En hyllest til komposten.
Vi er ikke bare opptatt av brød og sirkus på Rostadheimen. Som en del av det totaltilbudet som vi forsøker å gi, prøver vi også å ha et forhold til den åndelige verden. Ikke det at vi har noe ønske om å prakke noe som helst på noen. I det postmoderne samfunn er det vanlig å respektere at åndsliv hører til den private sfære, og at folk må ha rett til å mene og gjøre hva det skal være så lenge det ikke direkte strider mot landets lover.
Allikevel er det vanlig i antroposofiske sammenhenger å ha plass til en dimensjon som går litt ut over det hverdagslige, noe som kan gjøre oss høytidsstemte, gi oss en følelse av at vi er en del av en større helhet og at det er en dypere mening med livene våre. Det er vel mer eller mindre det vi mener med å ha et forhold til den åndelige verden, noe som selvfølgelig må tuktes med respekt for den enkeltes frihet og interesseområder.
Det er derfor vi forsøker å opprettholde feiringer av de store årshøytider hos oss, nemlig jul, påske, St.Hans, Mikkelsmess osv. , men også på ukebasis gjennom Søndagshandling. Dette har vi drevet på med helt siden Rostadheimen startet opp. Vi samles i Primen, hvor det blir lest et stykke påfulgt med sang og musikk. I utgangspunktet innebar dette lesning fra utvalgte steder i Bibelen, men etter hvert har det her blitt full frihet til å velge selv. Det kan være alt fra et dikt, en tekst fra en av de store eller små religioner, eventyr osv. Dette er med på å skape en fin og høytidstemt ramme rundt søndagen og den påfølgende frokost.
Så kan jeg ikke dy meg, da. Jeg må bakse litt med spørsmålet: Hvor i omgivelsene mine møter jeg den åndelige verden? For en tid tilbake hadde vi en tidligere medarbeider her som holdt foredrag om elementarånder: naturvesener som virker bak sansenes slør og styrer prosessene i naturen. Klingende navn hadde de også, slike som Blå Blomst Forvalter og Mor Høst Forråtnelse. (tror jeg det var). Artige tanker, men siden jeg ikke selv er klarsynt og ser sånt, blir jeg overlatt i hendene på de åndelige autoritetene. Siden jeg har en sterkt antiautoritær grunnholdning, blir dette lite attraktivt for meg personlig, selv om jeg når som helst vil kjempe for folks rett til å se det de ser. Ganske annerledes blir det for meg å åpne øynene for sommerens blomsterflor. Dette ser jeg jo selv! Hvordan kan det forklares at noen blomster er så utrolig vakre uten å være skapt av menneskehender? Jeg får en følelse av å se inn i noe her som går ut over min egen fatteevne.
Kanskje er det åndelige noe vi forbinder med himmelen? Jeg tror at de færreste kan studere en stjerneglitrende himmel en kjølig høstnatt uten å bli grepet av en helt spesiell følelse: Undring og lengting, en sitrende krystallaktig fryd over å være til under stjernemylderet. Men stjernene er langt borte, og plasserer vi den åndelige verden eller Gud blant stjernene blir det lett til en følelse av å være alene. Vi er skåret bort fra det åndelige, som befinner seg langt hinsides menneskenes sfærer. Det bør være mulig å oppleve det åndelige i verden omkring oss også.
Nå får jeg lyst til å fortelle en myte. Den er fra det gamle Babylonia, og jeg har fortalt den på bokkafé en gang. Her kommer den:
Kom, sa Solørnen til sin nabo slangen. La oss sverge en ed for vennskap og fred. Og måtte solguden Shamash sin forbannelse falle tungt over den som svikter vår ed. Foran Solguden avla de eden sin, og de forseglet den med en forbannelse.. "Og måtte Shamash med sin mektige hånd slå ned på den som overskrider forordningene fra ham. Måtte de dødes fjell lukke sin åpning mot ham!
Deretter unnfanget de og fødte barn. Slangen i skyggen av et almetre, og ørnen på toppen av et fjell. Og hvis ørnen fanget en villokse eller et esel, fikk slangen og dens avkom spise av det, og hvis slangen fanget en vill geit eller en antilope, fikk ørnen og dens avkom spise av det. Slikt skjedde, helt til en viss dag, da barna til ørnen var ute av redet. Da lot den en ond tanke slippe inn i sitt hode.
"Se," sa den, " jeg vil fortære slangens avkom. "Å, min far, sa en av barna hans, "gjør ikke det, for ellers vil nettet til Shamash fange deg."
Allikevel stupte ørnen ned, og fortærte slangens avkom, rev i stykker redet, og da slangen kom hjem, var alle barna borte. Da dro den til Shamash.
"O Shamash! Sannelig," ba den, "vidt spredt er ditt nett. Like vidt som himmelen den blå. Og hvem kan vel flykte fra dette nettet?"
"Gjør deg klar!" sa Solguden. "Stig opp på fjellet. La en villokse være ditt skjulested. Riv opp magen og kveil deg inn der og gjør det til ditt bosted. Da vil hver en fugl fra himmelen stupe ned, og blant dem vil den intetanende ørnen kom med en tanke i hodet: Å komme seg inn. Grip så fatt i den, og riv av den både klør og vinger. Plukk den, og kast den ned i en grav. Der kan du la ham dø av sult og tørst."
Dette gjorde slangen, og ørnen skrek opp til Shamash fra bunnen av graven. "Å, herre, skal jeg gå til grunne i denne graven. Å Herre, min straff er sannelig over meg! Allikevel bønnfaller jeg om at du må spare meg, så skal jeg til evig tid prise ditt navn."
Solguden sa til ham: "Du har vært ond, og forårsaket sorg, og dette er forbudt av gudene. Det er noe fryktelig du har gjort, for du hadde sverget. Og sannelig, nå må du sone for din ed. Gi deg selv til hvilken mann jeg enn skulle sende deg, og la ham føre deg hvor enn han vil."
Historien fortsetter med at sagnkongen Etana finner Solørnen, som bærer ham oppover mot himlene som Etana lengter etter. Men høydene blir mer enn Etana kan tåle. Han blir svimmel og faller ned. Siden denne tiden har slangen og ørnen vært bitre fiender.
Slik jeg ser det, definerer denne myten to former for åndelighet. Ørnens åndelighet er himmelstrebende og søker etter å overvinne tyngdekraften. Med et fint ord kan man si at den har en transcendent karakter: Gud i det høye fjernt fra oss. Slangen, derimot, er helt prisgitt tyngdekraften. Uten hverken armer eller ben må den sno seg gjennom jordens plantedekke på sin egen buk. Den er representant for det åndelige slik det virker her på jorden. Det er bemerkelsesverdig at slangen og ørnen i de fleste mytologier verden over er erkefiender. I de store religionene settes ofte jord og himmel opp mot hverandre ut fra en verdivurdering. Himmelen er ren og guddommelig, mens jorda er fjernt fra Gud. På jorda slavebindes det religiøse menneske av naturens lavere drifter og slektens gang. Ofte blir kvinnesynet skadelidende under en slik polarisering, i hvert fall der det maskuline forbindes med det himmelske og det feminine med det jordiske. I Eventyret om den skjønne Lilje og den Grønne Slange behandler Goethe denne problematiske polariteten og forsøker å finne en løsning på den. (Dessverre blir dette for langt å komme inn på her).
For meg blir det ikke naturlig å se på jorda og det nære omkring meg som fallent og fjernt fra det åndelige. Det hadde vel blitt en trist tilværelse! Det er naturlig for meg å ære både det himmelske og det jordiske, og jeg skulle følgelig ønske at både ørnen og slangen kunne bli venner igjen.
Er det ikke slik at jord og himmel, liv og død og naturens skifte mellom oppblomstring og henvisnen er en stor syklus vi alle er en del av? Det er i slike prosesser jeg opplever den åndelige verden. Så til saken: Mitt kontroversielle bidrag til hvor vi best opplever den åndelige verden på Rostadheimen. Det er i grunn bare å gå til heimens to kompostbinger, løfte på lokket og betrakte hva som foregår der.
Neimen Geir, da, ville vel mange si nå: Hvordan kan du oppleve det åndelige i noe som lukter så vondt? Men det skal du vite, at lukter det vondt her, har vi ikke behandlet komposten vår riktig og slik den fortjener. For en kompost er nesten som et levende vesen, skjønner du: Den puster og spiser og fordøyer akkurat som oss, og syk blir den hvis den ikke får mat, eller blir flittig spadd i og foret med strø. Så her gjelder det å vise omsorg, akkurat som ellers på Rostadheimen.
I komposten kan vi alle se at livet består av både oppstigende livsprosesser og nedbrytende dødsprosesser i en evig sirkel. I det råtnende nedbrytende skjer det en nesten alkjemistisk forvandlingsprosess. De ekle matrestene vi kaster forvandler seg til velduftende jord, som igjen danner grunnlaget for det spirende liv, som igjen blir til den maten vi trenger for å leve! Her er ingen motsetning mellom himmel og jord. Kommer vi forbi følelsen av at dette er ekkelt, kan vi her bli vitne til livssyklusens mirakel på jorda. Og hvis ikke det er åndelig, har visst jeg misforstått alt av hva det åndelige dreier seg om. Så OK, her er kanskje min kjepphest: Holdet i vårt forhold til den åndelige verden her på Rostadheimen kan vi måle i den kvaliteten våre to kompostbinger har. Og hvis ikke det var et praktisk og jordnært syn på det åndelige, så vet ikke jeg.
onsdag 18. november 2009
Hva med en gammeldags påske
Hva med en gammeldags påske?
At påsken ikke er hva den engang var, er vel noe de fleste etter hvert har fått med seg. Fra å være primært en religiøs høytid som feirer Jesu død og oppstandelse, er det nå blitt tid for å dra på fjellet, gå på ski og å lese påskekrim. Sistnevnte kan muligens være et uklart minne om at det var visst noen som døde her. Siden det nå en gang snart er påske, tenkte jeg at det kunne være morsomt å friske litt opp i hvordan denne høytiden ble feiret i riktig gamle dager. Opplysningene er hentet fra dansken Troels-Lund sin aldeles praktfulle bok Dagligliv i Norden i det sekstende århundre. (Anbefales hermed!)
