På 1790 tallet kollapsa golvet mens folk dansa på det. Da et nytt golv ble konstruert der, ble det bygd inn en labyrint i det. En labyrint kan altså binde og beskytte.

Disse funksjonene reflekteres i alle de alternative betegnelsene vi finner på labyrinten. Pilgrimsaspektet møter vi i betegnelsen ”Chemin de Jerusalem” (Veien til Jerusalem), og det beskyttende aspektet i betegnelsen Trojaborg.

Labyrinten på Knossos.
Ordet labyrint er av kretansk opprinnelse, og henspiller på labrys: En spesiell øks med blader som peker fra hverandre. Denne går tilbake til førhistorisk tid, men vi har et forholdsvis rikt bildemateriale som viser at den har hatt en viktig rituell betydning. Min oppfatning er at den symboliserer stigende og synkende måne og / eller en sommerfugl. (Overgangen fra larve til sommerfugl er et viktig innvielsessymbol og kanskje den mest totale forvandling naturen kan framvise)

Det er nå nødvendig å ta et dykk ned i mytekretsen omkring kong Minos og labyrinten hans. Minos er et av de tre barna som Zevs fikk med Europa, som var en fønikisk Prinsesse. Han var altså en halvgud. Under et offer til Poseidon, steg en vakker hvit okse opp av havet. Det var havgudens ønske at denne skulle ofres, men det makta ikke Minos. Til det var oksen for vakker, så den ble sluppet løs i kongens hjord. Men dermed påkalte kongen seg gudens vrede. Zevs planta nå et unaturlig begjær i Pasiphaë, øyas Dronning. Hun fikk oppfinneren Daedalos til å bygge en kunstig hul ku. Inne i den gjemte Hun seg, og så endte det med at oksen kom og bedekte Henne. Når den tid kom, fødte Hun et barn, men det var bare et halvt menneske. Øverst var det en okse. Denne skjenselen ønsket kongen å gjemme bort. Derfor fikk han Daedalos til å bygge et stort slott, som også var en labyrint. Her gjemte han Minotauren.

Så spoler vi litt framover. På grunn av at athenerne hadde drept Pasiphaës sønn Androgeus på urett vis, ble de dømt til en hard straff. Hvert 9. år måtte athenerne sende 7 jomfruer og syv menn inn i labyrinten hvor de ble drept av Minotauren. Dette fikk helten Theseus nyss om, og han bestemte seg for å ordne opp i denne skjenselen. Han dro med de 13 andre, men da han kom til Kreta, fikk Minos’ Datter Ariadne se ham, og Hun forelska seg i ham på flekken. Hun ga ham et snøre så han ikke skulle gå seg vill i labyrinten. Dermed lyktes Theseus i både å drepe Minotauren og finne veien tilbake gjennom virvaret av ganger.

Tolkning.
Det er for meg naturlig å tolke denne myten som en fordreining av en mer opprinnelig myte. Her er mange dobbeltbunner. I samleiet mellom Pasiphaë og den hvite Oksen er det mer enn antydet at dette dreier seg om et hieros gamos (et Hellig Bryllup) mellom den Horna Guden og Dronninga (landet). Et tilsvarende rituale ble utført i India i vedisk tid. I ashvameda ritualet fulgte en flokk prinser en hvit hingst hvor den enn dro i et helt år. Så ble den ofra, og etterpå kom Dronninga og gjennomførte et symbolsk samleie med den.

Det neste leddet i tolkningen av denne myten henter jeg fra en drøm jeg hadde. Her ble jeg ført til en hule av en praktfullt bemalt og naken australsk urinnvåner. Det var et dypt og oppriktig vennskap mellom oss. Med et stengte han en dør bak meg, og jeg befant meg lokket inne i en stor, mørk hule. Jeg visste at Minotauren var her et sted, men hvor?

Det var først flere år senere at jeg forsto at denne drømmen ikke dreide seg om et forræderi, men tvert imot om en innvielse. Minotauren blir her nok en manifestasjon av den Horna Guden. (Det er for øvrig funnet flere fast monterte vielses horn (horns of concecration) over hele Kreta som peker mot denne tolkningen.) Temaet horna guder er forresten nok et universelt og globalt fenomen.



Kanskje har innvielsen vært markert med en jakt gjennom hulas labyrintiske ganger mot et sentrum. Ved å drepe Minotauren dreper den innvidde også seg selv gjennom mytisk identifikasjon, for så å gjenoppstå i et nytt liv. At dette ritualet skulle gjennomføres hvert niende år er også interessant. Tallet 9 representerer jo mangfold i enhet, og vender alltid tilbake til seg selv. (Prøv selv: 9 x 2 = 18. 1+8=9. 9x3=27. 2+7=9 osv.) Syvtallet gjenfinner vi i antallet vindinger på den klassiske labyrinten.

Nitallet dukker opp et annet sted i denne mytekretsen også. Det berettes at Rhadamantys, broren til Minos hvert niende år dro til den hula på Kreta hvor Zeus en gang hadde blitt oppfostra og mirakuløst gitt et sett lover. Etter at han døde, steg han opp til de elyseiske enger hvor han ble en av grekernes tre dødsdommere. (Han er altså en slags juridisk gud.)

Så er det Ariadne. Det berettes at Hun oppførte en dans på en opphøyet plattform utkledd som en hegre. Her dansa Hun en labyrintdans. Det er vel naturlig å oppleve Ariadne som labyrintens Herskerinne. Det er med Hennes hjelp at den som skal innvies føres trygt inn og ut av labyrinten. Hun er dessuten Minotaurens halvsøster, og det blir dermed ikke så naturlig å tolke Henne som hans fiende.

Minotauren og Ariadne kan også gis en stellar tolkning. Et av navnene på Minotauren er Asterion. Aster betyr stjerne. (Astrologene benytter ordet asterisk som betegnelse på de tolv sonene på 30 grader i Zodiaken. (Ikke det samme som de tolv stjernetegnene bakenfor)) Den babylonske Gudinna Ishtar opptrer med en himmelokse, som går til angrep på Gilgamesh da han ikke vil gifte seg med Henne. Det er rimelig å anta at både Asterion og Himmeloksen er representasjoner av stjernebildet Tyren. Dette kan muligens kaste et lys over Nebradisken fra Tyskland, som er datert til 1600 f.Kr. Her står Sola og Månen i konjunksjon ved siden av syv stjerner, som de fleste forskere mener er Pleiadene. Pleiadene befinner seg midt i Tyren. Her gjenfinner vi altså både Minotauren og de syv jomfruene.

Hva med Ariadne da? Hun befinner seg også på stjernehimmelen i form av en krone, nemlig Corona Boreales. Ariadne ble nemlig sveket av Theseus til tross for at han hadde lovet Henne evig troskap. Han tok Henne med seg, men satte Henne i land på en øy på veien hjem. Dette syntes selv gudene ble for drøyt, så Dionysos selv steg ned og gifta seg med Henne. Krona han i den anledning satte på Henne, ble altså senere satt opp på himmelen.

Konklusjon.
Det skulle nå være klart at en labyrint har mange symboler i seg. Jeg nevner i fleng: Hele verden og selve livet, ja hele kosmos i grunn. Tempel, borg og slott. Bindende og beskyttende knute. Hule. Pilgrimsvei. Grav, og stedet hvor nytt liv oppstår av det døde. Det er lett (og fristende) å lage et rituale av dette. En vandring inn mot det innerste rommet, hvor den horna guden tar og gir nytt liv, eller du dør og gjenoppstår sammen med denne guden. Ritualet kan utføres i forbindelse med solsnu, enten på høst- eller vårjevndøgn.

Ytterligere inspirasjon kan vi få ved å gå nærmere inn på tradisjonene til Huichol indianerne. Når de er framme i Wirikuta, som er deres hellige sted, er de tilbake til der alt begynte før alle kategorier og distinksjoner begynte. Her er alle helt likeverdige, men i tillegg har verden blitt opp ned og bak fram. Her hilsen vi folk ved å vende dem ryggen og si ”farvel”, og gir vi en gave sier vi ”takk”, og mottageren svarer ”vær så god”.

Dette kunne også være en opplevelse når vi har kommet til sentrum av labyrinten. Siden kunne vi gå baklengs ut av labyrinten, og dermed skulle vi være klare til å oppleve at lengdene på natt og dag har snudd.

Drager i alle land foren eder.

Drager i alle land, foren eder.

Høsten har kommet. Rundt oss gulner det mer og mer, og 29. september står Mikkelsmess på den gamle Primstaven. Dette var tiden da vikingene, det vil si de som fremdeles drev med slikt, dro ut på viking med langskip utstyrt med drager i stavnen. Det var da ingen grunn til å slutte med slikt selv om de var blitt kristne. Dagen markerte jo Mikaels kamp over dragen, så her var mye de kunne forbinde seg med. Vikingtida er jo full av drage gjengivelser.

Det får meg til å fundere over hva dragen egentlig representerer. Hvorfor drager, og hvorfor skal de på død og liv drepes? Og så hvert år da gitt. Det er ikke sikkert at jeg kan svare utfyllende på det, men allikevel skal jeg forsøke.

For oss som bor i den vestlige verden, er det nok den beretningen som står i den svarte Boka som er selve dragefortellingen. Det er derfor naturlig å begynne med den:

I Johannes Åpenbaring beskrives en ganske bisarr drage med syv kronede hoder og ti horn. Den angriper en Kvinne som er i ferd med å føde oppe på Månen. Barnet tas omgående opp i Himmelen, mens Kvinnen flykter ut i ørkenen. Så bryter det ut krig i Himmelen da Mikael og hans engler angriper dragen. Dragen identifiseres nå som Satan, og slenges ned på Jorda. Her prøver den å søke opp Kvinnen, men Hun gis et par vinger så Hun kan flykte til et beskyttet sted. Dragen drar nå ut til kysten, og opp av havet stiger et dyr som også har 7 hoder og ti horn. (Du store verden!) Dette er dyret hvis tall er 666.

Tallet 666 har for øvrig vært spekulert mye over. Ved hjelp av Gematria over de greske bokstavene blir det mulig å regne seg fram til både Nero og Luther og flere til. Kanskje er det til og med summen på en av dine uvenner. Her er min tolkning: (så vidt jeg vet helt original?).

I hellenistisk magi som var samtidig med Johannes Åpenbaring var det vanlig å tilskrive hver av de syv kjente planetene en magisk tavle (eller kamea). Her er et enkelt eksempel, den magiske tavla for Saturn:
4 9 2
3 5 7
8 1 6
Her kommer selve magien: Legg sammen de vannrette summene. Du får15 på alle, ikke sant? Så gjør du det samme loddrett. Også 15! Prøv diagonalt, (4,5,6 og 8,5,2) Utrolig, men sant, det blir også 15. Vær så god, mine damer og herrer: En magisk tavle. Legg nå sammen alle tallene, og du får 45. Dette var det magiske tallet for Saturn i hellenistisk magi. Tallet 45 kan på hebraisk gi navnet Zazel, som regnes som navnet på planetånden for Saturn.

La oss så se på en annen tavle. Den består av 6 felter vannrett og 6 loddrett. Slik:
6 32 3 34 35 1
7 11 27 28 8 30
19 14 16 15 23 24
18 20 22 21 17 13
25 29 10 9 26 12
36 5 33 4 2 31
Legger du sammen summene her, får du alle veier 111. Og tallene til sammen blir … nettopp: 666. Dette er den magiske tavla for Sola! Følgelig blir det hellige tallet for Sola i hellenistisk magi 666. (Planetånden heter for øvrig Sorath. For meg virker det ganske klart her hva som har skjedd. De første kristne har forsøkt å sverte et rivaliserende virkelighetsbilde, i dette tilfellet hellenistisk magi, ved å demonisere deres hellige symboler.

