Noen tanker om sidereal astrologi

Noen tanker om sidereal astrologi

I must create my own System
Or be enslaved by another man.
William Blake

De fleste av oss som er lesere av dette bladet har vel hørt om den magisk rituelle gruppa The Golden Dawn som på slutten av attenhundre tallet utøvde en innflytelse på engelsk språklig okkultisme som knapt kan overdrives. At innflytelsen på moderne okkultisme fortsatt er sterk, kan vi på mange måter takke Israel Regardie for. Han innehadde på slutten av sitt liv 7. grad i Ordo Rosea Rubeae et Aurae Crucis, en av gruppene som utviklet seg etter at Golden Dawn ble oppløst i 1914. I 1984, året før han døde, utga Israel alle gradspapirene i et stort kompendium: The Complete Golden Dawn System of Magic. Dette store verket er et sant skattkammer av okkult informasjon, og viser med all tydelighet hvor omfattende og viktig Golden Dawn systemet var.

Hvorfor jeg skriver dette? Jo, nå kommer jeg til det. I bind to på side 33 har Francis King en artikkel om esoterisk astrologi hvor han etterlyser arbeid innen sidereal astrologi i Vesten. Det viser seg nemlig at Samuel Liddell Matters, en av Golden Dawn gründerne, oppfordret medlemmene til å arbeide med denne formen for astrologi. Så hva i all verden er sidereal astrologi? Og hva kan det innebære å arbeide med dette innenfor en vestlig moderne tradisjon?

En problematisk side ved utøvelsen av astrologi slik den praktiseres i Vesten, er at den ikke er i overensstemmelse med hvordan stjernehimmelen står i dag. Det har seg nemlig slik at jorda dreier rundt på to måter. Omdreiningen på et døgn kjenner vi godt til, men det finnes også en mye saktere omdreining på 25 920 år som går den motsatte veien. Den kalles den sidereale omdreining. Derfor vil for eksempel vårjevndøgnspunktet flytte seg bakover én grad i løpet av 72 år. I løpet av 2160 år vil dette bli 30 grader, med andre ord et helt stjernetegn. Fordi astrologien slik den framstår i dag ble utviklet i de første århundrene etter Kristus, og senere ikke er oppdatert, har de fleste i astronomisk forstand sola og planetene i horoskopet sitt i helt andre tegn enn det som er oppgitt, nærmere bestemt tegnet før.

Jeg mener ikke med dette at vi skal forkaste vår tradisjonelle astrologi. Det lar seg vanskelig gjøre av den grunn at astrologi som filosofisk system er så nøye innvevd i den okkulte korpus at vi ville risikere at hele systemet raknet hvis vi fjernet den. Allikevel gir det en foruroligende følelse første gang man oppdager at planetene stort sett står i andre stjernetegn enn det vi er vant til i et ekte astronomisk oppdatert horoskop. Dette kan vi lett finne ut av hvis vi setter inn vår fødselsdato og ser på planetenes plassering i et astronomiprogram. Det finnes flere gode gratis programmer som kan lastes ned fra Internett. Jeg kan anbefale Cartes Du Ciel som kan lastes ned fra http:/www.stargazing.net/astropc/download.html. Her oppdager jeg, som trodde jeg var Steinbukk, at jeg hadde Solen i Skytten den dagen jeg ble født. Og ikke nok med det. Det viser seg at jeg har Venus i Slangebæreren, et trettende tegn som ligger mellom Skorpionen og Skytten. Slik grensene er trukket opp i moderne astronomi, passerer nemlig planetene mellom tretten og ikke tolv tegn. Det ville i det hele tatt være gavnelig for alle astrologi-interesserte å sette seg inn i moderne astronomi og for eksempel lære seg hvor stjernetegnene befinner seg oppe på himmelen, og ikke bare i et stilt horoskop.

Oppdagelsen av det sidereale året (også kalt det platoniske verdensår) hører moderne astronomi til, men nå skal vi bevege oss inn i mystiske soner. Det kan nemlig virke som at arkaiske kulturer har hatt esoterisk kunnskap om det sidereale året, som som nevnt er 25 920 år langt. For å oppspore dette skal vi nå ta en titt på gamle babylonske kongerekker. Den kaldeiske presten Berossus, som virket i det tredje århundret før vår tidsregning, stiller i sin bok Kaldeisk Historie opp en liste over de babylonske kongene som levde før syndfloden. Den ser slik ut:

Konge Regjeringstid
1. Aloros 36 000 år
2. Alaparos 10 800 år
3. Amelon 46 800 år
4. Ammenon 43 200 år
5. Megalaros 64 800 år
6. Daonos 36 000 år
7. Eudoraches 64 800 år
8. Ammenpsinos 36 000 år
9. Opartes 28 800 år
10. Xisuthros 64 800 år
Til sammen 432 000 år

Jøss, det får’n si. Kongene levde lenge før i tida, men hvor vil jeg hen med dette da? Jo, saken er den at 432 000 er, som vi skal se, et meget spesielt tall. For det første har det en nær forbindelse med det sidereale året. For eksempel slik 25 920 : 60 = 432. Eller på en annen måte: 432 000 = 2 x 60 x 60 x 60, mens 2 x 60 x 60 x 60 x 60 = 25 920 000! Det er altså en nær forbindelse mellom tallene 432 000 og 25 920.