Fastetiden, som er et kapittel for seg, var nå over og vi var kommet til ”den stille uke”. Alle ukedagene her hadde navn: Palmesøndag, Blåmandag, Hvitetirsdag, Askeonsdag, Skjærtorsdag osv. Det var en tid da man følte på alvoret og stillheten.
På Palmesøndag var det under katolsk tid vanlig med å innvie palmekvister, eller i mangel av dem, pilekvister i blomst. I England har denne skikken holdt seg helt opp mot moderne tid, men i Norden sørget den nye protestantiske geistlighet for å fjerne dette ganske raskt.
Så skjedde det egentlig ikke så mye, før vi kom til Skjærtorsdag. Her møttes til gjengjeld store motsetninger. Denne dagen hadde Jesus vasket disiplenes føtter og han hadde gitt dem og verden livets brød, men innen kvelden var han overgitt til det morderisk dømmende straffeorgan. Av den grunn kjemper lyset og mørket en hard kamp denne dagen.
Da kålen var den eneste grønne planten som holdt seg gjennom hele året, ble den tillagt en spesiell kraft denne dagen. Den kunne nemlig verne mot all sykdom det kommende år hvis den ble spist på rette måten: 9 slags kål skulle kokes sammen. Videre hadde luften en rensende kraft. Hengte du ut sengetøyet denne dagen måtte alt utøy flykte, men du måtte huske å flette tre snorer inn i tøyet. Dette var til Loke, den gamle norrøne lurendreier-guden. Han kjører nemlig rundt med et lass med lopper på denne tiden. Dessverre var lasset så tungt at sleden røk. Du skal vite at hvis du ikke hjelper ham med snøring da, så risikerer du at han heller hele lasset ut over deg.
Til den mørke siden av dagen hørte det også med at dette var en av dagene som heksene dro på fest til Bloksberg på(eller Blåkulla, eller Lyderhorn osv.) De unge heksene gikk det greit med, de red på kosteskaftene sine, men de som var gamle ville gjerne ha noe å kjøre med. Derfor var det lurt å ta hjulet av vogna di denne dagen. Dertil var det best å legge stål over dørene, i senga og hos dyra.
Dersom du forresten lurte på hvem i dine omgivelser som egentlig var hekser, gikk du fram på følgende måte: Ta et hønseegg som er lagt på skjærtorsdag. Blås ut innholdet og ta med egget i kirken. Kikker du så på menigheten gjennom hullene vil du få øye på hvem som er heks og hvem som ikke er det.
Etter denne litt nifse dagen, kom så Langfredag. Da skulle vi ha det riktig fælt! Enkelte steder var det vanlig å piske alle om morgenen. For eksempel i Danmark lot den tidligere hoffprest Anders Sørensen Vedel hver Langfredag sine barn komme inn til seg på studerkammeret. Her pisket han dem så de skulle få oppleve Kristi pine.
Ellers skulle man helst ikke spise før til kvelden, og arbeide forskrekkelig hardt. Til og med husdyra skulle faste denne dagen. Som en passende avslutning kunne man så på kvelden spise tre saltkaker uten vann til. Så kunne man bli delaktig i Kristi tørst når man utpå natta våkna med en uutholdelig trang til noe å drikke.
Endelig kom påskelørdag, og nå begynte endelig forberedelsene til den glade tida. Langt opp i protestantisk tid var det ennå alminnelig at presten kom og velsignet maten og såkornet til bøndene på denne dagen. Og på kvelden kom endelig den gode maten på bordet: Søt grøt og egg.
Påskedagen var helt og holdent en gledesfest. Det ble hevdet at det var mulig å se sola leke og danse av glede, bare du sto opp tidlig nok. Så måtte du tenne opp i ovnen med ni typer ved. I tillegg skulle du slenge på en treskje, en kost og gjerne noe krutt eller svovel. Dette var for å rense opp og beskytte huset for rovdyr og hekser. Denne røyken var til å begynne med uren. Derfor var det viktig å gå ut og se hvor den for hen. Drev den i samme retning som kirkeveien var dette et dårlig tegn.
Så var det tid for lek og moro. Du hadde selvfølgelig flere malte påskeegg som du enten hadde fått eller malt selv. Med dem kunne du leke ”trante påskeegg”: Trill eggene nedover en skråning, og det gjelder å få berørt eller knust så mange av de andres egg som mulig.
Det skulle egentlig ha vært skrevet en egen artikkel om påskeegg, så det som skrives her nå får bli kortfattet. Egget kan oppfattes som et symbol på det innestengte livet som bryter fram i glad frodighet og vil dermed reflektere både vårens mirakel og Kristi oppstandelse. Denne symbolikken går imidlertid ut over kristendommen i både tid og rom. Du vil for eksempel gjenfinne det hele i det Orfiske egg, som en slange kveiler seg tre og en halv gang rundt. (Orfismen var en gresk mysteriereligion). Kosmiske egg er også et vanlig symbol i flere afrikanske stammereligioner. (Listen kunne ha vært mye lengre).
Slik ble altså påskeuken feiret i riktig gamle dager. Det er mye interessant her, men det må vel innrømmes at det egentlig er nokså lite som kan overføres til et moderne religiøst liv slik det leves ut nå. Snart er det vel egentlig bare jul som blir feiret i store lag av befolkningen. Allikevel går det an å tenke litt over om det går an å feire påsken med et mer moderne innhold. Om man ikke er kristen, går det jo også an å feire denne tiden som en vårfest. Kanskje litt å tenke på?
At påsken ikke er hva den engang var, er vel noe de fleste etter hvert har fått med seg. Fra å være primært en religiøs høytid som feirer Jesu død og oppstandelse, er det nå blitt tid for å dra på fjellet, gå på ski og å lese påskekrim. Sistnevnte kan muligens være et uklart minne om at det var visst noen som døde her. Siden det nå en gang snart er påske, tenkte jeg at det kunne være morsomt å friske litt opp i hvordan denne høytiden ble feiret i riktig gamle dager. Opplysningene er hentet fra dansken Troels-Lund sin aldeles praktfulle bok Dagligliv i Norden i det sekstende århundre. (Anbefales hermed!)
Fastetiden, som er et kapittel for seg, var nå over og vi var kommet til ”den stille uke”. Alle ukedagene her hadde navn: Palmesøndag, Blåmandag, Hvitetirsdag, Askeonsdag, Skjærtorsdag osv. Det var en tid da man følte på alvoret og stillheten.
På Palmesøndag var det under katolsk tid vanlig med å innvie palmekvister, eller i mangel av dem, pilekvister i blomst. I England har denne skikken holdt seg helt opp mot moderne tid, men i Norden sørget den nye protestantiske geistlighet for å fjerne dette ganske raskt.
Så skjedde det egentlig ikke så mye, før vi kom til Skjærtorsdag. Her møttes til gjengjeld store motsetninger. Denne dagen hadde Jesus vasket disiplenes føtter og han hadde gitt dem og verden livets brød, men innen kvelden var han overgitt til det morderisk dømmende straffeorgan. Av den grunn kjemper lyset og mørket en hard kamp denne dagen.
Da kålen var den eneste grønne planten som holdt seg gjennom hele året, ble den tillagt en spesiell kraft denne dagen. Den kunne nemlig verne mot all sykdom det kommende år hvis den ble spist på rette måten: 9 slags kål skulle kokes sammen. Videre hadde luften en rensende kraft. Hengte du ut sengetøyet denne dagen måtte alt utøy flykte, men du måtte huske å flette tre snorer inn i tøyet. Dette var til Loke, den gamle norrøne lurendreier-guden. Han kjører nemlig rundt med et lass med lopper på denne tiden. Dessverre var lasset så tungt at sleden røk. Du skal vite at hvis du ikke hjelper ham med snøring da, så risikerer du at han heller hele lasset ut over deg.
Til den mørke siden av dagen hørte det også med at dette var en av dagene som heksene dro på fest til Bloksberg på(eller Blåkulla, eller Lyderhorn osv.) De unge heksene gikk det greit med, de red på kosteskaftene sine, men de som var gamle ville gjerne ha noe å kjøre med. Derfor var det lurt å ta hjulet av vogna di denne dagen. Dertil var det best å legge stål over dørene, i senga og hos dyra.
Dersom du forresten lurte på hvem i dine omgivelser som egentlig var hekser, gikk du fram på følgende måte: Ta et hønseegg som er lagt på skjærtorsdag. Blås ut innholdet og ta med egget i kirken. Kikker du så på menigheten gjennom hullene vil du få øye på hvem som er heks og hvem som ikke er det.
Etter denne litt nifse dagen, kom så Langfredag. Da skulle vi ha det riktig fælt! Enkelte steder var det vanlig å piske alle om morgenen. For eksempel i Danmark lot den tidligere hoffprest Anders Sørensen Vedel hver Langfredag sine barn komme inn til seg på studerkammeret. Her pisket han dem så de skulle få oppleve Kristi pine.
Ellers skulle man helst ikke spise før til kvelden, og arbeide forskrekkelig hardt. Til og med husdyra skulle faste denne dagen. Som en passende avslutning kunne man så på kvelden spise tre saltkaker uten vann til. Så kunne man bli delaktig i Kristi tørst når man utpå natta våkna med en uutholdelig trang til noe å drikke.
Endelig kom påskelørdag, og nå begynte endelig forberedelsene til den glade tida. Langt opp i protestantisk tid var det ennå alminnelig at presten kom og velsignet maten og såkornet til bøndene på denne dagen. Og på kvelden kom endelig den gode maten på bordet: Søt grøt og egg.
Påskedagen var helt og holdent en gledesfest. Det ble hevdet at det var mulig å se sola leke og danse av glede, bare du sto opp tidlig nok. Så måtte du tenne opp i ovnen med ni typer ved. I tillegg skulle du slenge på en treskje, en kost og gjerne noe krutt eller svovel. Dette var for å rense opp og beskytte huset for rovdyr og hekser. Denne røyken var til å begynne med uren. Derfor var det viktig å gå ut og se hvor den for hen. Drev den i samme retning som kirkeveien var dette et dårlig tegn.