La oss nå se på noen andre dragehistorier. Det ser ut til at de første kjente dragekampene beskrives ca. 1000-600 f.Kr. over et belte som går fra det nåværende Hellas og til India. (Kinesiske drager er en ganske annerledes skål, og jeg velger å ikke trekke dem inn her). Dette tidsrommet er ganske interessant, da det er umiddelbart forut for det som filosofen Karl Jaspers kaller for aksetiden. (Fra 600 f. Kr. og fram mot Jesu fødsel.) Aksetiden er unik i verdenshistorien, fordi det over hele den kjente verden finner sted en dreining fra det ytre og mot en indre verden. I India tas det avstand fra kompliserte offerritualer til fordel for indre opplevelser og meditasjon. De jødiske profetene tar også avstand fra ytre ritualer, og etterlyser i stedet indre holdninger som et rettskaffent liv og en sosial bevissthet. I Kina blir man opptatt av taoistisk mystikk, og i Hellas av mer og mer abstrakt filosofi.

Tida før Aksetiden er også interessant. I Midtøsten kan i denne tida merkes en unison opplevelse av å ha mista noe, mista en kontakt med den åndelige verden som før var mye mer intim. Et eksempel her kan være tilstrekkelig. (Det kunne gis mange flere) Her er ordlyden på en steintavle fra det gamle Mesopotamia. (Kalt Ludlul bel nemeqi):
Min Gud har forlatt meg og blitt borte,
Min Gudinne har sviktet meg og holder seg på avstand.
Den gode engelen som gikk ved min side har forsvunnet.
Hele den Mesopotamiske verden var på denne tida full av slike klager. Gudene ble rett og slett borte for dem. Det er muligens denne vonde opplevelsen som senere fører til at menneskene begynner å søke innover og etter hvert finner sitt eget jeg og sin egen personlighet.

Det er i overgangen mellom disse to måtene å oppleve virkeligheten på at dragehistoriene oppstår. Det er mulig å oppleve at Dragen over hele verden holder noe tilbake og må overvinnes for at kontakten med den åndelige verden kan gjenopprettes.

Så vidt meg bekjent, er den første dragekampen som er nedskrevet den som finnes i Enuma Elish, eller den Babyloniske skapelsesberetningen. Det er forfatta av en ukjent dikter for ca tre tusen år siden.

Fortellingen begynner med det første Urparet, Apsu og dragen Tiamat, henholdsvis det ferske og det salte vannet. Fra dem stammer alle de babylonske Gudene og Gudinnene. Sistnevnte er åpenbart en frisk gjeng, for kretsen rundt det første gudeparet blir fort plaga av mangel på søvn på grunn av at de unge gudene (Anunakiene) bråker for mye. Apsu foreslår derfor å drepe dem, men dette blir Tiamat forferda over: ”Vi må da ikke drepe barna vi har skapt. Selv om det er problemer nå, kan vi vel vente litt.”

Denne diskusjonen kommer snart de yngre gudene for øre, og de blir forferda, og føler at de må forsvare seg. De senker en tryllesøvn over Apsu, og dreper ham så. Nå først blir Tiamat sinna, og ruster seg til kamp. De yngre gudene velger seg ut guden Marduk til å kjempe for dem, og det blåser opp til en forrykende kamp som ender med at Marduk fanger Tiamat i nettet sitt, kaster orkanvinden Imhullu inn i gapet Hennes, så Hun revner og dør. Marduk tramper så på liket og knuser skallen Hennes. Han kløver Henne og skaper himmelen av den øvre delen og hele det ordnede kosmos med planetenes baner. Så ofrer han Kingu, Tiamats rådgiver, og skaper de første menneskene av hans blod.

Det spesielle med denne historien er at den både er en dragekamp og en skapelsesberetning. Legg merke til at kosmos først blir skapt etter at dragen er drept, ja at hele vår opplevde verden faktisk er en drages sønderlemmede legeme! Det må ha vært rart å oppleve verden slik, og det dukker jo opp mange spørsmål. Kampen foregikk tydeligvis før kosmos ble ordna, slik at det kunne se ut slik som det ser ut i dag men hva fantes egentlig da? Det må jo ha vært en hel immateriell åndelig verden.

Historier om at verden er skapt ut av en kjempes parterte kropp finnes faktisk over hele verden, både i India, Kina og i Mellom-Amerika. I Norrøn mytologi skapes verden av kjempen Ymirs kropp. Hva betyr dette?

Det disse historiene forteller meg, er en opplevelse av å ha falt ut av en opprinnelig enhet. For å kunne ha en dagklar bevissthet, må vi ordne verden i kategorier og motsetninger, for det er jo det tenkning går ut på, ikke sant? Dyrene filtrerer neppe verden gjennom et filter av tegn, ord og symboler slik som vi gjør, i hvert fall ikke så omfattende. De opplever stort sett verden som en enhet mellom tenkning og handling, altså mer direkte. Det er menneskets lodd å falle ut av denne enheten som hele resten av skaperverket ennå lever i for å kunne reflektere over verden. Dette fallet blir jo også fortalt på en annen måte i Bibelen. Ikke sant, vi spiser av Treet som gir kunnskap om godt og ondt (kategoriene), og blir kasta ut av Edens Hage.

Noe av det spesielle med Enuma Elish, er at denne opprinnelige Enheten blir beskrevet som en Drage, eller snarere et urpar, hvor den feminine delen er Dragen. Tenk å leve inne i en partert Drage, da! Dette paret liker ikke akkurat aktivitet og livsutfoldelse. De syns det bare er stress og bråk med det, for de vil at alt skal være som det er, så de kan sove. Kort og godt kan vi kanskje si at Dragen her ønsker å sette en stopper for all kreativitet. Intet nytt fra denne fronten, total stillstand rett og slett. Gudene skal leke med gulltavlene under et tre, og det skal ikke skje noe mer.

Et annet spesielt trekk, er at den moderlige delen av Urparet, Hun som etter hvert blir til en Drage slett ikke er så aggressiv som man skulle forvente. Hun er tvert i mot som en mor overfor sine barn, og det Hun fra først av viser, er toleranse, storsinn og overbærenhet. Først når mannen Hennes blir drept, velter sinnet fram. Og den ”tapre ridderen” som dreper Dragen, er i grunn ganske grim. Jeg syns at han behandler liket av sin Stammor ganske respektløst. Han tramper på det, og et sted sier han rett ut: ”Hva er dere redde for? Hun er jo bare en Kvinne.” Slikt burde få alle feminister til å vrenge seg. Det jeg liker ved denne historien, er at den er så tvetydig. Det er slett ikke så lett å skille mellom de Slemme og de Kjekke her.

Jeg syns at de gamle Babylonerne hadde en ganske spesiell mytologi. Den var utrolig pessimistisk! Hos dette folket kom ingen til Himmelen. Det var forbeholdt Gudene, som så på menneskene som deres tjenere og slaver. Det er av denne grunn en merkelig livstrett stemning i veldig mange av historiene her fra. Ganske annerledes er den mytologiske livsfølelsen hos de gamle egypterne. De hadde nemlig en gud som sikret dem plass i et slags underjordisk Paradis når de døde. Foran de 42 Dødsdommerne, som stilte den avdøde til ansvar for både det ene og det andre, var det bare å kalle seg Per Osiris eller Kari Osiris (osv), så var alt i orden. Du fikk bestått i karakter, og slapp å bli spist av en ekkel krokodilletype, fordi guden Osiris allerede hadde bestått denne prøven for deg med glans. Ikke rart at egypteren Sinuhe, som av politiske årsaker var landsforvist, satte alt inn på å bli begravd i egyptisk jord.

Men vi må videre, og kikke på noen flere drager. Det gamle India hadde også sin Drage, og den het Vritra. Den beskrives som en Drage uten armer og bein, nærmest som en tordensky. Og det er jo nettopp det den er: Han sluker alt vannet så hele verden blir kasta inn i en forferdelig tørke. Slike ”drager” kan du oppleve hver høst i Nord-India. Kjempestore gråmørke, nesten elefantaktige skyer velter opp over horisonten, fulle av regn. Men av og til går ukene, uten at regnet makter å løse seg ut. Da blir det tørke. Inderne har altså sin dragekamp hver høst de. Hjelperen deres heter Indra, selve Tordenguden. Han ligner i grunn mye på vår Tor, bare at han har en kølle (en tordenkile som kalles en Vajra) i stedet for en hammer. Han går tappert til angrep på Skurken, sprenger huller i Skyen, så den tørste jorda igjen får vann.

Her dukker altså noe av det samme motivet opp igjen: Dragen holder noe tilbake, og med sin egoisme, prøver den å hindre livet i å utfolde seg. (Tegnefilmen Kiriku tar opp det samme temaet på en annen måte. Her er det en heks, som på grunn av en stor smerte, holder vannet som landsbyen trenger tilbake)

Også hos grekerne spilte Dragen en egoistisk og livshindrende rolle. Vi kan for eksempel se på myten om Perseus og Andromeda med dette for øye. I Etiopia levde det for lenge siden en konge og en dronning som het Cepheus og Cassiopeia. De hadde en vakker datter som het Andromeda. Cassiopeia pådro seg Havguden Poseidons vrede ved å hevde at Hun var vakrere enn havnymfene. I raseri sendte guden en forferdelig drage mot dem som overalt ødela landet rundt seg. Et orakel fortalte Cepheus at landet bare kunne reddes hvis han ofra sin egen Datter til uhyret. Derfor ble Andromeda lenka til en klippe ute i havet. Dette ville ha gått riktig galt, hvis ikke Perseus tilfeldigvis hadde kommet flygende forbi. Ikledd en usynlig kappe og et krumt sverd, redda han situasjonen ved å kutte hodet av Dagen og befri Prinsessa. Så gifta de seg og levde lykkelig alle sine dager (håper jeg da).

Denne myten er jo nærmest et eventyr, og har levd videre som resept for utallige dragehistorier helt opp til moderne tider. Ofte er det ikke bare kongens datter som her er truet, men alle byens kvinner. Igjen ser vi noe av det samme motivet som før. Det er jo kvinnene som setter våre barn til verden og sørger for at menneskeheten lever videre. Ved å drepe kvinnene, setter Dragen en absolutt stopper for at alt menneskelig liv kan utfolde seg. Snakker om Partystopper!

Denne myten kan du forresten se hver kveld med alle dens detaljer nå om høsten, så framt det er stjerneklart da. Kikk først etter en stor W. Det er dronning Cassiopeia. Like i nærheten befinner kong Cepheus seg. Stjernebildet Andromeda ligger litt nedenfor, og litt bortenfor kommer jammen også Perseus ridende på sin hest Pegasus. Men her må du passe deg litt, for han bærer gorgonen Medusas avkuttede hode i den ene handa. Hun har slanger i håret, og et blikk som fortsatt kan drepe om Hun selv er aldri så død. Hodet Hennes er representert ved den periodevariable stjerna Algol, som av enkelte astrologer betegnes som stjernehimmelens ondeste punkt. Så nå vet du det. Selv havuhyret Cetus er der oppe. For se: Der kommer den opp over horisonten. For å si det med klartekst: Eventyret om Andromeda og Dragen er høsthimmelens største og mest omfattende drama!

Det viser seg altså at det å skrive om drager er et nokså stort tema. Et sted må man stoppe, men jeg klarer ikke å la være å ta med en siste dragebeskrivelse, bare fordi den er så enormt kraftfull. Det gjelder Jahves kamp med Leviatan, som står i Jobs bok i den svarte Boka. (kapittel 41). Hør bare:
”Når den nyser, stråler det frem, lys og dens øine er som morgenrødens øielokk. Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap … Når den hever sig, gruer helter sig, av redsel mister de sans og samling … Den akter jern som strå, kobber som ormstukkent tre … Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd … Den får dypet til å koke som en gryte, den får havet til å koke som en salvekokers kjele. Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår … Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. ”
Her kommer noe fram, som kan være lett å glemme. Drager er faktisk utrolig vakre! For øvrig dukker også her det nå velkjente temaet at dragedrapet har med skapelse og kreativitet (og vannenes frigjøring) å gjøre opp i Salmenes bok, kapittel 74:
”Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. Du lot kilde og bekk bryte frem …”

Det skulle ut fra det som nå er skrivi la seg gjøre å danne seg en forståelse av hva Dragen representerer. Den er den kraft som blokkerer kreativiteten i å bryte fram! Veistengeren som får oss til å tilbringe kveldene foran Tv-en eller noe annet meningsløst, i stedet for å åpne for våre indre rikdommer. I eventyra er det typisk at Dragen bare ligger der på gullet sitt. Her er det ikke snakk om å dele med seg, nei. Det er interessant å tenke på at hos det gamle norrøne folket, var det viktig at en konge skulle være vennesæl og gavmild. En konge som var en gnier, var det verste folk kunne tenke seg. Det er Dragen som får deg til å begrave ditt pund og vente på bedre tider (som aldri kommer). Den ligger kanskje der et sted dypt inne i deg, og er både skremmende og vakker. Men du må konfrontere og kjempe med den, dersom du skal bli et skikkelig menneske. Så begynn å sloss da! Og husk: Det beste opprøret du kan begå, er opprøret mot deg selv.