For det andre dukker 432 000 også opp i indisk tall mystikk. Kali Yuga, eller vår tidsalder, som ifølge Puranaene begynte den 17. februar 3001 f. Kr., skal vare i nettopp 432 000 år. Litt mer skjult, dukker dette tallet opp også i norrøn mytologi. La oss se på følgende vers i Grimnismål, hvor Valhall beskrives.

Fem hundrad dører og fyrti til
Eg trur det i Valhall mun vera
Gjeng åtte hundrad einherjar
I senn or eine døri,
når dei fer og vargen skal vega.
(Vers 23, Olav Mortensson-Egnunds oversettelse)

Hvor mange einherjer er det altså som kan gå inn i Valhall på en gang? Jo, 800 gjennom 540 dører, det blir 432 000 det. Det kan altså virke som om det har romstert kunnskap om det sidereale året i mange kulturer over et stort geografisk område, men skjult i et mytologisk språk. Hva slags miljø som har spredt denne kunnskapen kan vi bare spekulere på, og her famler vi i blinde.

Uten løgn, sikkert og aldeles sant:
Det som er nedenunder er lik det som er ovenover,
og det som er ovenover, er lik det som er nedenunder
for å fullføre mirakelet av Det Ene Vesen.

Dette verset, som er hentet fra Hermes’ Smaragdtavle uttrykker i et nøtteskall det som er min grunnleggende intuisjon rundt astrologi, nemlig at himmelen der oppe (eller makrokosmos) avspeiler jorden her nede (eller mikrokosmos). Men hvis vi skal snakke om en eksakt speiling, må vi forholde oss til hvordan speilingen skjer i dag, og ikke hvordan himmelen så ut for 1500 år siden. Her er jeg altså på kollisjonskurs med vår tids astrologer, men hva forsvarer så disse astrologene seg med?

Dagens astrologer forsøker å forklare dette med at et astrologisk stjernetegn ikke er identisk med et astronomisk. Det førstnevnte kalles en asterisk, og betegner en sektor på 30 grader som altså dreier baklengs gjennom de tolv astronomiske stjernetegnene over en periode på 25 920 år. I et slikt oppsett har ikke de bakenforliggende stjernene noen betydning, og karakteriseres derfor som tilfeldige ansamlinger. Det moderne astrologi beskjeftiger seg med blir dermed vinklene mellom planetene og deres plassering i asteriskene (som altså er en sektor av himmelen, og ikke selve stjernetegnene). Vi kan i lys av dette spørre oss om en astrologi som ikke beskjeftiger seg med stjerner kan kalles astrologi eller om det snarere er en form for planetologi.

For meg blir ikke denne forklaringen tilfredsstillende. Stjernetegnene er ikke tilfeldige ansamlinger. De har fått de navnene de har fordi de ga assosiasjoner til figurer. Tar man en titt på himmelen vil vi se at Løven heter det den gjør fordi det er mulig å se en løve der. Det samme gjelder Tvillingene og Skorpionen. At dette skal dreie seg om tilfeldige ansamlinger er rett og slett en dårlig ad hoc hypotese.

Denne artikkelen er altså et forsøk på å dekonstruere tradisjonell astrologi. Klarer vi det? Det er ikke alltid så lett å se i praksis at hjernen er et holistisk organ. Vi konstruerer vår verden ved å ta deler ut av den store helheten (makrokosmos) for så å sette disse delene sammen til vår egen delvirkelighet (mikrokosmos). For å gjøre dette må vi fortrenge og fordreie de bitene som ikke passer inn. Vi vil ikke være i stand til å begripe disse holismene hvis vi ikke utvikler et metaperspektiv. En moderne magiker må kunne jobbe langs disse linjene, noe som ligger i den gamle alkymistiske tesen solve et coagula. Vi må på løpende bånd kunne løse opp alt i sine bestanddeler og sette mytemene sammen igjen i nye helheter.

Jeg er vant til å tenke på meg selv som Steinbukk med alt det innebærer av tillærte holismer. Klarer jeg å løse opp dette og konstruere en ny identitet som Skytte? Hva slags ny input gir det? Astronomisk sett er ikke Skytten noe hvilket som helst tegn. Ser jeg mot Skytten ser jeg nemlig rett inn i den mest stjernerike delen av universet. Det er nemlig i denne retningen at sentrum av galaksen befinner seg. Dette passer godt med min etablerte rolle som informasjons freak. Altså, venner og naboer, dette anbefales. Det er gøy å dekonstruere og rekonstruere indre identiteter.