Så var det tid for lek og moro. Du hadde selvfølgelig flere malte påskeegg som du enten hadde fått eller malt selv. Med dem kunne du leke ”trante påskeegg”: Trill eggene nedover en skråning, og det gjelder å få berørt eller knust så mange av de andres egg som mulig.
Det skulle egentlig ha vært skrevet en egen artikkel om påskeegg, så det som skrives her nå får bli kortfattet. Egget kan oppfattes som et symbol på det innestengte livet som bryter fram i glad frodighet og vil dermed reflektere både vårens mirakel og Kristi oppstandelse. Denne symbolikken går imidlertid ut over kristendommen i både tid og rom. Du vil for eksempel gjenfinne det hele i det Orfiske egg, som en slange kveiler seg tre og en halv gang rundt. (Orfismen var en gresk mysteriereligion). Kosmiske egg er også et vanlig symbol i flere afrikanske stammereligioner. (Listen kunne ha vært mye lengre).
Slik ble altså påskeuken feiret i riktig gamle dager. Det er mye interessant her, men det må vel innrømmes at det egentlig er nokså lite som kan overføres til et moderne religiøst liv slik det leves ut nå. Snart er det vel egentlig bare jul som blir feiret i store lag av befolkningen. Allikevel går det an å tenke litt over om det går an å feire påsken med et mer moderne innhold. Om man ikke er kristen, går det jo også an å feire denne tiden som en vårfest. Kanskje litt å tenke på?
Slangen og dens mytologi
Velkommen til grensetraktene
Det er en fundamental forskjell mellom oss og våre skjellede brødre. Vi kan stort sett skille klart mellom indre og ytre virkelighet. Det kan ikke slangene på samme måte. Dette er innbakt i deres fysiognomi.
Slangene mangler ekstremiteter. De har ingen mulighet til å holde verden borte fra seg ved hjelp av ben og armer. De er utlevert til verden på sin buk. Slangene er ikke vekselvarme. Varme og kulde fra omgivelsene siver forsvarsløst inn i deres innerste vesen. Øynene til slangene er også spesielle. Det ytre øyelokk er gjennomsiktig, noe som gjør at slangen ikke kan hindre lyset i å komme inn. Det går rett og slett ikke an å lokke øynene. Observerer man en slange litt over tid, er det også en annen viktig ting å legge merke til. Slangen veksler mellom aktivitet og inaktivitet på en annen måte enn det vi gjør. Den kan ligge totalt urørlig over lengre tid. Sover den? Kommer det så et bytte i nærheten, er den øyeblikkelig til stede. Det er ingen mellomtilstand mellom søvn og våken.
Alle disse faktorene gjør slangen til en nærværelse hvor det ytre og det indre flyter sammen. Den lever sitt liv mellom verdenene. Den er et liminalt vesen. Betrakt nøye en slange, og du vil oppleve å bli sugd inn i noe transeaktig. Du er på et heftig, litt farlig, sted mellom søvn og våken. Går du dypt inn i dette, kan du ane en bevissthetstilstand som går forut for den hvor det som ser og det som blir sett ble skilt fra hverandre, kosmos før det subjektive ble skilt ut av det objektive. Dette kan observeres i måten slangen tar byttet sitt på. Jeg har sett dette mange ganger. En mus blir sluppet inn til en regnbueboa i buret dens. Men musa blir ikke spist før den selv går med på det. Slangen bare ligger der og venter. Musa sitter i den andre enden og pusser og steller seg. Til slutt må den bort og lukte på slangen. Da blir den tatt så fort at du knapt kan se det. Det er som om jeger og bytte er ett i en felles overenskomst.
Alt dette gjør slangen til et uhyre potent symbol i verdens mytologier. Det går ikke an å forholde seg likegyldig til slangen. Du blir enten tiltrukket av dens stolte kraft eller du blir vettskremt av den.
Det store skillet
Det går et tydelig skille mellom verdens mytologier med hensyn til slanger. Det befinner seg et sted i det nåværende Iran/Irak. Drar du østover herfra er slangen overveiende et positivt symbol. Drar du vestover blir slangen et symbol på ondskap. I India reiser en mangehodet slange seg for å beskytte Buddha mot verdens-demonen Mara mens han sitter under bodhi-treet for å oppnå opplysning. I det vestlige paradiset narrer den listige slangen Eva til å spise av den forbudte frukten, og alle vet jo hvordan det ender. Denne historien ligger nok bak vår foreldregenerasjons maniske behov for å drepe enhver hoggorm som kommer i deres vei.
I nevnte området finnes en gammel mesopotamisk myte som kan fortelle noe av hvorfor dette er slik. Det er myten om Etana og Solørnen. Her kommer den:
Kom, sa Solørnen til sin nabo slangen. La oss sverge en ed for vennskap og fred. Og måtte solguden Shamash sin forbannelse falle tungt over den som svikter vår ed.
Foran Solguden avla de eden sin, og de forseglet den med en forbannelse.. "Og måtte Shamash med sin mektige hånd slå ned på den som overskrider forordningene fra ham. Måtte de dødes fjell lukke sin åpning mot ham!"
Deretter unnfanget de og fødte barn. Slangen i skyggen av et almetre, og ørnen på toppen av et fjell. Og hvis ørnen fanget en villokse eller et esel, fikk slangen og dens avkom spise av det, og hvis slangen fanget en vill geit eller en antilope, fikk ørnen og dens avkom spise av det. Slikt skjedde, helt til en viss dag, da barna til ørnen var ute av redet. Da lot den en ond tanke slippe inn i sitt hode.
"Se," sa den, " jeg vil fortære slangens avkom. "Å, min far, sa en av barna hans, "gjør ikke det, for ellers vil nettet til Shamash fange deg."
Allikevel stupte ørnen ned, og fortærte slangens avkom, rev i stykker redet, og da slangen kom hjem, var alle barna borte. Da dro den til Shamash.
"O Shamash! Sannelig," ba den, "vidt spredt er ditt nett. Like vidt som himmelen den blå. Og hvem kan vel flykte fra dette nettet?"
"Gjør deg klar!" sa Solguden. "Stig opp på fjellet. La en villokse være ditt skjulested. Riv opp magen og kveil deg inn der og gjør det til ditt bosted. Da vil hver en fugl fra himmelen stupe ned, og blant dem vil den intetanende ørnen kom med en tanke i hodet: Å komme seg inn. Grip så fatt i den, og riv av den både klør og vinger. Plukk den, og kast den ned i en grav. Der kan du la ham dø av sult og tørst."
Dette gjorde slangen, og ørnen skrek opp til Shamash fra bunnen av graven. "Å, herre, skal jeg gå til grunne i denne graven. Å Herre, min straff er sannelig over meg! Allikevel bønnfaller jeg om at du må spare meg, så skal jeg til evig tid prise ditt navn."
Solguden sa til ham: "Du har vært ond, og forårsaket sorg, og dette er forbudt av gudene. Det er noe fryktelig du har gjort, for du hadde sverget. Og sannelig, nå må du sone for din ed. Gi deg selv til hvilken mann jeg enn skulle sende deg, og la ham føre deg hvor enn han vil."
Historien fortsetter med at sagn-kongen Etana finner Solørnen, som bærer ham oppover mot himlene som Etana lengter etter. Men høydene blir mer enn Etana kan tåle. Han blir svimmel og faller ned. Siden denne tiden har slangen og ørnen vært bitre fiender.
Skillet mellom himmel og jord
Dette tragiske fiendeskapet uttrykker en holdning som i dag er så integrert i vårt tankesett at vi knapt reflekterer over det. Himmelen representert ved ørnen står i motsetning til jorda representert ved slangen. Dette fundamentale skillet trekker med seg et helt sett av forestillinger som preger seg inn i det religiøse tankesettet hos alle "bok" religionene: Islam, jødedom og kristendom. De to verdener kan skjematisk settes opp omtrent slik:
Jorda (slangen)
Timelig, forgjengelig
En ufullkommen kopi
Begjærlig, syndig (kjødets gang)
Kvinne
Denne verdens herre er: Djevelen
Må betvinges og underkastes Himmelen (Ørnen)
Evig, uforgjengelig
Egentlig (arketypisk)
Ren (sølibat)
Mann
Styrt av Gud
Her må vi underkaste oss som slaver
Alt som befinner seg på venstre side er en fallen sfære: Verden etter syndefallet. Dette paradigmet, som altså vokser fram i Midtøsten for en 3-4000 år siden er i dag en livstruende holdning overfor jorda vi lever på. Den skal betvinges og underkastes. Senere, under renessansen, snakker man om å legge naturen på pinebenken for å fravriste Hennes hemmeligheter. Hele den moderne teknikk får altså noe naturtorturerende og undertrykkende over seg. Stort bedre går det ikke med kvinnene. Undertrykkelsen av Moder Jord går over i krigen mellom kjønnene, hvor kvinnen blir den tapende part. Og slangen blir altså et dyr vi må tråkke under foten og drepe.
Transcendens: Alle motsetningers oppløsning
Så enkelt forløper ikke denne utvikling i Østen. Riktignok finner vi også i India kvinneundertrykking. I Manus lover for eksempel framstilles kvinnen som ute av stand til å leve uten overoppsyn av en mann, enten det er en far eller en ektemann. Dette sies å være på grunn av at hun av naturen er vankelmodig og begjærlig. Men slangen har en helt annen status på dette kontinentet. Den representerer her visdom og også rikdom. I riker under jorda eksisterer store nagakonger, som er ufattelig rike og vise flerhodede slanger. Det er den øverste kongen over disse som beskytter Buddha i det øyeblikket han stikker fingeren i jorda for å påkalle Henne som vitne på at han har rett til å sitte her og ta imot Opplysning. På samme viset kommer det en nagaslange for å beskytte Krishna da han er på flukt fra den onde demonkongen Kamsa.