Noen tanker om sidereal astrologi

Noen tanker om sidereal astrologi

I must create my own System
Or be enslaved by another man.
William Blake

De fleste av oss som er lesere av dette bladet har vel hørt om den magisk rituelle gruppa The Golden Dawn som på slutten av attenhundre tallet utøvde en innflytelse på engelsk språklig okkultisme som knapt kan overdrives. At innflytelsen på moderne okkultisme fortsatt er sterk, kan vi på mange måter takke Israel Regardie for. Han innehadde på slutten av sitt liv 7. grad i Ordo Rosea Rubeae et Aurae Crucis, en av gruppene som utviklet seg etter at Golden Dawn ble oppløst i 1914. I 1984, året før han døde, utga Israel alle gradspapirene i et stort kompendium: The Complete Golden Dawn System of Magic. Dette store verket er et sant skattkammer av okkult informasjon, og viser med all tydelighet hvor omfattende og viktig Golden Dawn systemet var.

Hvorfor jeg skriver dette? Jo, nå kommer jeg til det. I bind to på side 33 har Francis King en artikkel om esoterisk astrologi hvor han etterlyser arbeid innen sidereal astrologi i Vesten. Det viser seg nemlig at Samuel Liddell Matters, en av Golden Dawn gründerne, oppfordret medlemmene til å arbeide med denne formen for astrologi. Så hva i all verden er sidereal astrologi? Og hva kan det innebære å arbeide med dette innenfor en vestlig moderne tradisjon?

En problematisk side ved utøvelsen av astrologi slik den praktiseres i Vesten, er at den ikke er i overensstemmelse med hvordan stjernehimmelen står i dag. Det har seg nemlig slik at jorda dreier rundt på to måter. Omdreiningen på et døgn kjenner vi godt til, men det finnes også en mye saktere omdreining på 25 920 år som går den motsatte veien. Den kalles den sidereale omdreining. Derfor vil for eksempel vårjevndøgnspunktet flytte seg bakover én grad i løpet av 72 år. I løpet av 2160 år vil dette bli 30 grader, med andre ord et helt stjernetegn. Fordi astrologien slik den framstår i dag ble utviklet i de første århundrene etter Kristus, og senere ikke er oppdatert, har de fleste i astronomisk forstand sola og planetene i horoskopet sitt i helt andre tegn enn det som er oppgitt, nærmere bestemt tegnet før.

Jeg mener ikke med dette at vi skal forkaste vår tradisjonelle astrologi. Det lar seg vanskelig gjøre av den grunn at astrologi som filosofisk system er så nøye innvevd i den okkulte korpus at vi ville risikere at hele systemet raknet hvis vi fjernet den. Allikevel gir det en foruroligende følelse første gang man oppdager at planetene stort sett står i andre stjernetegn enn det vi er vant til i et ekte astronomisk oppdatert horoskop. Dette kan vi lett finne ut av hvis vi setter inn vår fødselsdato og ser på planetenes plassering i et astronomiprogram. Det finnes flere gode gratis programmer som kan lastes ned fra Internett. Jeg kan anbefale Cartes Du Ciel som kan lastes ned fra http:/www.stargazing.net/astropc/download.html. Her oppdager jeg, som trodde jeg var Steinbukk, at jeg hadde Solen i Skytten den dagen jeg ble født. Og ikke nok med det. Det viser seg at jeg har Venus i Slangebæreren, et trettende tegn som ligger mellom Skorpionen og Skytten. Slik grensene er trukket opp i moderne astronomi, passerer nemlig planetene mellom tretten og ikke tolv tegn. Det ville i det hele tatt være gavnelig for alle astrologi-interesserte å sette seg inn i moderne astronomi og for eksempel lære seg hvor stjernetegnene befinner seg oppe på himmelen, og ikke bare i et stilt horoskop.

Oppdagelsen av det sidereale året (også kalt det platoniske verdensår) hører moderne astronomi til, men nå skal vi bevege oss inn i mystiske soner. Det kan nemlig virke som at arkaiske kulturer har hatt esoterisk kunnskap om det sidereale året, som som nevnt er 25 920 år langt. For å oppspore dette skal vi nå ta en titt på gamle babylonske kongerekker. Den kaldeiske presten Berossus, som virket i det tredje århundret før vår tidsregning, stiller i sin bok Kaldeisk Historie opp en liste over de babylonske kongene som levde før syndfloden. Den ser slik ut:

Konge Regjeringstid
1. Aloros 36 000 år
2. Alaparos 10 800 år
3. Amelon 46 800 år
4. Ammenon 43 200 år
5. Megalaros 64 800 år
6. Daonos 36 000 år
7. Eudoraches 64 800 år
8. Ammenpsinos 36 000 år
9. Opartes 28 800 år
10. Xisuthros 64 800 år
Til sammen 432 000 år

Jøss, det får’n si. Kongene levde lenge før i tida, men hvor vil jeg hen med dette da? Jo, saken er den at 432 000 er, som vi skal se, et meget spesielt tall. For det første har det en nær forbindelse med det sidereale året. For eksempel slik 25 920 : 60 = 432. Eller på en annen måte: 432 000 = 2 x 60 x 60 x 60, mens 2 x 60 x 60 x 60 x 60 = 25 920 000! Det er altså en nær forbindelse mellom tallene 432 000 og 25 920.

For det andre dukker 432 000 også opp i indisk tall mystikk. Kali Yuga, eller vår tidsalder, som ifølge Puranaene begynte den 17. februar 3001 f. Kr., skal vare i nettopp 432 000 år. Litt mer skjult, dukker dette tallet opp også i norrøn mytologi. La oss se på følgende vers i Grimnismål, hvor Valhall beskrives.

Fem hundrad dører og fyrti til
Eg trur det i Valhall mun vera
Gjeng åtte hundrad einherjar
I senn or eine døri,
når dei fer og vargen skal vega.
(Vers 23, Olav Mortensson-Egnunds oversettelse)

Hvor mange einherjer er det altså som kan gå inn i Valhall på en gang? Jo, 800 gjennom 540 dører, det blir 432 000 det. Det kan altså virke som om det har romstert kunnskap om det sidereale året i mange kulturer over et stort geografisk område, men skjult i et mytologisk språk. Hva slags miljø som har spredt denne kunnskapen kan vi bare spekulere på, og her famler vi i blinde.

Uten løgn, sikkert og aldeles sant:
Det som er nedenunder er lik det som er ovenover,
og det som er ovenover, er lik det som er nedenunder
for å fullføre mirakelet av Det Ene Vesen.

Dette verset, som er hentet fra Hermes’ Smaragdtavle uttrykker i et nøtteskall det som er min grunnleggende intuisjon rundt astrologi, nemlig at himmelen der oppe (eller makrokosmos) avspeiler jorden her nede (eller mikrokosmos). Men hvis vi skal snakke om en eksakt speiling, må vi forholde oss til hvordan speilingen skjer i dag, og ikke hvordan himmelen så ut for 1500 år siden. Her er jeg altså på kollisjonskurs med vår tids astrologer, men hva forsvarer så disse astrologene seg med?

Dagens astrologer forsøker å forklare dette med at et astrologisk stjernetegn ikke er identisk med et astronomisk. Det førstnevnte kalles en asterisk, og betegner en sektor på 30 grader som altså dreier baklengs gjennom de tolv astronomiske stjernetegnene over en periode på 25 920 år. I et slikt oppsett har ikke de bakenforliggende stjernene noen betydning, og karakteriseres derfor som tilfeldige ansamlinger. Det moderne astrologi beskjeftiger seg med blir dermed vinklene mellom planetene og deres plassering i asteriskene (som altså er en sektor av himmelen, og ikke selve stjernetegnene). Vi kan i lys av dette spørre oss om en astrologi som ikke beskjeftiger seg med stjerner kan kalles astrologi eller om det snarere er en form for planetologi.

For meg blir ikke denne forklaringen tilfredsstillende. Stjernetegnene er ikke tilfeldige ansamlinger. De har fått de navnene de har fordi de ga assosiasjoner til figurer. Tar man en titt på himmelen vil vi se at Løven heter det den gjør fordi det er mulig å se en løve der. Det samme gjelder Tvillingene og Skorpionen. At dette skal dreie seg om tilfeldige ansamlinger er rett og slett en dårlig ad hoc hypotese.

Denne artikkelen er altså et forsøk på å dekonstruere tradisjonell astrologi. Klarer vi det? Det er ikke alltid så lett å se i praksis at hjernen er et holistisk organ. Vi konstruerer vår verden ved å ta deler ut av den store helheten (makrokosmos) for så å sette disse delene sammen til vår egen delvirkelighet (mikrokosmos). For å gjøre dette må vi fortrenge og fordreie de bitene som ikke passer inn. Vi vil ikke være i stand til å begripe disse holismene hvis vi ikke utvikler et metaperspektiv. En moderne magiker må kunne jobbe langs disse linjene, noe som ligger i den gamle alkymistiske tesen solve et coagula. Vi må på løpende bånd kunne løse opp alt i sine bestanddeler og sette mytemene sammen igjen i nye helheter.

Jeg er vant til å tenke på meg selv som Steinbukk med alt det innebærer av tillærte holismer. Klarer jeg å løse opp dette og konstruere en ny identitet som Skytte? Hva slags ny input gir det? Astronomisk sett er ikke Skytten noe hvilket som helst tegn. Ser jeg mot Skytten ser jeg nemlig rett inn i den mest stjernerike delen av universet. Det er nemlig i denne retningen at sentrum av galaksen befinner seg. Dette passer godt med min etablerte rolle som informasjons freak. Altså, venner og naboer, dette anbefales. Det er gøy å dekonstruere og rekonstruere indre identiteter.

Så var det planetenes plassering i horoskopet. Det er da interessant å merke seg at det hersker vill forvirring om dette for tiden, for hvor mange planeter er det egentlig? Vi kan velge mellom alt fra åtte til 12. Eller det er kanskje ikke alle som har fått med seg at Pluto har blitt detronisert til planetoide? I tillegg er det funnet et nytt legeme i irregulær bane rundt Sola som er større enn Pluto. Skal vi se på den som en planet? Og så har vi to til som er 2/3 så store som Pluto. Hva med dem? Altså, alt fra 8 til 12. Kanskje kan det være verdt å merke seg at Madame Blavatsky hevdet at det var 12 planeter allerede på slutten av 1800 tallet.

Dermed nærmer vi oss asteroidenes tilstedeværelse. Hva skal vi gjøre med dem i horoskopet? Noen få av dem har begynt å opptre i atrologisk litteratur. For eksempel har Demetra George og Douglas Bloch i sin bok Asteroid Goddesses arbeida med Ceres, Pallas, Vesta og Juno, men det er over 6000 flere å velge mellom, så hvordan bearbeider vi denne enorme massen i praksis?