Så var det planetenes plassering i horoskopet. Det er da interessant å merke seg at det hersker vill forvirring om dette for tiden, for hvor mange planeter er det egentlig? Vi kan velge mellom alt fra åtte til 12. Eller det er kanskje ikke alle som har fått med seg at Pluto har blitt detronisert til planetoide? I tillegg er det funnet et nytt legeme i irregulær bane rundt Sola som er større enn Pluto. Skal vi se på den som en planet? Og så har vi to til som er 2/3 så store som Pluto. Hva med dem? Altså, alt fra 8 til 12. Kanskje kan det være verdt å merke seg at Madame Blavatsky hevdet at det var 12 planeter allerede på slutten av 1800 tallet.

Dermed nærmer vi oss asteroidenes tilstedeværelse. Hva skal vi gjøre med dem i horoskopet? Noen få av dem har begynt å opptre i atrologisk litteratur. For eksempel har Demetra George og Douglas Bloch i sin bok Asteroid Goddesses arbeida med Ceres, Pallas, Vesta og Juno, men det er over 6000 flere å velge mellom, så hvordan bearbeider vi denne enorme massen i praksis?

Her er mitt forslag. De kan brukes til å tydeliggjøre de forskjellige planetenes identiteter. Vi kan se på hvilke asteroider som er i streng konjunksjon med en planet. (På grunn av mengden bør vi holde oss innenfor 1 grad.) I mitt horoskop er det for eksempel en svært nær konjunksjon meg asteroiden Gunnlød og Sola. Dermed får jeg min solare identitet bundet opp til Odins ervervelse av skaldedrikken. Den er det nemlig Gunnlød vokter inne i berget. Kanskje peker dette på et motiv i livet mitt. Behovet for å forløse min egen ekstatisk dikteriske natur for eksempel, eller at jeg er villig til å gå over lik for å oppnå kunnskap. (Øh, er det så ille da?) Alekto er en annen nær konjunksjon. Hun er en av errinyene, som i gresk mytologi er kvinnelige personifikasjoner av hevn for dårlig behandling av Kvinner. Kanskje ligger en av røttene for mine feministiske interesser her. Det er altså min erfaring at det kan være fruktbart å arbeide med asteroidene som tydeliggjører av planetenes innflytelse, og det anbefales hermed.

Astrologi er et gresk ord som betyr noe sånt som ord om stjernene. Men hvor har det egentlig blitt av stjernene i moderne astrologi? Som jeg allerede har sagt: Ved å erstatte stjernebildene med asterisker og overhode ikke benytte seg av stjernene har moderne astrologi forfalt til en slags planetologi. Slik har det ikke alltid vært. Ptolemaios (ca. 90 – 168 e.Kr.) som mange regner som den nåværende astrologiens far, har i sin bok Tetrabiblos grundig behandlet fiksstjernene og hvordan de oppfører seg i horoskopet. Slikt går også med letthet an å undersøke ved hjelp av et astronomi program. Stjernenes innflytelse kan bestemmes ut i fra om de kommer opp eller synker ned under horisonten, eller om de står i zenith eller i nadir. Det er faktisk i handelen en brukbar bok som behandler dette temaet. Den er skrevet av Bernadette Brady, og har den beskjedne tittelen Brady’s Book of Fixed Stars. Det er for så vidt en utmerket bok i emnet og anbefales også.

Et siste utmerket tema som går an å arbeide med i forbindelse med et astronomiprogram er en mer sjamanistisk form for astrologi. Her går det an å benytte seg av hele stjernehimmelen. Vi kan ta utgangspunkt i en planets plassering i et stjernebilde og på en transereise dra oppover eller nedover. Her vil de sirkumpolære stjernene, de som er synlige hele året representere vårt bevisste sjeleliv, de som er synlige bare deler av året det underbevisste og de som aldri er synlige vårt ubevisste liv (i god jungiansk forstand). En reise oppover (anabasis, coagula) ville for eksempel med utgangspunkt i Steinbukken innebære å passere gjennom Vannmannen, Delfinen, Reven, Svanen, Cepheus for så å ende i en enhetsbevissthet i Nordstjerna, overhimmelens sentrum. En reise nedover (katabasis, solve) blir den sjamanistiske reisen ned i underverdenen, ned til de stjernene som aldri er over horisonten. Det kunne innebære et møte med bilder som Mikroskopet, den Sydlige Fisken, Påfuglen, Tukanen og Oktanten. Bemerk at denne himmelen mangler en stjerne i sentrum, og opplevelsen vil vel mer være av dionysisk natur, dvs en opplevelse av å bli rivd opp i mange deler slik Titanene rev opp og spiste Dionysos’ legeme. For de som har sans for slikt vil det kanskje kunne oppleves som en oppløsning i vår felles Gaia bevissthet. Sødmefylt og lekkert. Farvel.

Dette blir altså min konklusjon på denne artikkelen: Et opprop om at noen av oss må begynne å arbeide med stjernehimmelen slik den er i dag. Jeg har foreslått flere måter vi kan gjøre dette på. Det er mitt håp at noen har lyst til å arbeide med noe av dette. Så får vi se hva som kan komme ut av det. Det hadde vært morsomt å høre om erfaringer og innspill, og jeg kan nås på følgende adresse: geir.uldal@hotmail.com. Hermed er oppfordringen fra Golden Dawn kompendiet tatt til følge. Messa est. Messen er til ende.

Vær velsignet.