Et av hinduismens mål er å transcendere alle motsetninger for å gå opp i en høyere enhet. I yogavitenskapen, for eksempel, oppnås dette under den tilstanden som kalles samadhi uten støtte: Den indre og den ytre verden sammensmeltes i yogien i en fullstendig blendende ekstase. Alt blir ett! Tantra yoga beskriver dette slik: I det nederste chakra (Muladhar) ligger det en sammenkveilet sovende slange (Kundalini). Målet er å få denne slangen til å våkne og reise seg.
Det oppleves som en enorm kraft som skyter oppover ryggraden gjennom alle chakraene for så å forene seg med det øverste, kosmiske chakra (Sahasrar). I denne foreningen oppløses alle motsetninger. Verden blir igjen ett, slik den var før slangen og ørnen ble fiender. India har selvfølgelig også sin egen slangegudinne: Det er Manasi Mata.
Denne sfæren som transcenderer alle motsetninger er her hele tiden. Den ligger og venter på oss, bortenfor mangfoldighetenes slør. Kabbalistisk sett representeres dette ved sephirotene over Avgrunnen, det vil si Kether, Chokmah og Binah. I hinduismen uttrykkes dette bl.a. ved at Vishnu, den høyeste Guden, behersker både ørnen og slangen. Når han hviler på det kosmiske hav, ligger han i kveilene på Shesha, en ufattelig stor slange med utallige hoder. Når han er i aktiv modus, rir han omkring i verdenene på ørnen Garuda.
Legg merke til hver gang fugl og slange står i forbindelse med en Gud eller Gudinne i mytologien. Det viser alltid til at her nærmer vi oss et felt hvor motsetningene forenes i en høyere enhet. Her er noen eksempler: I historien hvor Odin bemektiger seg skaldedrikken (Suttungs mjød) forvandler han seg først til orm for å krabbe inn til Gunnlød som vokter drikken, og så til fugl da han skal flykte. I faraos krone befinner det seg to dyr: En kobraslange og en gribb. Symbol på de to rikene han hersker over, men også at han forener alle motsetninger i seg. Og så er det Quetzalcoatl: Den fjærkledde slange hos mayaene.
Og så litt om slanger blant "primitive" kulturer. Hos Ngayu Dayak folket på Borneo oppstår alt liv inne i munnen på en kosmisk slange. Dette er livet før motsetningene oppstår i skikkelse av to fjell, som så på et enda lavere plan blir til to fugler som er i evig kamp med hverandre på Livets Tre. Hver gang ordenen går i oppløsning vender de tilbake til slangens munn. Det skjer for eksempel ved overgangen til et nytt år, da alt for en tid vender tilbake til den opprinnelige kaostilstanden. Dette feires med et felles orgie. (Noe for oss kanskje?) Adena indianerkulturen, som levde i det nåværende Ohio før Kristi tid, har etterlatt seg en haug i skikkelse av en slange som holder et egg i munnen (The Serpent Mound). Jeg vil anta at dette også uttrykker kaostilstanden før livets motsetninger oppsto. De australske urinnvånere tenker seg regnbuen i skikkelse av en slange. Under deres pubertetsritualer slukes barna av regnbueslangen. Inne i magen dør de, for så til slutt å bli spyttet ut igjen som menn innviet i Drømmetiden. I alle disse mytene ser vi fra forskjellige verdensdeler at det å komme inn i en slange er det samme som å komme bakenfor virkelighetens dualistiske karakter.
En av våre oppgaver som neopaganister og hekser må være dette: Å gjenreise slangen som et hellig dyr. For meg representerer slangen følgende: Naturens evige syklus og veksling mellom liv og død. Selve jordenergien som slynger seg gjennom vår fruktbare verdens ufattelige mangfoldighet. Motet til å si ja til hele livet slik det er med dets oppturer og nedturer. Det at vi sier nei takk til et evig og uforanderlig harpespillende liv i himmelen. Troen på og opplevelsen av at det finnes en sfære bakenfor motsetningenes teppe hvor alt er ett i den Kosmiske Dans.
Til slutt: Frykt ikke slangekraften i deg og rundt deg. Vær med på å gjenreise respekten for alle dyr som representerer jordisk spiritualitet. Det gjelder grisen også, det ultimate jorddyr, men det er en annen historie.
Det er en fundamental forskjell mellom oss og våre skjellede brødre. Vi kan stort sett skille klart mellom indre og ytre virkelighet. Det kan ikke slangene på samme måte. Dette er innbakt i deres fysiognomi.
Slangene mangler ekstremiteter. De har ingen mulighet til å holde verden borte fra seg ved hjelp av ben og armer. De er utlevert til verden på sin buk. Slangene er ikke vekselvarme. Varme og kulde fra omgivelsene siver forsvarsløst inn i deres innerste vesen. Øynene til slangene er også spesielle. Det ytre øyelokk er gjennomsiktig, noe som gjør at slangen ikke kan hindre lyset i å komme inn. Det går rett og slett ikke an å lokke øynene. Observerer man en slange litt over tid, er det også en annen viktig ting å legge merke til. Slangen veksler mellom aktivitet og inaktivitet på en annen måte enn det vi gjør. Den kan ligge totalt urørlig over lengre tid. Sover den? Kommer det så et bytte i nærheten, er den øyeblikkelig til stede. Det er ingen mellomtilstand mellom søvn og våken.
Alle disse faktorene gjør slangen til en nærværelse hvor det ytre og det indre flyter sammen. Den lever sitt liv mellom verdenene. Den er et liminalt vesen. Betrakt nøye en slange, og du vil oppleve å bli sugd inn i noe transeaktig. Du er på et heftig, litt farlig, sted mellom søvn og våken. Går du dypt inn i dette, kan du ane en bevissthetstilstand som går forut for den hvor det som ser og det som blir sett ble skilt fra hverandre, kosmos før det subjektive ble skilt ut av det objektive. Dette kan observeres i måten slangen tar byttet sitt på. Jeg har sett dette mange ganger. En mus blir sluppet inn til en regnbueboa i buret dens. Men musa blir ikke spist før den selv går med på det. Slangen bare ligger der og venter. Musa sitter i den andre enden og pusser og steller seg. Til slutt må den bort og lukte på slangen. Da blir den tatt så fort at du knapt kan se det. Det er som om jeger og bytte er ett i en felles overenskomst.
Alt dette gjør slangen til et uhyre potent symbol i verdens mytologier. Det går ikke an å forholde seg likegyldig til slangen. Du blir enten tiltrukket av dens stolte kraft eller du blir vettskremt av den.
Det store skillet
Det går et tydelig skille mellom verdens mytologier med hensyn til slanger. Det befinner seg et sted i det nåværende Iran/Irak. Drar du østover herfra er slangen overveiende et positivt symbol. Drar du vestover blir slangen et symbol på ondskap. I India reiser en mangehodet slange seg for å beskytte Buddha mot verdens-demonen Mara mens han sitter under bodhi-treet for å oppnå opplysning. I det vestlige paradiset narrer den listige slangen Eva til å spise av den forbudte frukten, og alle vet jo hvordan det ender. Denne historien ligger nok bak vår foreldregenerasjons maniske behov for å drepe enhver hoggorm som kommer i deres vei.
I nevnte området finnes en gammel mesopotamisk myte som kan fortelle noe av hvorfor dette er slik. Det er myten om Etana og Solørnen. Her kommer den:
Kom, sa Solørnen til sin nabo slangen. La oss sverge en ed for vennskap og fred. Og måtte solguden Shamash sin forbannelse falle tungt over den som svikter vår ed.
Foran Solguden avla de eden sin, og de forseglet den med en forbannelse.. "Og måtte Shamash med sin mektige hånd slå ned på den som overskrider forordningene fra ham. Måtte de dødes fjell lukke sin åpning mot ham!"
Deretter unnfanget de og fødte barn. Slangen i skyggen av et almetre, og ørnen på toppen av et fjell. Og hvis ørnen fanget en villokse eller et esel, fikk slangen og dens avkom spise av det, og hvis slangen fanget en vill geit eller en antilope, fikk ørnen og dens avkom spise av det. Slikt skjedde, helt til en viss dag, da barna til ørnen var ute av redet. Da lot den en ond tanke slippe inn i sitt hode.
"Se," sa den, " jeg vil fortære slangens avkom. "Å, min far, sa en av barna hans, "gjør ikke det, for ellers vil nettet til Shamash fange deg."
Allikevel stupte ørnen ned, og fortærte slangens avkom, rev i stykker redet, og da slangen kom hjem, var alle barna borte. Da dro den til Shamash.
"O Shamash! Sannelig," ba den, "vidt spredt er ditt nett. Like vidt som himmelen den blå. Og hvem kan vel flykte fra dette nettet?"
"Gjør deg klar!" sa Solguden. "Stig opp på fjellet. La en villokse være ditt skjulested. Riv opp magen og kveil deg inn der og gjør det til ditt bosted. Da vil hver en fugl fra himmelen stupe ned, og blant dem vil den intetanende ørnen kom med en tanke i hodet: Å komme seg inn. Grip så fatt i den, og riv av den både klør og vinger. Plukk den, og kast den ned i en grav. Der kan du la ham dø av sult og tørst."
Dette gjorde slangen, og ørnen skrek opp til Shamash fra bunnen av graven. "Å, herre, skal jeg gå til grunne i denne graven. Å Herre, min straff er sannelig over meg! Allikevel bønnfaller jeg om at du må spare meg, så skal jeg til evig tid prise ditt navn."
Solguden sa til ham: "Du har vært ond, og forårsaket sorg, og dette er forbudt av gudene. Det er noe fryktelig du har gjort, for du hadde sverget. Og sannelig, nå må du sone for din ed. Gi deg selv til hvilken mann jeg enn skulle sende deg, og la ham føre deg hvor enn han vil."
Historien fortsetter med at sagn-kongen Etana finner Solørnen, som bærer ham oppover mot himlene som Etana lengter etter. Men høydene blir mer enn Etana kan tåle. Han blir svimmel og faller ned. Siden denne tiden har slangen og ørnen vært bitre fiender.