Her er mitt forslag. De kan brukes til å tydeliggjøre de forskjellige planetenes identiteter. Vi kan se på hvilke asteroider som er i streng konjunksjon med en planet. (På grunn av mengden bør vi holde oss innenfor 1 grad.) I mitt horoskop er det for eksempel en svært nær konjunksjon meg asteroiden Gunnlød og Sola. Dermed får jeg min solare identitet bundet opp til Odins ervervelse av skaldedrikken. Den er det nemlig Gunnlød vokter inne i berget. Kanskje peker dette på et motiv i livet mitt. Behovet for å forløse min egen ekstatisk dikteriske natur for eksempel, eller at jeg er villig til å gå over lik for å oppnå kunnskap. (Øh, er det så ille da?) Alekto er en annen nær konjunksjon. Hun er en av errinyene, som i gresk mytologi er kvinnelige personifikasjoner av hevn for dårlig behandling av Kvinner. Kanskje ligger en av røttene for mine feministiske interesser her. Det er altså min erfaring at det kan være fruktbart å arbeide med asteroidene som tydeliggjører av planetenes innflytelse, og det anbefales hermed.

Astrologi er et gresk ord som betyr noe sånt som ord om stjernene. Men hvor har det egentlig blitt av stjernene i moderne astrologi? Som jeg allerede har sagt: Ved å erstatte stjernebildene med asterisker og overhode ikke benytte seg av stjernene har moderne astrologi forfalt til en slags planetologi. Slik har det ikke alltid vært. Ptolemaios (ca. 90 – 168 e.Kr.) som mange regner som den nåværende astrologiens far, har i sin bok Tetrabiblos grundig behandlet fiksstjernene og hvordan de oppfører seg i horoskopet. Slikt går også med letthet an å undersøke ved hjelp av et astronomi program. Stjernenes innflytelse kan bestemmes ut i fra om de kommer opp eller synker ned under horisonten, eller om de står i zenith eller i nadir. Det er faktisk i handelen en brukbar bok som behandler dette temaet. Den er skrevet av Bernadette Brady, og har den beskjedne tittelen Brady’s Book of Fixed Stars. Det er for så vidt en utmerket bok i emnet og anbefales også.

Et siste utmerket tema som går an å arbeide med i forbindelse med et astronomiprogram er en mer sjamanistisk form for astrologi. Her går det an å benytte seg av hele stjernehimmelen. Vi kan ta utgangspunkt i en planets plassering i et stjernebilde og på en transereise dra oppover eller nedover. Her vil de sirkumpolære stjernene, de som er synlige hele året representere vårt bevisste sjeleliv, de som er synlige bare deler av året det underbevisste og de som aldri er synlige vårt ubevisste liv (i god jungiansk forstand). En reise oppover (anabasis, coagula) ville for eksempel med utgangspunkt i Steinbukken innebære å passere gjennom Vannmannen, Delfinen, Reven, Svanen, Cepheus for så å ende i en enhetsbevissthet i Nordstjerna, overhimmelens sentrum. En reise nedover (katabasis, solve) blir den sjamanistiske reisen ned i underverdenen, ned til de stjernene som aldri er over horisonten. Det kunne innebære et møte med bilder som Mikroskopet, den Sydlige Fisken, Påfuglen, Tukanen og Oktanten. Bemerk at denne himmelen mangler en stjerne i sentrum, og opplevelsen vil vel mer være av dionysisk natur, dvs en opplevelse av å bli rivd opp i mange deler slik Titanene rev opp og spiste Dionysos’ legeme. For de som har sans for slikt vil det kanskje kunne oppleves som en oppløsning i vår felles Gaia bevissthet. Sødmefylt og lekkert. Farvel.

Dette blir altså min konklusjon på denne artikkelen: Et opprop om at noen av oss må begynne å arbeide med stjernehimmelen slik den er i dag. Jeg har foreslått flere måter vi kan gjøre dette på. Det er mitt håp at noen har lyst til å arbeide med noe av dette. Så får vi se hva som kan komme ut av det. Det hadde vært morsomt å høre om erfaringer og innspill, og jeg kan nås på følgende adresse: geir.uldal@hotmail.com. Hermed er oppfordringen fra Golden Dawn kompendiet tatt til følge. Messa est. Messen er til ende.

Vær velsignet.

Glamour. En postmoderne tale

glâ’mour. (er), *glâ’mor, n., & v.t. 1, n. Magic, enchantment, (cast a ~ over, enchant); delusive or alluring beauty or charm; (esp. feminine) physical attractiveness (~ girl, young woman possessing this; so ~ boy); hence glâ’morous a. 2. v.t. Affect with glamour, bewitch, enchant; (colloq.) make glamorous [18th c., var of GRAMMAR in sense of GRAMARYE] ( Fra The Concise Oxford Dictionary.) Det glamorøse er en hard og skinnene overflate, lekker og kjølig med blendende smil. Noe i oss vil selvfølgelig alltid lengte etter dette. Vi vil da være en del av gjengen som alle ser opp til. A laget. De toneangivende. Konger er vanligvis glamorøse, selv om kongen som en gang besøkte Rostadheimen var en grå emminense. Men det glamorøse hefter seg mer ved det feminine. Vis meg en liten pike som ikke en gang har drømt om å være Prinsesse. Utrolig nok refererer glamour etymologisk også til grammar eller grammatikk. Derfor er glamour kjærlighetens alfabet. La meg telle alle dine vakre trekk. De glamorøse vil beundres. Uniformerte sjåfører bukker dem ut av elegante sorte limousiner. Med høyhelte sko balanserer blendende vakre kjendiser oppover den røde løperen mens blitzlampene eksploderer rundt dem. De glamorøse lever skandaløse liv i fest og svir, men vi tilgir dem fordi de stråler ut karisma. De er det gyldne paparazziforfulgte opptog av Gudinner og Guder som lyser mot oss fra skandalebladene. Livet som den evige såpeopera. Bak er det løgn og bedrag, skilsmisser, pillebruk, konkurser, selvmord, angst, overanstrengelse, sjalusi og rettsaker. Men slik skal det jo være i en såpeopera. Vi lever jo i et sosialdemokrati hvor vi skal se ned på de rike og får dermed et alibi for å beundre dem desto mer. Dette er en bittersøt affære. Ikveld er det oss som er glamorøse. Glem det ekte. Det hører fortiden til. De glamorøse er amoralske. Som oss med alle være gode og dårlige sider bare blåst opp til kosmiske dimensjoner og festet på himmelen som stjerner. Dette er Hollywood, eller enda bedre: Bollywood. Lekre indiske damer som danser på lotusblad eller skjelmsk smilende lar seg beundre i gjennomsiktig sari mens de synger og sukker og danser for så synke besvimt ned på en seng av perlemor. De glamorøse drysser tryllestøv ned over oss. For dette er magi og tryllekunst. Kvikksølv, Merkur, kanskje til og med et hint av Loke. Innen alkjemi er kvikksølv det evige forvandlende som formidler prosessene mellom den etsende svovelen og det fikserende saltet. Magikeren manipulerer med våre virkeligheters blindsoner og gjør slik det umulige mulig. Mandrake, alltid glamorøst ikledt kjole og hvitt etterfulgt av sin nubiske tjener kun iført lendeklede av leopardskinn kjemper mot forbryterne ved hjelp av hypnose som fordreier virkeligheten til de det rettes mot. Slik blir glamour alvegull, verdiløst skrap når morgenlyset skinner på det, men attraktivt og blendende når det presenteres. Det er i sin ytterste konsekvens maya, naturens slør som de indiske gudene skjuler seg bak. Bak det solide og glamorøse er virkeligheten etter Einstein og Bohr bare kaotiske og forvirrende prosesser. De evige uforanderlige lovene erstattes av vaner. De engang udelelige atomene oppløser seg i en uendelig serie av subatomære partikler. All solid melts into air. Karl Marx. Innen kunsten gikk objektet i oppløsning og ble til fordreide flater i et forsøk på å finne formene bak formene. Opplysningstidens rasjonelle glansbilde slo sprekker, og ut tøt det forbudte. Kriger rettet mot falske fiendebilder. Jødiske konspirasjoner truet med ett den ariske renhet. Fra denne kulturelle skraphaugen oppsto rebellen. James Dean, homsete vakker med et hint av sm kultur, det første rockeikonet, frukten av the Lost Generation, the rebel without a cause. Han snerrer mot foreldregenerasjonens falske glansbilder, men har bare håpløsheten å tilby som erstatning. Og muligheten i å flykte ut på veien med motorsykkelen, som han selvfølgelig kjører seg i hjel på. Men her og i Beatgenerasjonen begynner rockens leten etter det ekte og autentiske i det senmoderne glamour sammenbruddet. Vi som har vært unge i 70 åra vet jo hva det innebærer å gjøre opprør mot foreldrene og finne det ekte i naturen og seg selv. Men som vi vet: Alle sanne opprør er permanente. På slutten av 70 tallet blir den seriøse og rotekte rocken slått i bakken av Glamrocken. Mennene sminker seg og stæsjer seg opp. De går med utrerte frisyrer, platåsko og fluffy rosa skjerf. De er elegante, dekadente og androgyne, eller de er skamløst vulgære og smakløse. Framfor alt er de selvironiske. Demed eksploderer verden i ungdommelige subkulturer. Og her er ikke målet lenger å være ekte eller å finne seg selv. Man skal ikke lenger finne seg selv, man skal skape seg selv. Og dermed er vi her og nå folkens, full av strålende vidd, glans og glamour danser menneskeheten skjødesløst på randen av avgrunnen og den totale økokatastrofe. For vi lever i en glamorøs verden drevet av næringstopper som predikerer et stadig økende forbruk. Bravo ! Apres nous le dèluges. Men i mellomtiden: La oss være glade og danse. Kanskje med en bitter ettersmak i munnen, men glamorøse og skinnende skal vi allikevel være i kveld.

Sjamanisme, kreativitet og galskap

Galskap, kreativitet og sjamanisme.

Sjamanisme har på få år rukket å bli en fast del av det repertoaret av kurstilbud som finnes ute på New Age nettverket. Jeg er sikker på at disse kursene kan være interessante nok, og har selv vært med på et par av dem, men det kan være fristende å karakterisere disse opplevelsene mer som en slags moderne selskapslek enn som tradisjonell sjamanisme. En vanlig seanse innebærer som oftest å ligge på gulvet i et oppvarmet rom og fantasere seg ut i ville skogen, eller endra bedre, tundraen for å møte kraftdyret sitt, som gjerne er en ulv eller en ørn, i hvert fall noe nobelt. At det helst skal foregå i ville skauen, er lett å oppleve som litt pussig, siden de fleste av oss som er med på slike ”reiser” oppholder oss innenfor urbane landskaper i 95 % av vår våkne og aktive tid! Hvorfor ikke dra på ”sjelereiser” i den urbane kloakken eller kjøpesentre og få oss en kakerlakk eller rotte som kraftdyr? Det er jo mye nærmere vår levde virkelighet. Men det er jo så romantisk med naturen da…..

Ganske annerledes oppleves det å lese om sjamaner i tradisjonelle samfunn, enten det er på Grønland, eller i Sibir eller Australia. Her er det vanlig at vordende sjamaner går gjennom innvielseskriser som i bokstavelig forstand går på liv og lemmer løs, og så kan det dessuten koste deg forstanden. (Velkommen til det Magiske Sirkus). For å illustrere dette, kan det være morsomt å komme med et par eksempler.

Krisen til Caribou inuitten Igjugarjuk som på 1900 tallet levde oppe ved Hudson Bay i Canada, begynte med at ukjente vesener talte til ham i drømme. Det ble snart bestemt at han skulle bli angakoq, og han ble av den grunnen tatt med langt ut i ødemarka og forlatt i en liten snøhytte. Det var midt på vinteren og isnende kaldt. Etter fem dager kom noen og ga ham en liten skvett med vann. Så fastet han i femten dager til, og da fikk ha en strimmel med kjøtt. Til slutt kom en hjelpende ånd til ham, det var en kvinne. Igjugarjuk uttalte senere at når det var på sitt verste, opplevde han at han ”av og til døde litt.”

Da Igjugarjuk senere skulle innvie Kinalik, som bare var en jentunge på den tiden, gikk det enda verre for seg. Hun ble hengt opp i to teltstenger i snøen og etterlatt i fem dager. Det var bitende kaldt, men åndene beskyttet Henne. Deretter ble Hun tatt inn og skutt med en steinkule. Da falt Hun bevisstløs ned, men våkna siden opp som innvidd angakoq.

Jeg sitter med en følelse av at disse innvielsene ville ha vært vanskelige å utføre under regi av Friundervisningen uten å få bråk med myndighetene, men hvis noen har tenkt å prøve på slikt, hadde det vært veldig spennende å høre hvordan det hele gikk.

Innvielseskrisene til tradisjonelle sjamaner har i det hele tatt et forbløffende likt forløp hvor enn det skjer i vår store verden. Den typiske krise begynner med at en ung mann eller kvinne trekker seg tilbake fra fellesskapet og blir innadvendt. Usynlige stemmer meddeler seg, og ånder viser seg. Den rammede rykkes ut av kroppen og drar ut på reiser inn i et alternativt åndeland med sin helt spesifikke geografi. Reisen kan gå nedover, hvor Hun snakker med ånder og døde sjamaner, eller oppover hvor han snakker med gudene. En særskilt opplevelse er å oppleve at kroppen blir stykket opp og partert. Bitene blir talt og så satt sammen igjen. (Ofte er det en bit til overs, som senere vil bli benytta som en kraftgjenstand).

Forløpet i disse opplevelsene er i usedvanlig grad like, uavhengig av hvor i verden de oppstår, enten det er på New Guinea, i Amazonas eller i Tibet. Opplevelsen er også svært gammel. Stadier i prosessen er avbildet på hulevegger for mer enn tyve tusen år siden. Det ser ut til at den sjamanistiske opplevelsesform ble oppdaga under den kreative eksplosjon som fant sted på den tida i det sørlige Europa og i Sibir.

Det kan være interessant å spørre seg hva slags behandling mennesker i vårt samfunn ville få hvis det kom ut at de hadde slike opplevelser. Altså: De hører stemmer som ikke er der, og hevder at de blir partert. (Ingen kan se at noe har skjedd.) Det er vel nokså klart at slike mennesker hos oss ville ha blitt erklært som sinnslidende. De hadde fått diagnosen akutt schizofren, kanskje, eller borderline psykotisk. Alle ville i hvert fall ha forstått at det var noe alvorlig galt med vedkommende. Om de hadde blitt tvangsinnlagt, er mer usikkert. Da skal du jo helst ha et par selvmordsforsøk på nakken….

For å gå litt videre: Skal vi se på sjamaner i tradisjonelle kulturer som sinnslidende? Er de egentlig behandlingstrengende? Dette har faktisk vært hevdet fra flere hold, men blir allikevel stort sett imøtegått av religionsvitere som har spesialisert seg på emnet. Mircea Eliade, f.eks. hevder at sjamaner verden over tvert imot er usedvanlig sunne mennesker sjelelig sett. Allikevel kan det virke som om den gale og sjamanen beveger seg innenfor noe av det samme sjelelige området.

Enda mer ekstremt: Er alle schizofrene i vårt samfunn egentlig sjamaner som har blitt satt ut av spill? La oss for å belyse dette se på forløpet i den typiske schizofrene krise:
Som hos sjamaner, begynner det hele med at den rammede isolerer seg fra fellesskapet. Ånder og syner manifesterer seg, bare at innen psykiatrien blir dette kalt hallusinasjoner og vrangforestillinger. Vedkommende opplever å bli transportert til alternative virkeligheter, bare at her heter det seg at pasienten ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Det kan altså virke som at det er mange likhetspunkter mellom disse to tilstandene.

Allikevel er det mitt inntrykk at den schizofrenes opplevelsesverden har en mye mer privat karakter enn sjamanens. Begge beveger seg for eksempel i et slags mytologisk landskap, men det er som om den schizofrenes opplevelser ikke er gyldige utover hva han eller Hun strever med på det personlige plan.

En annen monumental forskjell er hvordan de to opplevelsene oppfattes av samfunnet rundt. Et ungt menneske som kommer i sjamankrise i et tradisjonelt samfunn vil alltid bli tildelt en innvier, en sjaman som selv har vært gjennom dette. Kommer den rammede gjennom, vil han kunne bli et dypt verdsatt og respektert medlem i nærmiljøet. Det er ikke tilfelle med den schizofrene i vårt samfunn. Disse opplevelsene har ikke noen verdi hos oss. Det er ikke noe vedkommende skal igjennom, men tvert imot rives tilbake fra. Det hele defineres som patologi, et rystende feilskjær, og må av den grunn først og fremst medisineres, kanskje for resten av livet.

Den schizofrene puffes altså ut i samfunnets periferi. Det er intet av verdi vi kan hente her. Blir det for plagsomt for omgivelsene, må vedkommende fjernes og medisineres.

Det er klart at det er fælt å være fylt med opplevelser som fører til at du blir behandla som en utstøtt. Ikke sant, vi er redde for de gale, og vil helst ikke ha dem hos oss. Men hvor mye ville disse menneskene profitere på å bli møtt av et samfunn som verdsatte det de opplevde? Jeg har selv erfart viktigheten av dette i mitt nærmiljø for noen år siden. En venn av meg, la oss kalle ham Morten, gikk i lang tid arbeidsledig og røyka dessuten heller mye dop. Vi ble bekymra for ham fordi han hadde perioder hvor han ikke virka helt klok. Han kunne for eksempel sitte i lange tider og mumle for seg selv, og utføre merkelige bevegelser med fingrene. Dame hadde han heller ikke. Så en dag var det et firma som oppdaga at fyren var litt av et datageni. Han endte opp i en høyt betalt stilling med reiser over hele Europa. All den psykotiske atferden forsvant, og kom så vidt jeg vet aldri tilbake. Jeg husker at han snakka høyt med datamaskinene og hamra løs på tastaturet i en helt vill fart. Og så endte det bra! En teknosjaman fant sin livsoppgave.

Helt ærlig: Jeg vet ikke hvor nær forbindelse det er mellom galskap og sjamanisme. Allikevel er jeg sikker på at det finnes folk som er satt ut av spill med medisinering og oppbevaring hos oss, som kunne ha fungert helt annerledes sosialt hvis de hadde blitt verdsatt for de opplevelsene de har, hvis de hadde hatt en sosial funksjon. Legg for øvrig merke til hvor lite verdsatte gamle mennesker er i vårt samfunn fra den dag de ikke er arbeidsføre lenger. På eldreheimer går det ofte fort nedover bakke av nettopp denne grunn.

Finnes det så ingen sektorer i det moderne samfunn hvor kreativ galskap blir verdsatt? Dette spørsmålet har fått meg til å se på de kreative yrkene med dette for øye. Kanskje er det her vi finner de moderne sjamanene, riktignok i lett forkledning. Forskning har faktisk påvist at det er større forekomst av galskap i slekter hvor mange befinner seg i kreative yrker. Det er også områder innenfor kunst som beveger seg inn i det samme opplevelsesfeltet som de gale. En moderne teori hevder at galskap kommer som en følge av en brist i det kognitive filteret. Dette er en funksjon i hjernen som filtrerer vekk unødvendig informasjon. De gale er rett og slett for åpne! Språket kan gå helt i oppløsning og ende opp som en strøm av klang assosiasjoner som ”å min kjære ære, sære, pære hva ær e?” Men slikt noe er jo faktisk sound poetry! (For et praktfullt eksempel på denne kunstretningen, søk på verdensveven etter Jaap Blunk. En skikkelig kreativ ”gærning”)

Det er ingen tvil om at en kunstner har et mye større spillerom for akseptabel atferd enn alle oss andre. Det kan jeg observere i mine helt nære omgivelser: nemlig hos min kone, den kjente Turid Uldal (å, ja!). Hun liker å kle seg ekstremt fargerikt, og kan uten frykt møte opp i absolutt alle offentlige fora med sin eksotiske framtoning. Jeg tviler på at det tilsvarende hadde gått for en lærer å møte på jobb i bukse med et nesten blendende psykedelisk mønster.

Selv om vi i dag aksepterer mye fra en kunstner, har det ikke alltid vært slik. Det var mye lettere å bli innlagt for slikt på femtitallet. Dette fikk Kjartan Slettemark føle på nakken. I dette svarte tiåret, hvor sosialdemokratiene over hele Skandinavia jobba aktivt med å behandle og fjerne alle som var annerledes, fra tatere til byorginaler, bygdetullinger og eksentrikere, valgte Kjartan å bruke sin egen kropp som kunstobjekt. Offentlige dokumenter som har blitt frigjort senere, viser at det var konkrete planer om å tvangsinnlegge ham, men at de ikke torde, fordi han var for kjent i det offentlige liv. Slik ville nok neppe skjedd i dag, hvor problemet snarere er at pleietrengende dessverre ofte ikke får den hjelp de trenger. Hadde han vært frisk eller gal i dag hvis staten hadde lykkes å tvangsinnlegge ham tro? Jeg bare spør.

Du skal ikke ha titta så lenge på bilder av sjamaner, før du oppdager at de også liker å kle seg nokså rart. (Det gjelder for øvrig også en del guruer. Osho, for eksempel (Takk til Deg, Sushma). De liker å oppføre seg rart også. Ta for eksempel Heyokaene, en type religiøs spesialist i Siouxsamfunnet. De gjør alt baklengs: Går baklengs, kler seg i sommerklær om vinteren og omvendt om sommeren, velsigner de de hater og så videre. De samme gjør aghoraene, en type indiske sadhuer. Sammenlign så dette med atferden til en schizofren fra Amerika:
”Carl ”smiler når han har det dårlig, og smiler mest når han har smerter. Han gråter når han ser komedier på TV. Han blir sint når han møter rettferdighet og redd når noen roser ham. Han brølte av latter da han leste om et barn som ble brent i en tragisk ulykke.” Carl forklarte selv at han var kobla opp feil. (”men du vil aldri finne nøkkelen.”)
Hvordan ville Carl ha hatt det hvis han bodde i et tradisjonelt Sioux samfunn?

Jeg vil nå våge å trekke noen foreløpige konklusjoner: Sjamanen kler og oppfører seg uvanlig fordi han har et mye åpnere kognitivt filter enn oss andre. Det gjelder også de schizofrene, men de kan ikke bruke dette i fellesskapet fordi de er sosialt isolert og nedvurdert. De skal medisineres og læres opp til å bli normale på nytt. For mange er dette sikkert nødvendig, men jeg er sikker på at noen diagnostiserte schizofrene ville ha kunnet fungere til gode for fellesskapet dersom de hadde blitt hjulpet igjennom og gitt den nødvendige respekt. Jeg tror også at det er mulig for noen få schizofrene i vårt samfunn å kunne fungere sosialt med sin disposisjon hvis de blir definert som kunstnere. Det er veldig spennende å se etter disse, for de er der, faktisk.

Et eksempel er improvisasjonsgitaristen Fred Frith, som jeg nylig så en film om. Han er en av de aller dyktigste sådan i dag, er enormt kreativ og har spilt med absolutt alle. I samtale opplever jeg ham som enormt vennlig og imøtekommende, et menneske som i ekstrem grad er sosialt integrert. Det er bemerkelsesverdig at han liker å komme en tid før han skal spille på et sted. Da undersøker han nøye lokalmiljøet, kontakter musikere og improviserer med dem. Det er en fantastisk scene hvor han improviserer på fiolin sammen med måkene ute på en strand. På et punkt er det som om måkene og han blir ett! Å se ham midt i den kreative prosessen er derimot noe helt annet. Vi får følge med ham til en jernvarehandel hvor han kjøper en masse dingsbomser for å ta med hjem. Så går han til angrep med disse redskapene på gitaren sin, og filer, slipper, hamrer og napper som en gal. Ja, hadde jeg bare sett sekvensene fra disse kreative utbruddene uten å ha sett det andre, ville jeg ikke vært i tvil. Fyren er klart alvorlig sinnslidende og trenger å bli innlagt øyeblikkelig. Jeg er ikke i tvil: Her har vi egentlig en klassisk sjaman i moderne forkledning.