Skillet mellom himmel og jord
Dette tragiske fiendeskapet uttrykker en holdning som i dag er så integrert i vårt tankesett at vi knapt reflekterer over det. Himmelen representert ved ørnen står i motsetning til jorda representert ved slangen. Dette fundamentale skillet trekker med seg et helt sett av forestillinger som preger seg inn i det religiøse tankesettet hos alle "bok" religionene: Islam, jødedom og kristendom. De to verdener kan skjematisk settes opp omtrent slik:
Jorda (slangen)
Timelig, forgjengelig
En ufullkommen kopi
Begjærlig, syndig (kjødets gang)
Kvinne
Denne verdens herre er: Djevelen
Må betvinges og underkastes Himmelen (Ørnen)
Evig, uforgjengelig
Egentlig (arketypisk)
Ren (sølibat)
Mann
Styrt av Gud
Her må vi underkaste oss som slaver
Alt som befinner seg på venstre side er en fallen sfære: Verden etter syndefallet. Dette paradigmet, som altså vokser fram i Midtøsten for en 3-4000 år siden er i dag en livstruende holdning overfor jorda vi lever på. Den skal betvinges og underkastes. Senere, under renessansen, snakker man om å legge naturen på pinebenken for å fravriste Hennes hemmeligheter. Hele den moderne teknikk får altså noe naturtorturerende og undertrykkende over seg. Stort bedre går det ikke med kvinnene. Undertrykkelsen av Moder Jord går over i krigen mellom kjønnene, hvor kvinnen blir den tapende part. Og slangen blir altså et dyr vi må tråkke under foten og drepe.
Transcendens: Alle motsetningers oppløsning
Så enkelt forløper ikke denne utvikling i Østen. Riktignok finner vi også i India kvinneundertrykking. I Manus lover for eksempel framstilles kvinnen som ute av stand til å leve uten overoppsyn av en mann, enten det er en far eller en ektemann. Dette sies å være på grunn av at hun av naturen er vankelmodig og begjærlig. Men slangen har en helt annen status på dette kontinentet. Den representerer her visdom og også rikdom. I riker under jorda eksisterer store nagakonger, som er ufattelig rike og vise flerhodede slanger. Det er den øverste kongen over disse som beskytter Buddha i det øyeblikket han stikker fingeren i jorda for å påkalle Henne som vitne på at han har rett til å sitte her og ta imot Opplysning. På samme viset kommer det en nagaslange for å beskytte Krishna da han er på flukt fra den onde demonkongen Kamsa.
Et av hinduismens mål er å transcendere alle motsetninger for å gå opp i en høyere enhet. I yogavitenskapen, for eksempel, oppnås dette under den tilstanden som kalles samadhi uten støtte: Den indre og den ytre verden sammensmeltes i yogien i en fullstendig blendende ekstase. Alt blir ett! Tantra yoga beskriver dette slik: I det nederste chakra (Muladhar) ligger det en sammenkveilet sovende slange (Kundalini). Målet er å få denne slangen til å våkne og reise seg.
Det oppleves som en enorm kraft som skyter oppover ryggraden gjennom alle chakraene for så å forene seg med det øverste, kosmiske chakra (Sahasrar). I denne foreningen oppløses alle motsetninger. Verden blir igjen ett, slik den var før slangen og ørnen ble fiender. India har selvfølgelig også sin egen slangegudinne: Det er Manasi Mata.
Denne sfæren som transcenderer alle motsetninger er her hele tiden. Den ligger og venter på oss, bortenfor mangfoldighetenes slør. Kabbalistisk sett representeres dette ved sephirotene over Avgrunnen, det vil si Kether, Chokmah og Binah. I hinduismen uttrykkes dette bl.a. ved at Vishnu, den høyeste Guden, behersker både ørnen og slangen. Når han hviler på det kosmiske hav, ligger han i kveilene på Shesha, en ufattelig stor slange med utallige hoder. Når han er i aktiv modus, rir han omkring i verdenene på ørnen Garuda.
Legg merke til hver gang fugl og slange står i forbindelse med en Gud eller Gudinne i mytologien. Det viser alltid til at her nærmer vi oss et felt hvor motsetningene forenes i en høyere enhet. Her er noen eksempler: I historien hvor Odin bemektiger seg skaldedrikken (Suttungs mjød) forvandler han seg først til orm for å krabbe inn til Gunnlød som vokter drikken, og så til fugl da han skal flykte. I faraos krone befinner det seg to dyr: En kobraslange og en gribb. Symbol på de to rikene han hersker over, men også at han forener alle motsetninger i seg. Og så er det Quetzalcoatl: Den fjærkledde slange hos mayaene.
Og så litt om slanger blant "primitive" kulturer. Hos Ngayu Dayak folket på Borneo oppstår alt liv inne i munnen på en kosmisk slange. Dette er livet før motsetningene oppstår i skikkelse av to fjell, som så på et enda lavere plan blir til to fugler som er i evig kamp med hverandre på Livets Tre. Hver gang ordenen går i oppløsning vender de tilbake til slangens munn. Det skjer for eksempel ved overgangen til et nytt år, da alt for en tid vender tilbake til den opprinnelige kaostilstanden. Dette feires med et felles orgie. (Noe for oss kanskje?) Adena indianerkulturen, som levde i det nåværende Ohio før Kristi tid, har etterlatt seg en haug i skikkelse av en slange som holder et egg i munnen (The Serpent Mound). Jeg vil anta at dette også uttrykker kaostilstanden før livets motsetninger oppsto. De australske urinnvånere tenker seg regnbuen i skikkelse av en slange. Under deres pubertetsritualer slukes barna av regnbueslangen. Inne i magen dør de, for så til slutt å bli spyttet ut igjen som menn innviet i Drømmetiden. I alle disse mytene ser vi fra forskjellige verdensdeler at det å komme inn i en slange er det samme som å komme bakenfor virkelighetens dualistiske karakter.
En av våre oppgaver som neopaganister og hekser må være dette: Å gjenreise slangen som et hellig dyr. For meg representerer slangen følgende: Naturens evige syklus og veksling mellom liv og død. Selve jordenergien som slynger seg gjennom vår fruktbare verdens ufattelige mangfoldighet. Motet til å si ja til hele livet slik det er med dets oppturer og nedturer. Det at vi sier nei takk til et evig og uforanderlig harpespillende liv i himmelen. Troen på og opplevelsen av at det finnes en sfære bakenfor motsetningenes teppe hvor alt er ett i den Kosmiske Dans.
Til slutt: Frykt ikke slangekraften i deg og rundt deg. Vær med på å gjenreise respekten for alle dyr som representerer jordisk spiritualitet. Det gjelder grisen også, det ultimate jorddyr, men det er en annen historie.
My Kali 2009
My Kali 2009.
I’ve been pondering about the multiple meanings of Dakshina Kali for years. There seems to be multiple meanings in an endless array with this Goddess. When I visited Kolkata this year to participate in Kali Puja, She didn’t hesitate to give me yet another meaning. This time it goes like this:
Kali’s left side, with the sword and the cut off head: These are all my painful experiences, reality hitting me too hard, broken dreams, what James Joyce calls the “hard and constants of life”. What I must endure even if I cannot. It is also the nasty sides of myself, what I am ashamed of, my weaknesses, my perversions, what I hide away even from myself, my anguishes in the nights I cannot sleep, my fears, my anger, my resentment, my hatred. Evil creatures squirming away, they don’t even want to be seen. Deep sea monsters, murderous feelings. Shame shame on you. They will stone me if they find out these horrible sides of my self. That horrible night of Kali when I will have to accept that this, all this is also me.
Kali’s right side: She says: Do not fear, you do not need to be afraid. You are my child, and I accept you just as you are. Look: I will give you a gift. What is this gift, Mother? It is access to a bottomless ocean of love and energy. If you have no fear, even when I kill your ego, this will transform your life completely making you able to accept reality, the world you are thrown into just like it is. I will tease you, I will test you, but you must trust me, because from now on I will be your Mother. You think I look like a crazy Mama? Do I look bloodthirsty? Well, do not be afraid, because this is the world we’re living in. This is a crazy world we’re living in, and I am the Mother of this world. Do not be afraid, cause right in this crazy world I will make you whole, I will make you complete. This is the gift of Kali.
The upper side: Sword and do not be afraid gesture. In Christian terms this could be the two sides of the Old Testament God: God’s mercy and God’s severity. In kabbalistical terms: Chesed and Geburah, the right and left pillars (Jachin and Boas). There is also the middle pillar, and here we have Kali’s naughty protruding tongue. This is my experience of it now:
This is my own tongue. With this I taste the world, both directly and as a metaphor. The tongue is also strongly connected with my smell, tasting and smelling are very direct experiences. The tongue is a tool. As any tool it must be in good shape. No smoking. It will be difficult to taste. Not too much salt or sugar, it will take away the taste. Every taste is to be meditated on. Yes Kali is willing to taste everything, even menstruation blood and pee, but every taste must be digested slowly and listened to. What is the taste telling me? What step am I taking next after this taste? This must be experienced step by step. Every taste is information, a guide to a world beyond our social and cognitive categories. Slowly Kali’s tongue might tell you the correct diet, but this cannot be written down in a book, it is a too direct information for that. It is information constantly changing, it is individualized knowledge.
There are also the cut off heads and arms. This existential approach to Kali considers this as the cutting off of attachment to the ego (heads) and the breaking of the habit of desperately clinging to life in order to participate joyfully in whatever takes place in the moment.
The lower side. Here Kali is standing on Shiva. Philosophically considered this can be seen as energy (activity) arising out of calmly and meditatively regarding life in a mood of nonattachment. There is also a sexual interpretation to this: A male attitude of letting the female counterpart taking the active role. This would be the meaning of woman on top, letting her take the leading part, let her be strong in her femininity. Setting your woman free. A man can also be a feminist. Womanhood has been repressed in too many cultures in too many years.
As already said: Dakshina Kali can be regarded from many angles. This is a nonacademic existential angle, the way I see Her right now. For a more academic approach, none in my opinion is better than David Kinsley: The Sword and the Flute is superb, and so also Tantric Visions of the Divine Feminine that introduces the ten Mahavidyas, a group of Goddesses with Kali in the lead. And have no doubt about this: Dakshina Kali is a manifestation of the Great Goddess.