En annen interessant ”case” finner vi i science fiction forfatteren Philip K. Dick. (1928-82) (Legg merke til årstallene, konspirasjonsteoretikere). Etter min mening er han en av vårt århundres viktigste forfattere fordi han har definert en grunnleggende følelse i det å være moderne: En uggen følelse av at ikke allting er som det er, at det er en skjult agenda et eller annet sted. Denne paranoide opplevelsen av at noen prøver å skjule noe for deg, går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet hans.

I I974 hadde Philip K. Dick en opplevelse. Han våkna opp midt på natta og fikk se en slags lysbildeforestilling som ble vist på veggen i soveværelset hans. Bilder fra hele verdens kunstproduksjon flimret forbi i rivende fart i flere timer. Han hørte også stemmer som snakka til ham. Dette skrev han ned og kalte det for ”Exegesen”. Disse notatene befinner seg fortsatt i etterlatenskapene hans, og er av et enormt omfang, mer enn ti tusen sider. Etter hvert kom han fram til at budskapene måtte komme fra en kunstig satellitt litt som var plassert i fast bane rundt jorda fra en fremmed sivilisasjon. Han kalte denne satellitten for VALIS, forkortelse for Vast Living Inteligence System.

Det finnes et nokså kort utdrag fra Exegesen i romanen med samme navn, utgitt i 1981, som et tillegg. Dette er bemerkelsesverdig lesning. Noe er klok og dypsindig filosofi, annet virker nokså forskrudd. For eksempel mener forfatteren at tida stoppa i året 70 etter Kristus, og at den ikke begynte å gå igjen før i 1974. Vi har altså 1904 år som aldri har skjedd, og året vi nå lever i skulle egenlig hva vært skrevet 129 og ikke 2004. Alle de mellomliggende årene er altså et resultat av det som i X-files gjerne kalles for False Memory Syndrome.

En annen meddelelse fastslår at hele universet er en illusjon. Vi ligger egentlig helt stille og mottar universet som informasjon. Men denne informasjonen er ikke hva vi tror den er, men tvert imot informasjonen om en Kvinnes død, den ene parten i et opprinnelig tvillingpar.
Det kunne ha vært fristende å komme med mange flere meddelelser fra Exegesen, men jeg velger å stoppe her. Exegesen gjennomsyres av en dyp og inderlig religiøs grunnstemning, og er etter min mening fullt på høyde med for eksempel Liber Al Vel Legis av Aleister Crowley. Dens meddelelser er også dypt respektert av dagens kaosmagikere. Spørsmålet mitt her blir: Er disse meddelelsene uttalelser fra et sykt menneske, eller en sjamanistisk visjonær?

Hvis vi skal definere Philip K. Dick som sinnssyk i denne perioden, må vi også forklare hva det kom av at han på mange måter hadde sin beste periode i disse siste åra av hans liv. Det var i denne tiden at han omsider slo igjennom som forfatter og ble internasjonalt anerkjent. Han hadde heller ingen problemer med å opprettholde kvaliteten i sitt forfatterskap. Jeg vil faktisk hevde at han skrev noen av sine aller beste bøker i denne tiden. Var Philip K. Dick en schizofren eller en slags innvidd på denne tiden? Jeg føler meg faktisk ute av stand til å svare på dette spørsmålet. Det kan virke som han var begge deler. Selv hadde han et uhyre reflektert forhold til det hele, og skrev mye om det. Kan schizofreni i enkelte tilfeller opptre i velgjørende former? Igjen er det vel klart at det var lettere å bære disse opplevelsene fordi de ble verdsatt og respektert i det litterære miljøet.

Denne artikkelen har ingen klar konklusjon. Til det er temaet for stort, og jeg opplever at jeg bare så vidt har berørt de nevnte problemstillinger. Dette skulle jeg egentlig ha forska mye mer på. Dette skulle egentlig vært en bok.

Det blir det ikke. La meg derfor bare nevne at mye annet burde også vært med. Hvilke likheter er det for eksempel mellom den psykedeliske opplevelse og nevnte tema? Det er også interessant at gudene ofte blir gale. Shiva blir en periode sinnssyk fordi kona hans begår selvmord. Det samme skjer med Hercules en periode, og med både Merlin og Cuchulainn i keltisk mytologi, men dette temaet får jeg muligens komme innpå i en senere artikkel.

Skal jeg komme med en konklusjon, må det bli dette: Gi plass til de som er annerledes i nærmiljøet ditt. Her kan du også komme i godt selskap. Det er felles for både Shiva og Jesus og Dionysus at de omgir seg med samfunnets utskudd og gale. Shivas gjeng: Vampyrer, spøkelser og alskens demoner. Jesus: Syndere, tollere og falne kvinner. Dionysus med horer og fyllebøtter. Gakk hen og gjør likeså.

Mot det stedegne

Mot det stedegne.

En problemstilling som har begynt å oppta meg som neopaganist i det siste, er hvordan vi kan lære å jobbe med de stedegne religiøse kreftene. Siden vår religion er basert på immanens bør vi kunne knytte oss an til de åndelige kreftene som kommer opp av jorda der vi bor. Hva vil dette i praksis si? La meg komme med et eksempel. Jeg er født og oppvokst i Telemark, (selv om det er litt i utkanten. (Porsgrunn)). Når jeg synger folkeviser fra dette området, opplever jeg at noe stiger opp i meg og synger gjennom meg. Dette er det stedegne.

Det er et problem for oss at vi bor i et land hvor den stedegne religiøse opplevelsen har blitt forsøkt utradert av den universalistiske kristne himmelreligionen, som definerer kreftene fra jorda som syndige og begjærlige (kjødets gang). I denne prosessen har det gått så mange tradisjoner tapt at det av og til kan oppleves som vanskelig å vite hvordan vi skal praktisere religionen vår. Det er her særlig asatru-bevegelsen har et stort og viktig ansvar i og med det viktige pionerarbeidet de har påtatt seg: Nemlig å gjenoppvekke tradisjoner som lenge har vært døde. Men også vi innenfor Wicca bør jobbe med dette. Hvor finner vi de gamle kraftstedene i byene og ute i naturen? Hva kan vi gjøre for å styrke disse stedene? Hvordan skal vi finne fram til historisk materiale over gjennomføringen av religiøse handlinger som sier oss noe, og hvordan skal vi videreføre disse? Hvem er vi på lag med og hvem kjemper vi imot? I mange tilfeller må vi gjøre landnåm: Vi må på nytt bygge våre religiøse strukturer inn i landskapet rundt oss. Dette er et kontinuerlig arbeide, og det er viktig at våre lesere skriver inn om sine erfaringer her.

Økofilosofen Schumacher snakker om viktigheten av å handle lokalt og tenke globalt. Her ligger et annet område jeg tror det er viktig å jobbe med: Nemlig nettverk. Vi bør jobbe med å ha en kontinuerlig oversikt over alle de forskjellige smågruppene som kan gå under betegnelsen paganister her i Norden. Vi bør også utforske hvilke tråder som går utover i verden. Hvilke grupper har vi hatt kontakt med, hvilke bør vi opprette kontakt med? Et interessant spørsmål her: Finnes det tradisjonelle paganistiske og stedegne religioner det kunne være naturlig for oss å opprettholde en kommunikasjon med? Et interessant eksempel på at slike forbindelser kan opprettes fant sted i Amerika i 1993. Da samlet 500 representanter for 40 ulike indianske nasjoner seg og utstedte en ”krigserklæring mot spirituell utnyttelse” av de indianske religionene. Det var særlig new-age bevegelsen som fikk gjennomgå. Asatru tidsskriftet RuneStone støttet fullt opp om dette, og det har siden vært et godt samarbeid mellom asatrufolket og indianerne i Amerika.

Et annet spørsmål som opptar meg er navnene vi benytter oss av på guden og Gudinna i Wicca. I praksis plukker vi her nokså fritt fra alle verdens religioner. Til sammenligning ser det nærmest ut til å være et tabu innen asatru å benytte seg av navn som ikke kan dokumenteres brukt innenfor det norrøne religiøse område. Kan man, i motsetning til asatru, beskylde Wicca for å være en universalistisk og ikke en stedegen religion? Har vi her en tendens til import av fremmede, særlig keltiske, elementer inn på vår stedegne jord?

La oss se litt nærmere på de vanligste navnene vi benytter oss av innenfor Wicca: Aradia, Cernunnos, Rhiannon, Cerridwen, Lugh, Brigid. Bortsett fra Aradia, som er av italiensk opprinnelse, er alle disse navnene hentet fra den keltiske kulturkrets. Så er det remsa fra sangen Burning Times som vi alle er så glad i: Isis, Astarte, Diana, Hekate, Demeter, Kali og Inanna. Alle Gudinner henta fra sentralstyrte bystater. Ingen er fra nordisk område. Den nyeste her er ellers Kali, som først temmelig sent har fått en sentral plass i indisk religion.

Det er interessant å merke seg at ingen av disse Gudinnene er henta fra stedegne religioner i desentraliserte lokale kulturer basert på primitivt jordbruk, nomadisme eller jakt og sanking. Slike Gudinner burde være nærmere vår måte å tenke religion på. Det er kanskje på tide at vi begynner å arbeide mer med Gudinner og guder fra Afrika eller andre områder innenfor den fjerde verden. Det er min oppfatning at vi bør arbeide mot å utvikle et kontaktnett med overlevende paganistiske lokale kulturer verden over. Vi har tross alt mange felles fiender: De universalistiske monoteistiske religionene (Kristendom, islam og buddhisme), de multinasjonale selskapene, den amerikaniserte massekulturen osv.

Et forslag: Det kan argumenteres for at Wicca har et spesielt fokus i retning av den ville naturen. Er ikke dette heksas tradisjonelle område? I norrøn religion var det jotnene som representerte den ville, ubehandlede naturen. Kanskje burde vi innefor Wicca her i Norden særlig arbeide med jotnene som Gudinne- og gudeformer.

Et annet interessant spørsmål det går an å stille seg er om det går an å finne nye, ennå ikke eksisterende navn på våre guder og Gudinner. Hvordan får egentlig disse typene navn? Jeg tror vi kan lære en del fra India her, eventuelt også voodoo. I India kan alt bli guder: Et eksempel fra Bengal. En engelsk offiser som var en dyktig tigerjeger ble etter at han døde opphøyet til en gud. Han gir selvfølgelig beskyttelse mot tigere når du er ute i jungelen. Gode offere til ham er cigarer og Brandy, for det var han glad i da han levde. Det er også lett å finne eksempler på filmskuespillere, politikere, byråkrater og frihetskjempere som har blitt opphøyet til guder og Gudinner. Kan vi gjøre noe lignende? Jeg påkaller deg Arne Næss? (Han bør kanskje være død først). Bor det en Gud i datamaskinen, og er verdensveven ei Gudinne? Hvordan finner vi i tilfelle navnene på dem? På transereiser kanskje?

Alle forslag og erfaringer og reaksjoner på disse strøtankene mottas med takk.

Hvordan jeg ble Gudinnetilbeder

vordan jeg ble Gudinnetilbeder.

Jeg har blitt bedt rett ut om å redegjøre for almuen hva som gjør at jeg i de siste tyve år eller så har oppfatta meg selv som Gudinnetilbeder. Må vel bare si det som det er at det faller meg ikke så lett å være personlig med privatlivet mitt så langt ute i det offentlige. Allikevel har jeg altså blitt forsikra om at dette kan ha mer enn privat interesse, så her kommer det altså i alle tilfeller.

Denne skålen begynner vinteren 1984. Jeg var på min første reise i India, og var kommet ut i et halvørkenområde i Rajasthan hvor den idylliske småbyen Pushkar lå. For dere som ikke har vært i India kan jeg opplyse at å reise i dette landet lett kan få en intens karakter: Masse folk overalt, støv, lukter, det er kort sagt lett å bli utslitt. Det gjelder derfor å porsjonere ut et visst antall med lommer av idyll, steder hvor det er mulig å slappe litt av etter diverse opplevelser. Pushkar er et slikt sted. Her er det vakkert og rolig, med en passende avlappet og hellig atmosfære.