Geir nov. 2009
I’ve been pondering about the multiple meanings of Dakshina Kali for years. There seems to be multiple meanings in an endless array with this Goddess. When I visited Kolkata this year to participate in Kali Puja, She didn’t hesitate to give me yet another meaning. This time it goes like this:
Kali’s left side, with the sword and the cut off head: These are all my painful experiences, reality hitting me too hard, broken dreams, what James Joyce calls the “hard and constants of life”. What I must endure even if I cannot. It is also the nasty sides of myself, what I am ashamed of, my weaknesses, my perversions, what I hide away even from myself, my anguishes in the nights I cannot sleep, my fears, my anger, my resentment, my hatred. Evil creatures squirming away, they don’t even want to be seen. Deep sea monsters, murderous feelings. Shame shame on you. They will stone me if they find out these horrible sides of my self. That horrible night of Kali when I will have to accept that this, all this is also me.
Kali’s right side: She says: Do not fear, you do not need to be afraid. You are my child, and I accept you just as you are. Look: I will give you a gift. What is this gift, Mother? It is access to a bottomless ocean of love and energy. If you have no fear, even when I kill your ego, this will transform your life completely making you able to accept reality, the world you are thrown into just like it is. I will tease you, I will test you, but you must trust me, because from now on I will be your Mother. You think I look like a crazy Mama? Do I look bloodthirsty? Well, do not be afraid, because this is the world we’re living in. This is a crazy world we’re living in, and I am the Mother of this world. Do not be afraid, cause right in this crazy world I will make you whole, I will make you complete. This is the gift of Kali.
The upper side: Sword and do not be afraid gesture. In Christian terms this could be the two sides of the Old Testament God: God’s mercy and God’s severity. In kabbalistical terms: Chesed and Geburah, the right and left pillars (Jachin and Boas). There is also the middle pillar, and here we have Kali’s naughty protruding tongue. This is my experience of it now:
This is my own tongue. With this I taste the world, both directly and as a metaphor. The tongue is also strongly connected with my smell, tasting and smelling are very direct experiences. The tongue is a tool. As any tool it must be in good shape. No smoking. It will be difficult to taste. Not too much salt or sugar, it will take away the taste. Every taste is to be meditated on. Yes Kali is willing to taste everything, even menstruation blood and pee, but every taste must be digested slowly and listened to. What is the taste telling me? What step am I taking next after this taste? This must be experienced step by step. Every taste is information, a guide to a world beyond our social and cognitive categories. Slowly Kali’s tongue might tell you the correct diet, but this cannot be written down in a book, it is a too direct information for that. It is information constantly changing, it is individualized knowledge.
There are also the cut off heads and arms. This existential approach to Kali considers this as the cutting off of attachment to the ego (heads) and the breaking of the habit of desperately clinging to life in order to participate joyfully in whatever takes place in the moment.
The lower side. Here Kali is standing on Shiva. Philosophically considered this can be seen as energy (activity) arising out of calmly and meditatively regarding life in a mood of nonattachment. There is also a sexual interpretation to this: A male attitude of letting the female counterpart taking the active role. This would be the meaning of woman on top, letting her take the leading part, let her be strong in her femininity. Setting your woman free. A man can also be a feminist. Womanhood has been repressed in too many cultures in too many years.
As already said: Dakshina Kali can be regarded from many angles. This is a nonacademic existential angle, the way I see Her right now. For a more academic approach, none in my opinion is better than David Kinsley: The Sword and the Flute is superb, and so also Tantric Visions of the Divine Feminine that introduces the ten Mahavidyas, a group of Goddesses with Kali in the lead. And have no doubt about this: Dakshina Kali is a manifestation of the Great Goddess.
Geir nov. 2009
Hedensk julefeiring
Den gang jula enda var hedensk.
Om julefeiring på 1600 tallet
Jul er en merkelig høytid. Den skal selvsagt omhandle Jesu fødsel, men her er ”något attåt”. Man skal ikke grave lenge for å finne elementer som ikke er av kristen opprinnelse. For eksempel har de fleste hjem et juletre, en skikk som i Nord-Europa for øvrig ble innført på 1800-tallet av den tyske handelsstand. Det gir ingen assosiasjoner for meg til Jesu fødsel, hvis man da ikke skulle tenke seg ham født i et rede oppe i treet som en annen russisk sjaman. Og er det ikke nettop det juletreet er: Et symbol på axis mundi, verdensaksen, eller Asken, punktet alt dreier seg rundt, Yggdrasil, Verdenstreet. Det er en fascinerende tanke at hedensk sed kan dukke opp spontant i en kultur som har vært kristen i flere hundre år. Julenissen er et annet eksempel på et hedensk innslag, også den hauset fram av handelsstanden, en komplisert type med lag på lag.
Til denne artikkelen har jeg gått igjennom en gullgruve av et verk, nemlig Troels-Lund sin Dagligliv i Norden på 1600 tallet i fire bind. Bak denne noe tørre tittelen skjuler det seg en gullgruve av informasjon om alle aspekter av hva det ville si å leve og virke på denne tiden. Den kunne vært pensum på en skole for tidsreisende kronosnauter. Best av alt: Her er en seksjon om årlige fester. Alle mine eksempler er hentet herfra.
Dersom man setter seg inn i hvordan jula ble feira på 1600 tallet, får man et inntrykk av at det kristne er et tynt lag på toppen av en ennå overveiende hedensk høytid. Jeg tillater meg å skrape vekk litt av dette, og står igjen med en feiring vi godt kan hente inspirasjon fra for vårt moderne hedenske fest- og ritualliv.
Opptakten.
I hele desember måned var julebaking den viktigste aktiviteten. Da var det også viktig å brygge juleølet. Det ble kalt for ”Juletønnen”. Å ha smakt Juletønnen var rett og slett å være full. Denne forberedelsestida var en risikabel tid, og spesielt ble Lussenatta regna som farlig. Da var Oskorsreia på farta. Noen ble tatt, særlig jenter. En kone som ble tatt slik klarte året etter å kaste ned sølvbeltet sitt. For å beskytte seg for den var det vanlig å ofre til de makter som verget gården. Det kunne for eksempel være et hellig tre på tunet. Dette treet ble av og til kalt for vettetreet. På denne natta var det også mulig å få greie på fremtiden. Man skulle stille seg i mørket foran et speil med et tent lys i hånden, og spørre om å få se sin tilkommende kjæreste. Mot mørket stiller man altså opp lys, og det ble sagt at det var på denne dagen at julestjerna først ble sett. På skoler skulle det brenne lys, helt fra ½ 7 tida om morgenen. En pike kledd ut som stjernepike serverte ”Lussibiten” på senga skikkelig tidlig, og dyra ble også ekstra godt behandlet.
I juletiden skulle skulle julefreden herske. Det var noe kirken hadde lagt beslag på. Den skulle begynne den 21. desember og vare i tre uker. Alle rettstretter skulle hvile. Uretter begått på denne tiden ble møtt med forhøyede bøter, og vakttjenester i for eksempel Bergen ble forsterket, blant annet med at borgere gikk rundt med kårder og lykt. Dette var ellers stort sett lystbetont, da borgerne gjerne ble traktert med mat på steder de var innom på veien.
Det skulle også være fred med dyra, og i denne tiden måtte ikke dyrene benevnes med deres rette navn. Årsaken skulle i følge Olaus Magnus være at ”ved juletid forvandles mennesker til ulver, og de gjør meget ondt.” Følgelig ble ulven kalt for ”gråbein”, bjørnen ”den gamle i pelsen”, musene ”de små grå” og rottene for ” de langrompete”. Dermed ble det ikke så greit å hete ”Muus” til etternavn. Av denne grunn ble en forvalter på Jylland med samme navn kalt for ”Forvalter Uting.” Har du lus i denne perioden, må du huske på å kalle dem for ”de sorte” eller ”de grånakkete”. For øvrig var det enkelte steder i Sverige på denne tiden vanlig å si opp mus, og be dem forlate huset. Dette skulle formuleres på høflig og juridisk vis, da musene ellers kunne bli så fornærmet at de ikke ville gå med på oppsigelsen.
Julefeiringen 24. desember.
Mye skulle være på plass før denne tok til. Det skulle være ferdig hogget ved så man slapp å arbeide. Det ble lagt ut halm på golvet i stasstua, for det var skikk at hele husfolket skulle ligge sammen her på denne natta. Dynene kunne man legge oppe på loftet slik at englene fikk noe å sove i. Halm ble bundet i kors og anbragt over dørene. Senere ble dette tatt vare på og spredt på åkrene eller for å øke fruktbarheten. Krøttera ble dessuten sikret mot ulykke ved å spise av dette. Høybånd ble bundet rundt fruktrærne med ordene ”I aften kleder jeg deg. Til sommeren føder jeg deg.” I Småland ble det bundet 12 halmbunter av julehalmen. De ble kalt for ”Burmänner” og plassert under takåsen som signing for det nye året. En annen skikk var at husfar tegnet solkors over alle dører og vinduer. Det ble også hengt stål over dørene, og tjærekors ble malt på øltønna og dørene. Dessuten kunne stua bli røket ut med krutt eller svovel.
Når det altså slik var dannet et magisk bekyttet område innendørs, var det viktig å huske liv og vetter utendørs. Kyra skulle få ekstra god forpleining, for de kunne tale på julaften, men det var ikke tillatt for folk å høre på hva de sa. Fuglene skulle ha kornnek. Mange steder ble trær banket på og omfavnet, og det ble helt ut melk eller øl over røttene. Oppe på loftet skulle englene også ha øl. Det ble også overalt satt ut mat til nissen, ja i Småland var det til og med vanlig å forære ham en ny kledning. Tusser og vetter skulle også ha mat, og dessuten ble de som bodde i haug også husket på.
Også i det indre hellige området skulle gjestfrihet herske. Dørene skulle stå ulåst, og bordet skulle stå dekket dag og natt.
Så ringte Mariklokken, og fra nå av skulle ingen arbeide mer. Nå var hvert hushold for seg selv, og ingen måtte spionere på hverandre. Det var tid for å vaske seg og gå i badstu. Det var i denne anledning mulig å se sin tilkommende på følgende vis: Gå tre ganger rundt badstua baklengs med en ølskål i handa. Den tredje gangen kommer det et brak og din tilkommende vil vise seg, tømme ølskåla, og dra sin vei. Etter lauging skulle badstua fremdeles være varm slik at de usynlige kunne få rengjort seg. Så var det på med rene klær.
Inne igjen ble alle hilst med følgende ord: ”Gledelig jul. Helse og sunnhet og alt som kjært er.” På ildstedet ble det lagt en ”Julbrasa”, på engelsk ”Yuleblock” eller ”Yulelog”. Dette var et helt tre, som ble lagt med tykkenden inn i ilden under høytideligheter. I England ble denne tillagt en helbredende kraft. Barn måtte ikke sitte på den, for da kunne de få hudsykdommer. Ifølge andre kilder skal noe av denne stammen spares til neste jul, og brukes til å fyre opp ilden med.
Det var tid for gaver, og for de bemidlede kunne dette av og til være en omfattende sak. Fattige kunne samle seg ute på tunet i store skarer. På julekvelden i 1560 delte for eksempel Erik Rosenkrands på Bergenshus festning ut julegaver til 187 mennesker. Dette dreide seg gjerne om kjøtt og mat.
Julekaker var populære gaver. Disse skulle ha en egen form. De kunne være runde som sola, eller ha form som menn, bukker eller griser. For meg gir dette assosiasjoner til Tor og bukkene hans og Frøya. Det skulle også bakes en enorm rund julekake som skulle være så stor som et lite barn og veie 24 pund. Den var gjerne dekorert med folk i festdrakt, og det kunne også legges en mynt inne i kaken. Den som fant den ble utnevnt til konge og kunne tegne et krittkors på takbjelken.
Så var det gaver til øvrighetspersoner. Det var vanlig at både sogneprest, kapellan, organist og byskriver, samt lensmannen fikk slike gaver.
Barna satte ut tomme julefat. Disse ble fylt med gaver fra Jesusbarnet. I Sverige ble denne kalt for ”Juleklapp”. Det ble nemlig klappet på døra når skålen var full. Imidlertid kunne det komme inn en løftet moralsk pekefinger her også. Hadde noen vært uskikkelige, kunne de få besøk av Knegt Ruprecht, en skummel svartsotet mansling som likte å gi barna bank.
Alle var nå klar for middag. Her var skikkene forskjelllige med mange lokale varianter. På Vestlandet var det vanlig å spise fårestek klokka tre, og til kvelds vanket det fersk fisk og melkesuppe. Andre steder kunne det være skinke med kål og grøt. Grøten skulle merkes med et kors. Grønnlangkålen er en annen gammel julerett.
Grisen med dens assosiajoner til Frøya dukket også mange steder opp. I Småland skulle det stå et upyntet svinehode på julebordet. Det ble også bakt en stor ”Julegalte” av hvitt mel, som sto på bordet hele jula. . I Estland har det opp i moderne tid vært skikk at husfrua satte denne foran husfar, som så velsignet den med et solkors. Ingen måtte spise av den. Den ble oppbevart og under våronna ble denne delt ut i små stykker til folk, som så blanda den med bygg og ga den til hesten. Den kunne også bli blandet i såkornet.
Tiden var inne for skålrunde. Den gikk rundt slik vi gjør det i dag, og alle sa noe over skålen. Det kunne være et formular eller noe personlig. I en vidunderlig intakt hedensk skikk, skulle man stå under en ”Juleklubbe” hengt opp i en snor fra taket. Her har vi en ny skikk vi kan ta opp: Du står med ølskålen i den ene handa under og tegner først solkorset i lufta. Så setter du klubba i sving mens du drikker ut. Blir du truffet av klubba må du pent drikke en skål til.
Selve drikkekaret var det eldste og mest ærverdige, og kunne godt dreie seg om et drikkehorn. Dette var helt alminnelig på bondelandet i Norge. Ofte kunne det være knyttet en historie til dette hornet. Om et drikkehorn fra Flatdal, Telemark berettes følgende. En kar var på julekvelden på vei hjem til gården sin da han kom forbi Vallerhaug. Her ropte han i kåthet: ”Hør du draug i Vallerhall, statt opp og gi Gunner Giesemand å drikke.” Da svarte det inne fra haugen: ”Tapp opp og gi ham å drikke, ikke av det verste og ikke av det beste.” Da ble Gunner redd og rappet på hesten, men i det samme kom noen ut av haugen og kasta hornet etter ham. Hornet traff hesten på lårene, og det svei av både hår og hud. Gunner fikk fatt på hornet, og sprengte hjem med det. Hvis noen senere drakk av det hornet, mens han slo i bordet med det, ville alle som var i stuen komme i slagsmål. For øvrig var det, neppe overraskende for oss, mjød og øl og ikke brennevin som skulle benyttes under skålrunder.
Selve måltidet skulle vare lenge. Det var ikke fristende å være den første som gikk fra bordet, for da ville du dø neste år, men da det til slutt ble avslutta måtte alle gjennom følgende omstendelige hilserunde: Først hilser de gamle på hverandre, så hilser mann og kone på de gamle og derpå alle på hverandre. Så er det barnas tur til å hilse på først de gamle, så far og mor og så de andre. Og til slutt er det tjenerne som må gå samme hilserunde. Pust ut etterpå.
Bordet skulle ikke dekkes av når alle var ferdige med å spise. Det skulle stå hele juletida. Folk som kom på besøk skulle bevertes, og vettene skulle også få forsyne seg. Alle skulle jo være inkludert. Faktisk har det enkelte steder også vært skikk å invitere krøttera inn en tur på besøk i stua. Enda en god grunn til å ha golvet dekket av halm. Denne skikken holdt seg lenge. Så sent som i 1598 ble det strødd med halm på slottet i Greenwich da Dronning Elizabeth kom på besøk. Ifølge Emil Birkeli skulle det dekkes på med mat, sengetøy og sengehalm skulle være rent, og gårdsfolket skulle sove på låven så de døde kunne feire først.
På bordet kunne det være et lys for hver som var tilstede. De to som var for husfar og husfru var spesielt kraftfulle, og skulle brenne hele natta. De ble av den grunn satt i en vannbøtte mens husfolket sov for å sikre seg mot brann. Det var viktig at de ikke skulle slokke, for da ville vedkommende dø. Lysene skjenket lykke og fred i det kommende året. Alt sølvtøyet kunne av den grunn bli lagt på bordet for at lysene kunne skinne på dem. Skinte lysene på klær ble de sikret for møll.
Det skulle ikke være juletre, men det kunne settes opp et furutre ute uten pynt og lys. Juletreet slik vi kjenner det i dag kom som sagt først med den tyske handelsstand på 1800-tallet. Enda mer utenkelig ville det vært å danse rundt treet, fordi ingenting skulle dreie i de hellige netter. Danset man allikevel, het det seg at man måtte danse hele året.
Varsler kunne leses på mange forskjellige vis, noen av dem bent fram uhyggelige. Den som våget, kunne snike seg ut under måltidet og se inn i stua gjennom vinduet. Så man seg selv uten hode, skulle man dø. Det ville man også hvis man så skyggen sin uten hode i skjæret fra julelyset. Ellers kunne det spås ved å dryppe stearin i vann og tyde figurene, eller man kunne skrelle et eple og kaste skrellet bak seg. Det ville da forme navnet på din tilkommende. Framtiden kunne også sees ut fra plasseringen av skoene. Sto de med tåen mot døra, ville vedkommende skifte tjeneste. Eller man kunne slå opp et tilfeldig sted i Bibelen og spå ut fra det.
Da det til slutt var leggetid, skulle altså alle sove sammen i halmen. Skoene ble i den anledning satt tett sammen, og husfar og husmor skulle være de første til å stå opp og servere alle sammen.
På første juledag var det vanlig å hilse sola. Ellers var denne dagen viet hjemmet, og ingen måtte komme på besøk da. Gjorde man det, kunne det gå riktig ille. Bonden Aasen fra bygdene i Nord-Trøndelag tok ifølge Absalon Pedersøn denne dagen til å farte rundt og drikke med naboene sine. Da han skulle ro hjem med båten, så han at det satt et troll ved roret, uten hode og med et hull i brystet som man kunne se tvers gjennom. Det tok ham med til en høyløe, hvor det kom en hel del andre troll, og sa at enten måtte bonden gi dem en arm eller et ben, eller bli med til helvete. Så måtte bonden med egen øks hogge av seg handa si. Først langt om lenge kom han hjem i en ynkelig forfatning.
Det var altså fremdeles en farlig tid. Hjemmet var sikret, og i voggen var det lagt stål for at ikke barna skulle bli erstattet med en bytting. Men ute hersket kreftene, som kunne ta deg hvis du så mye som så ut av vinduet.
2. juledag.
Denne dagen var på forskjellig vis viet hesten, et dyr som vi husker er helliget Frøy. Bare at nå var det hestens skytshelgen, St. Stephan som tok til seg denne æren. Han skal ha vært stallgutt hos Herodes. Mange steder var dagen preget av hesteritt. Man kunne kappri hjem fra kirken, og det het seg at den som vant skulle først få avlingen i hus. Eller det kunne være hesteritt om morgenen. Olaus Magnus forteller at folk på Vester- og Östergötland kom sammen fra fjern og nær og kappred milevis over tilfrosne sjøer og elver.
Ellers gjaldt det å stå opp tidlig og gjøre noe godt for naboen i hemmelighet. Den som sto opp sist, ble kalt for Stefan hele året. Det gjaldt her å ikke bli sett. Ble man det, måtte man tømme en skål, ”Peerdesteffen”. En annen variant var å lage bråk og støy. For eksempel kunne stalldøra sperres med møkk.
Stefan kunne også være leder for et stort følge. Dette ble kalt ”Å ri julen”. Folk sang og dro fra hus til hus og fikk bevertning. Stefan utmerket seg med en utrolig appetitt. Enda merkeligere: I Sør-Jylland ble en Stefans stav satt opp som et slags fugleskremsel, enten på takmønet eller i senga (!). Til den var det festet et nidvers.
Selskapelige sammenkomster.