Byen er etter sigende det eneste stedet hvor Brahma har et tempel viet til seg. Denne guden, som engang var en av de tre viktigste gudene (sammen med Shiva og Vishnu), har nemlig over tid tapt kraftig terreng fordi han var så dum å legge seg ut med Gudinna i form av Savitri. Det var det vanlige: Han hadde vært utro igjen. Gamle far Brahma er nemlig en notorisk kåting og horebukk, som i sin tid gjorde skandale ved å sette barn på sin egen datter. Denne gangen hadde han imidlertid kommet i et dilemma. Han skulle utføre et viktig rituale på riktig astrologisk tid, men ritualet krevde at kona var til stede, og Hun var selvfølgelig ute og reiste. Brahma så derfor ingen annen råd enn å gifte seg med legemliggjørelsen av Gayatri bønnen som brahminene ber hver morgen. (Den har fem ledd, og Gayatri har følgelig fem hoder) Da Savitri etter en tid kom tilbake og oppdaget at Brahma hadde fått seg en kone til uten å ha bedt Henne om lov, ble Hun sint. Hun flytta sporenstreks opp på et fjell i nærheten, etter først å ha forbanna Brahma. I framtida skulle tilbedelsen av Brahma skrumpe inn, og tilslutt skulle det bare finnes et eneste tempel i hele India, som var viet spesielt til ham. Dette har altså holdt stikk. Skal du tilbe Brahma spesielt, er det Pushkar du må dra til.

Savitri er her ennå Hun. På toppen av et lite fjell utafor Pushkar står det fremdeles et tempel viet til Henne. Jeg dro opp for å se Henne, og jeg må si at dette er en av de vakreste Gudinnene jeg fikk se i India, utført som Hun er i marmor med store vakre øyne. At noen kunne tenke seg å være utro mot Henne da. Presten som hadde ansvaret for tempelet viste seg å være en hyggelig fyr som snakka godt engelsk, og vi kom snart i prat. Her møtte jeg et menneske som var like begeistra for indisk mytologi som jeg. Etter å ha diskutert med ham en tre dagers tid, sier han plutselig følgende til meg: Du er Gudinnetilbeder, og jeg skal innvie deg til Tara. Dette slo meg som både interessant og eksotisk, så det takka jeg ja til.

Jeg fikk beskjed om å dra ned til Pushkar igjen og kjøpe en mala (bønnekjede til å be mantraer med med 108 perler) av en bestemt tresort. Da jeg kom tilbake, ble dette innviet, og jeg fikk beskjed om å holde i den ene enden av en tråd. Han holdt i den andre, og jeg ble innlemmet i den gururekken presten sto inne i. Jeg fikk så utdelt et mantra, med beskjed om å si dette tre millioner ganger, sammen med et yantra som jeg skulle meditere over. Siden skulle jeg jobbe med hatha yoga en periode, for så til slutt å jobbe med seksuelle ritualer. (But only with your wife!) Jeg ble også tipset på en bestemt Tantra og Purana som det kunne gavne meg å lese. (Kularnava Tantra og Devi Bhagavata Purana) Da vi til slutt skulle skilles sa han følgende til meg: ”Remember to worship every woman as a manifestation of the divine.” (Det har jeg etter fattig evne forsøkt på siden, ikke lett alltid. For eksempel så jeg ei gammel surt utseende hurpe, sikkert kristelig, sitte og vente i en bil her om dagen, og tenkte ved meg selv: ”Herre gud(inne), skal dette være en manifestasjon av det guddommelige? Ikke lett alltid, nei.)

Jeg prøvde faktisk å følge disse anvisningene en tid, og det gikk også: Så lenge jeg var i India. Men da jeg kom tilbake til Norge opplevde jeg ikke dette som naturlig å drive med. Det ble for indisk liksom. Allikevel var det klart at dette ritualet hadde satt noe i gang med meg, selv om i utgangspunktet opplevde det som temmelig banalt, til og med litt idiotisk. Det hadde gått opp for meg at jeg var Gudinnetilbeder. Det ble av denne grunn viktig for meg å finne noen som jeg kunne dele denne opplevelsen med. Dessverre viste det seg snart at det slett ikke var så lett å finne noen som forsto hva dette dreide seg om.

På denne tiden bodde jeg i Oslo, og hit kom det altså ei dame som kalte seg for Starhawk for å holde foredrag og kurs. Her møtte jeg endelig noe jeg kjente meg igjen i, og folk også. Faktisk bare damer. I utgangspunktet forundret dette meg noe. I den tantriske tradisjonen som min ”guru” sto inne i ville det være naturlig å jobbe med polaritet. Ei Dame burde tilbe Shiva eller et lignende maskulint prinsipp. Dette for å komplettere helheten, og forene alle motsetninger i seg. Det var med en gang klart at Kvinnene tilba Gudinna av andre grunner enn jeg. Jeg forsto at mange Kvinner har et dårlig selvbilde, og at det kan oppleves som enormt helende å endelig kunne oppleve sitt innerste vesen som guddommelig. Særlig i det norske samfunnet, hvor det religiøse opplevelsesfeltet er nærmest totalt maskulinisert. Her finnes jo ikke et eneste feminint forbilde!

Endelig hadde jeg altså funnet meningsfeller. Vel tilbake i Bergen var jeg med på å starte en feministisk orientert Gudinnegruppe. Som medlem var jeg eneste mann. I utgangspunktet en strålende opplevelse. Jeg følte meg som plomma i egget. Slukte alt jeg kom over av Gudinneorientert feministisk litteratur. (Forfattere som Merlin Stone, Riane Eisler, Starhawk, Marija Gimbuttas, Carol Christ osv.) Imidlertid gikk det etter hvert opp for meg at det er annerledes for en mann å være Gudinnetilbeder enn en Kvinne. For meg var opplevelsen av Gudinna essensielt sett et møte med Den Andre, og ikke erkjennelsen av mitt innerste jeg.

Det er her nødvendig å komme med en innskytende digresjon. Denne skålen begynte nemlig slett ikke hvor jeg sa den gjorde. Alle sanne historier er jo uendelige: Uten begynnelse og uten ende. Samme hvor du begynner er det alltid noe som går forut og som også hører til historien! Her er noen av mine momenter.

• I riktig gamle dager, i de intense syttiåra da jeg koste meg med omfattende LSD eksperimenter, hadde jeg følgende visjon: Jeg kom inn i en katedral. Oppe ved alteret satt gud fader i all sin glitrende lysprakt. Men jeg gikk ikke fram til ham. I stedet gikk jeg inn en buegang til venstre og ned en bratt vindeltrapp. Inn en dør og jeg befant meg i et stort, ovalt rom. Her lå det en naken kvinne lenket til golvet. Jeg visste at det var Hora Babylon. Det rant menstruasjonsblod ut av fitta Hennes. Det var vanskelig å se Henne i øynene, for det ga meg lyst til å steine Henne. På et merkelig vis både fryktet Hun det og ville det. Det var både noe lokkende og dypt perverst med hele manifestasjonen. Et møte med noe jeg både foraktet og ble tiltrukket av. Jeg gjorde det eneste jeg kunne: Satte Henne fri, vel vitende at dette kunne få katastrofale følger. Senere traff jeg Henne oppe i sommerdagen, dansende ute i skogen. Hun ga meg et raskt kyss før Hun danset videre. Det ble en fast meditasjon i en periode for meg å gå inn i dette rommet og sette Henne fri, gang på gang.
• En ny visjon noen år senere på et yoga kurs: Dypt inne i meg får jeg se en gråhåra Kvinne bak mange slør. Hun gjør en bevegelse med den ene hånden som jeg vet t har enorme konsekvenser for hele verden. Igjen en opplevelse av å se noe som kan være farlig.
• Rett før jeg reiste til India, en drøm: Jeg var på en utstilling. Fikk vite at bak dette glassmonteret hadde det sitti en berømt Kali tilbeder. Da glasset forran hadde knust, stakk jeg handa inn dit for å kjenne på energiene. De var både urovekkende og kraftfulle. Skremmende egentlig, men igjen merkelig lokkende. Det ble til at jeg krøp inn selv og ble sittende der, i mange år. Den nye Kalitilbederen. (Det er i det hele tatt merkelig hvordan store forandringer i ens liv, klart og tydelig blir vist på forhånd i ens drømmer.)

Det var altså ikke helt uventa å få vite at jeg var en Gudinnetilbeder på den turen i India. Snarere en aha-opplevelse. Det var kanskje pussig at dette ikke hadde gått opp for meg før, men det var på et vis nødvendig at noen utenfra måtte initiere dette. Muligens er dette regelen for mannlige Gudinnetilbedere. Fant bl.a. et innlegg på Verdensveven som hevda at det var felles for alle menn han hadde snakka med at Gudinna måtte komme til de utenfra. Igjen kanskje fordi dette representerer det store møtet med Den Andre, og ikke vårt innerste jeg.

Jeg var altså nå vel plassert i en feministisk orientert Gudinnegruppe. Dessverre ble det etter hvert vanskelig for meg å fungere her. Det var jo her klart hvem som hadde skylda for alt som var galt i verden. Du gjetta riktig: Patriarkatet!!! Riktignok ble det gjort klart at mennene lider like mye som Kvinnene under dets undertrykkende regime, men allikevel ble det etter hvert naturlig å utvikle en litt unnskyldende holdning over at jeg ikke selv var Kvinne. Jeg kunne jo være OK allikevel, hø hø. Jeg var egentlig blitt moden til å gjøre noe annet.

Sjansen bød seg da jeg traff på en representant for OTO, organisasjonen til det okkulte geniet og rabagasten Aleister Crowley. Vedkommende hadde til og med samme musikksmaken som meg! Så saken var klar: Jeg ble med. Det ble lett å skifte beite, særlig etter at jeg hadde demonstrert det strålende Star Ruby ritualet for kvinnegruppa. (Det ble likt så dårlig at jeg ble mer eller mindre kasta ut). Exeunct feministisk Gudinnegruppe, men ikke før jeg hadde hatt følgende visjon:
• Møtte Visdomsgudinna Sophia, som jeg ba meddele seg Sin visdom. Det eneste Hun var interessert i var å le og danse.

I OTO traff jeg meningsfeller av begge kjønn, og behøvde ikke å være pinlig berørt over å være mann lenger. Så fikk jeg en dag høre at det var en gjeng her som holdt på å starte en Wicca-gruppe. Det var ingen tvil: Dette måtte jeg være med på. Da Vivienne Crowley kom fra England sammen med mannen sin, ble jeg innvidd, bl.a. sammen med Vigdis Danielsen. Hvor lenge er det siden da? 13-14 år kanskje. Siden har jeg hengt med på mitt vis, av og til i teten, andre ganger halt med etter håra. Av og til har jeg blitt puffa, av og til har jeg strevd meg av gårde på egen maskin. Men Gudinnetilbeder er det jeg er og blir (tydeligvis).

Til slutt vil jeg si litt om hvordan det oppleves å ha hatt et mangeårig forhold til Gudinna. Som før nevnt opplever jeg at det er annerledes å være Gudinnetilbeder som mann enn som kvinne. For meg er Gudinna utenfor meg selv. Hun er det store Duet. En personifisert opplevelse av verden omkring meg. Jeg krabber daglig rundt i Hennes mysterier.

En annen grunnleggende opplevelse jeg har i møte med Henne er å bli totalt akseptert med alt jeg er på både godt og ondt. Gudinna er den store Mor som føder all eksistens, og Hun aksepterer alle sine barn betingelsesløst. Det gjelder alt fra guddommelige vesener til dyr og planter, demoner og mennesker. Til sammenligning kan det oppleves at Jesus tilgir, men han aksepterer ikke. Derfor blir kristenfolket alltid hengende igjen i en grunnleggende opplevelse av skyld. Dette å bli totalt akseptert er en fantastisk befriende opplevelse, og jeg ble et mye gladere menneske av det. Hun er tilstede i alle mine gledesytringer, men ikke så mye i min sorg egentlig, for vekten av meg selv må jeg bære selv. Et dilemma med å være Gudinnetilbeder kan oppleves innenfor det moralske feltet. Siden Gudinna aksepterer alt, er Hun også fullstendig amoralsk. Hun tar alle under Sine vinger, enten det er helgener eller mordere, for Hun skiller ikke slik. Det moralske blir dermed helt og holdent mitt eget anliggende: Gjør hva du vil osv.

Et annet dilemma jeg har er at jeg treffer svært få andre mannlige Gudinnetilbedere. Hvis du er der ute og leser denne artikkelen, så ta gjerne kontakt. Og skriv gjerne noe i leserspalta.

Strøtanker

Strøtanker.

Her følger noen tanker jeg har om hvordan paganismen som bevegelse kan forholde seg til forandring og fornyelse uten å miste sin egenart. Tar gjerne imot innspill, kommentarer og / eller uenigheter. Det hadde i det hele tatt vært fint om leserne av denne blekka kunne med flere innspill om alt de opplever som viktig her i livet.

En paganistisk gruppe må kunne være selvkorrigerende. En opplagt feiltagelse bør ikke få overleve ved å dekke seg bak et slør av tradisjon, dogmatikk eller autoritet. Dette skulle kanskje ikke være nødvendig å si, men jeg opplever at det av og til kan være en tendens i våre rekker å fossilisere en etablert tradisjon i bestemte holdninger og handlinger. Tilhørighet blir definert som dogmatisk å repetere etablerte ritualmaler og strukturer. Jeg opplever at slike ytre strukturer forbausende raskt har fått en fossil karakter for eksempel i Wicca bevegelsen i Norge. Tukler man med disse beinrestene, opplever man raskt å falle ut med det gode selskap. Du står for så vidt fritt til å tenke og gjøre hva du vil, men copyrighten til å kalle deg Wicca mister du. Ditt forsøk på å fornye Wicca blir altså møtt med fratagelse av bransjenavnet Wicca, og så får du lov til å kalle deg hva som helst annet så framt du ikke tråkker en ny gruppe på tærne. Altså: Det forventes nærmest at du skal hoppe fra fossil til fossil ettersom du utvikler / forandrer deg.

Mitt spørsmål blir dermed: Finnes det en neopaganistisk dogmatisk grunnstruktur som definerer tilhørighet / eventuelt ikke? Her er mitt forslag:
• 8 årsfeiringer. Inneholder en mytologisk grunnstruktur bestående av en sirkulær fortelling om hva guden og Gudinna foretar seg gjennom årsløpet. Jeg opplever denne strukturen i praksis som svært åpen. Her har det blitt improvisert og eksperimentert i alle de åra jeg har vært aktiv innenfor Wicca.
• Noe helt annet er gradsinnvielsene. Her gir alle jeg har snakka med klart uttrykk for at disse ritualene må følges strengt uten avvikelser eller tilføyelser, og for all del må de ikke tukles med. Skulle du allikevel velge å gjøre dette, blir du ikke lenger ansett for å drive med Wicca, i hvert fall ikke gardneriansk Wicca.

Etter min mening bør ikke kriteriene for hva som definerer en religiøs gruppe baseres på gjennomføringen av slike grunnstrukturer. Jeg synes at det blir noe utvendig og eksoterisk over slike markeringer, som ikke burde passe for en religion som definerer seg som antiautoritær og frihetlig. Dette kan ikke bli annet enn stivt og dogmatisk. Idehistorisk sett skaper det en utilbørlig hang til å bli hengende fast i ideene til bevegelsens gründere, enten disse er gode eller dårlige. Vi har hatt over tusen år med autoritær religionsutøvelse i dette landet, og det er merkelig hvor lett det er å falle ned i denne grøfta selv når vi definerer oss som en reaksjon på dette.

Et eksempel: Hvorfor har vi gradsvesen i Wicca? Dette er jo en religion som baserer seg på en immanent opplevelse av det åndelige. Det vil bl.a. si at vi har fokus på å oppleve det åndelige i små enheter, preget av en dennesidig nærhet. Vi opplever ikke det guddommelige feltet som noe fjernt og transcendent der oppe, men noe vi hovedsakelig møter i horisontale gjensidige relasjoner. Jeg opplever følgelig at Gradsvesen i Wicca, gardneriansk eller ikke, bryter med fundamentale verdier i det jeg opplever som Wicca, i og med at det nødvendigvis må gi uttrykk for et hierarkisk transcendent prinsipp. I uformelle samtaler er mange enig med meg at Gerald Gardner antagelig tok med seg et tredelt gradsvesen inn i Wicca fordi han også var frimurer. Allikevel er de samme folka skjønt enige om at jeg ikke lenger kan kalle en gruppe for gardneriansk Wicca dersom jeg dropper gradsvesen. Tok jeg uttrykket schizofren tenkning i min munn?

Det bør være klart at hva som definerer deg innenfor gardneriansk Wicca ikke bør baseres på hvilke rituelle strukturer du baserer din praksis på. Min oppfatning er at en slik tilhørighet bør baseres på en indre holdning: Lojalitet overfor hva den enkelte opplever som essensen av Wicca. Bare slik kan vi komme videre utover gründernes begynnende forståelse og samtidig ivareta bevegelsens indre kjerne. Jeg mener at det er i tråd med essensen av Wicca å avskaffe gradsvesenet helt. Våre ritualer bør ikke ha hierarkisk baserte ritualer overhode. Det bør ikke være formålet i Wicca å praktisere noen slags vertikal oppstigning mot en transcendental himmelgud. Det bør ikke sitte innvidde tredjegrads Prestinner (eller prester) noe sted i organisasjonen og forvalte sannheter, samt hvem som får stige opp blant dem eller hva som er riktig å mene eller ikke. Det at jeg har en slik oppfatning vil kanskje være med på å definere meg som kjetter, men jeg mener ikke desto mindre at jeg må ha full rett til å kalle meg en praktikant innenfor gardneriansk Wicca. Det er jo faktisk denne tradisjonen jeg for nokså lenge siden ble opplært i. Kanskje kan det konkluderes med at alle bevegelser trenger sine kjettere.

En annen problemstilling som har begynt å oppta meg som neopaganist er hvordan vi kan jobbe med de stedegne religiøse kreftene. Siden vår religion er basert på immanens bør vi kunne knytte oss an til de åndelige kreftene som kommer opp av jorda der vi bor. Hva vil dette i praksis si? La meg komme med et eksempel. Jeg er født og oppvokst i Telemark, (selv om det er litt i utkanten. (Porsgrunn)). Når jeg synger folkeviser fra dette området, opplever jeg at noe stiger opp i meg og synger gjennom meg. Dette er det stedegne.

Det er et problem for oss at vi bor i et land hvor den stedegne religiøse opplevelsen har blitt forsøkt utradert av den universalistiske kristne himmelreligionen, som definerer kreftene fra jorda som syndige og begjærlige (kjødets gang). I denne prosessen har det gått så mange tradisjoner tapt at det av og til kan oppleves som vanskelig å vite hvordan vi skal praktisere religionen vår. Det er her særlig asatru-bevegelsen har et stort og viktig ansvar i og med det viktige pionerarbeidet de har påtatt seg: Nemlig å gjenoppvekke tradisjoner som lenge har vært døde. Men også vi innenfor Wicca bør jobbe med dette. Hvor finner vi de gamle kraftstedene i byene og ute i naturen? Hva kan vi gjøre for å styrke disse stedene? Hvordan skal vi finne fram til historisk materiale over gjennomføringen av religiøse handlinger som sier oss noe, og hvordan skal vi videreføre disse? Hvem er vi på lag med og hvem kjemper vi imot? I mange tilfeller må vi gjøre landnåm: Vi må på nytt bygge våre religiøse strukturer inn i landskapet rundt oss. Dette er et kontinuerlig arbeide, og det er viktig at våre lesere skriver inn om sine erfaringer her.

Økofilosofen Schumacher snakker om viktigheten av å handle lokalt og tenke globalt. Her ligger et annet område jeg tror det er viktig å jobbe med: Nemlig nettverk. Vi bør jobbe med å ha en kontinuerlig oversikt over alle de forskjellige smågruppene som kan gå under betegnelsen paganister her i Norden. Vi bør også utforske hvilke tråder som går utover i verden. Hvilke grupper har vi hatt kontakt med, hvilke bør vi opprette kontakt med? Et interessant spørsmål her: Finnes det tradisjonelle paganistiske og stedegne religioner det kunne være naturlig for oss å opprettholde en kommunikasjon med? Et interessant eksempel på at slike forbindelser kan opprettes fant sted i Amerika i 1993. Da samlet 500 representanter for 40 ulike indianske nasjoner seg og utstedte en ”krigserklæring mot spirituell utnyttelse” av de indianske religionene. Det var særlig new-age bevegelsen som fikk gjennomgå. Asatru tidsskriftet RuneStone støttet fullt opp om dette, og det har siden vært et godt samarbeid mellom asatrufolket og indianerne i Amerika.

Et annet spørsmål som opptar meg er navnene vi benytter oss av på guden og Gudinna i Wicca. I praksis plukker vi her nokså fritt fra alle verdens religioner. Til sammenligning ser det nærmest ut til å være et tabu innen asatru å benytte seg av navn som ikke kan dokumenteres brukt innenfor det norrøne religiøse område. Kan man, i motsetning til asatru, beskylde Wicca for å være en universalistisk og ikke en stedegen religion? Har vi her en tendens til import av fremmede, særlig keltiske, elementer inn på vår stedegne jord?

La oss se litt nærmere på de vanligste navnene vi benytter oss av innenfor Wicca: Aradia, Cernunnos, Rhiannon, Cerridwen, Lugh, Brigid. Bortsett fra Aradia, som er av italiensk opprinnelse, er alle disse navnene hentet fra den keltiske kulturkrets. Så er det remsa fra sangen Burning Times som vi alle er så glad i: Isis, Astarte, Diana, Hekate, Demeter, Kali og Inanna. Alle Gudinner henta fra sentralstyrte bystater. Ingen er fra nordisk område. Den nyeste her er ellers Kali, som først temmelig sent har fått en sentral plass i indisk religion.

Det er interessant å merke seg at ingen av disse Gudinnene er henta fra stedegne religioner i desentraliserte lokale kulturer basert på primitivt jordbruk, nomadisme eller jakt og sanking. Slike Gudinner burde være nærmere vår måte å tenke religion på. Det er kanskje på tide at vi begynner å arbeide mer med Gudinner og guder fra Afrika eller andre områder innenfor den fjerde verden. Det er min oppfatning at vi bør arbeide mot å utvikle et kontaktnett med overlevende paganistiske lokale kulturer verden over. Vi har tross alt mange felles fiender: De universalistiske monoteistiske religionene (Kristendom, islam og buddhisme), de multinasjonale selskapene, den amerikaniserte massekulturen osv.

Et forslag: Det kan argumenteres for at Wicca har et spesielt fokus i retning av den ville naturen. Er ikke dette heksas tradisjonelle område? I norrøn religion var det jotnene som representerte den ville, ubehandlede naturen. Kanskje burde vi innefor Wicca her i Norden særlig arbeide med jotnene som Gudinne- og gudeformer.

Et annet interessant spørsmål det går an å stille seg er om det går an å finne nye, ennå ikke eksisterende navn på våre guder og Gudinner. Hvordan får egentlig disse typene navn? Jeg tror vi kan lære en del fra India her, eventuelt også voodoo. I India kan alt bli guder: Et eksempel fra Bengal. En engelsk offiser som var en dyktig tigerjeger ble etter at han døde opphøyet til en gud. Han gir selvfølgelig beskyttelse mot tigere når du er ute i jungelen. Gode offere til ham er cigarer og Brandy, for det var han glad i da han levde. Det er også lett å finne eksempler på filmskuespillere, politikere, byråkrater og frihetskjempere som har blitt opphøyet til guder og Gudinner. Kan vi gjøre noe lignende? Jeg påkaller deg Arne Næss? (Han bør kanskje være død først). Bor det en Gud i datamaskinen, og er verdensveven ei Gudinne? Hvordan finner vi i tilfelle navnene på dem? På transereiser kanskje?

Alle forslag og erfaringer og reaksjoner på disse strøtankene mottas med takk.