I løpet av juletida var det vanlig at flere husstander kom sammen og holdt julestue. Her ble det lekt og feiret på et vis som nok en gang hadde en forbausende hedensk karakter. Her var julebokken et fast innslag. Den var kledd i et stort dyrekinn med et bukkehode på en stang. Da den kom inn, hoppet folk snart rundt som kåte dyr, snart falt de døde om, men så ble de levende igjen. Til alt dette ble det sunget en sang. Se boks med eksempe fra Bergenl. I det 17. århundre ble bukken til et spøkelse eller en djevlefigur. B. Monrath advarer samtiden med at man har hørt ”forskrækkelige Udgange paa saadanne Julebokke, hvorledes at Fanden i saadanne Julebokkes Skikkelse er indkommen i samme Julestuer og har borttaget en Del Mennesker som fandtes der.” Slik blir altså det som kan oppfattes som en folkelig Torsfeiring demonisert av den kristne øvrigheten. Han var nå djevelen som tittet inn av vinduene, eller satt oppe på takmønet som skremte folk. På Nord-Jylland ble det skikk å legge en uhyggelig dukke i løa. Det skulle være motsykket til Jesusbarnet. Den som våget seg ut og tok på den ble tatt av Fanden. Vi ser altså en utvikling mot en kristen polarisering mellom gode og onde åndsmakter. Ellers behandler også Emil Birkeli julebokken, som han ser på som en slags ”gud”/vette/ånd som bor i åkeren etter innhøstingen, og som kommer stadig nærmere gården ved juletid, og som må ofres til.
Julestua kunne også få besøk av Julevetten. Plutselig kom det et skrik: ” Nå kommer Julevetten”, og så kom det krypende et dyr med lang hale og fælt utseende. I munnen eller handa hadde den en brennende tyripinne, som de voksne forsøkte å blåse ut. Klarte de det, forsøkte den å rømme. Den prøvde å røve folk, særlig barn, og kunne bare forsones med matoffer. Fikk den epler og nøtter var den tilfreds. Her har vi kanskje et nikk mot en drage eller bent fram selve Midgardsormen. Kanskje kan julekringlene også være en henvisning til et slikt vesen.
Så var det tid for Juleofferet, som var en dans av gutter som var svertet i ansiktet. Offeret var kledd i skinn med halm ut av munnen som gikk opp over hodet i form av horn. Slakterkniver ble bragt inn, og så ble han ofret.
Mindre kjent er Hvegehors, en julelek med tydelige hedenske røtter. Det var forbudt på landstinget i Danmark å utføre dem med trussel om dødsstraff for enhver som var med på dem. Det er uklart hva dette kan ha bestått i. På gammeldansk betyr ”hvege” å gynge, og kunne bety gyngehest. Kanskje har det vært en forkledt mann med et hestehode på stang. I Tyskland ble figuren kalt ”Schimmelreiter”, muligens en hentydning til Odin.
Til slutt ble Julesveinen båret inn. Det var en halmdokke som skulle bringe det gode kornet i hus. Han kunne hvile i høysetet eller under bordet.
Ellers skulle jula vare til 6. januar. Da kom Knut og jaga ut jula. Det kunne være utkledte folk som gjorde dette.
Avsluttende bemerkninger.
Det er en forbausende opplevelse for en hedning å sette seg inn i dette stoffet. Jula slik den ble feiret over hele Skandinavia på 1600 tallet er full av hedenske trekk som nærmest kommer veltende opp fra den folkelige undergrunnen. Dette har allikevel neppe dreid seg om noen hedensk motbevegelse mot kristendommen. Folk har kalt seg kristne, gått i kirke og ikke sett på alt det andre som noen motsetning til sin kristne tro. Det ble nok opplevd som en nødvendighet å leve i harmoni med maktene rundt seg. Fruktbarheten måtte sikres, så det ble et selvfølgelig og viktig tema i julehøytiden. Vi merker også tilstedeværelsen av mørket rundt med dens troll og tusser og de dødes ånder. Dette måtte man sikre seg mot både med stål og med kors, men det var også tiden da alt skal forsones, fred skulle råde, og alt synlig og usynlig ha sin rette plass. På dette viset vedlikeholder man et ordnet kosmos. Så er det lyset og det nye året som skal hilses og gjerne vites noe om. I denne sammenheng er det lett å integrere Jesusbarnet som lysets fødsel. Alt holder pusten og venter på at året skal spinne mot lysere og frodigere tider.
Mot denne folkelige kulturen står ordensmakta. Herfra skulle den sanne lære forvaltes og hedensk overtro utryddes. Det var særlig Julestuene dette gikk utover. De ble i Danmark forbudt i 1730, selv om det tok mange år å avskaffe dem. Så sent som i 1746 klager en prest i Grenaa over at folk der fremdeles fortsetter med de forargelige julestuer, men til slutt er de borte. I den fremspirende pietismen under Chistian VI ble alle lokale folkelige og hedenske tradisjoner og feiringer slått ned på som ukristelige. Slik aktivitet finner sin eksakte parallell i Wahabhittisk farget fundamentalistisk Islam, som slår ned på lokale sufitradisjoner fordi de ser på disse som hedenske. Under pietismen gikk gamle Jehovah med sin korsfestede sønn tilsynelatende av med seieren. For denne gangen. Imidlertid har det stedegne religiøse en tendens til å tyte uanmeldt opp igjen fra sine skjulte kilder. Vi er jo her fremdeles, omgitt av stort sett kulturelt bearbeidet natur, og har vi mista den ubrudte forbindelsen med de gamle tradisjonene, så kan vi alskens finne dem opp på ny.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har plukket i et stort materiale her. Satt det samme til min egen hedenske helhet, tonet ned mer eksplisitt kristne elementer som selvfølgelig også ligger her. Det som forbløffer meg er imidlertid at dette materialet nærmest tigger om å bli gjort noe med av hedninger. For vi er tilbake igjen, ikke sant? Nå har jeg hatt min samtale med folk som feira jul på 1600 tallet. De sier vær så god, bruk gjerne stoffet, her er mye fint som kan gjenopptas. Så vær så god kjære lesere: Førsteklasses ingredienser til å feire en hedensk jul.
Om julefeiring på 1600 tallet
Jul er en merkelig høytid. Den skal selvsagt omhandle Jesu fødsel, men her er ”något attåt”. Man skal ikke grave lenge for å finne elementer som ikke er av kristen opprinnelse. For eksempel har de fleste hjem et juletre, en skikk som i Nord-Europa for øvrig ble innført på 1800-tallet av den tyske handelsstand. Det gir ingen assosiasjoner for meg til Jesu fødsel, hvis man da ikke skulle tenke seg ham født i et rede oppe i treet som en annen russisk sjaman. Og er det ikke nettop det juletreet er: Et symbol på axis mundi, verdensaksen, eller Asken, punktet alt dreier seg rundt, Yggdrasil, Verdenstreet. Det er en fascinerende tanke at hedensk sed kan dukke opp spontant i en kultur som har vært kristen i flere hundre år. Julenissen er et annet eksempel på et hedensk innslag, også den hauset fram av handelsstanden, en komplisert type med lag på lag.
Til denne artikkelen har jeg gått igjennom en gullgruve av et verk, nemlig Troels-Lund sin Dagligliv i Norden på 1600 tallet i fire bind. Bak denne noe tørre tittelen skjuler det seg en gullgruve av informasjon om alle aspekter av hva det ville si å leve og virke på denne tiden. Den kunne vært pensum på en skole for tidsreisende kronosnauter. Best av alt: Her er en seksjon om årlige fester. Alle mine eksempler er hentet herfra.
Dersom man setter seg inn i hvordan jula ble feira på 1600 tallet, får man et inntrykk av at det kristne er et tynt lag på toppen av en ennå overveiende hedensk høytid. Jeg tillater meg å skrape vekk litt av dette, og står igjen med en feiring vi godt kan hente inspirasjon fra for vårt moderne hedenske fest- og ritualliv.
Opptakten.
I hele desember måned var julebaking den viktigste aktiviteten. Da var det også viktig å brygge juleølet. Det ble kalt for ”Juletønnen”. Å ha smakt Juletønnen var rett og slett å være full. Denne forberedelsestida var en risikabel tid, og spesielt ble Lussenatta regna som farlig. Da var Oskorsreia på farta. Noen ble tatt, særlig jenter. En kone som ble tatt slik klarte året etter å kaste ned sølvbeltet sitt. For å beskytte seg for den var det vanlig å ofre til de makter som verget gården. Det kunne for eksempel være et hellig tre på tunet. Dette treet ble av og til kalt for vettetreet. På denne natta var det også mulig å få greie på fremtiden. Man skulle stille seg i mørket foran et speil med et tent lys i hånden, og spørre om å få se sin tilkommende kjæreste. Mot mørket stiller man altså opp lys, og det ble sagt at det var på denne dagen at julestjerna først ble sett. På skoler skulle det brenne lys, helt fra ½ 7 tida om morgenen. En pike kledd ut som stjernepike serverte ”Lussibiten” på senga skikkelig tidlig, og dyra ble også ekstra godt behandlet.
I juletiden skulle skulle julefreden herske. Det var noe kirken hadde lagt beslag på. Den skulle begynne den 21. desember og vare i tre uker. Alle rettstretter skulle hvile. Uretter begått på denne tiden ble møtt med forhøyede bøter, og vakttjenester i for eksempel Bergen ble forsterket, blant annet med at borgere gikk rundt med kårder og lykt. Dette var ellers stort sett lystbetont, da borgerne gjerne ble traktert med mat på steder de var innom på veien.
Det skulle også være fred med dyra, og i denne tiden måtte ikke dyrene benevnes med deres rette navn. Årsaken skulle i følge Olaus Magnus være at ”ved juletid forvandles mennesker til ulver, og de gjør meget ondt.” Følgelig ble ulven kalt for ”gråbein”, bjørnen ”den gamle i pelsen”, musene ”de små grå” og rottene for ” de langrompete”. Dermed ble det ikke så greit å hete ”Muus” til etternavn. Av denne grunn ble en forvalter på Jylland med samme navn kalt for ”Forvalter Uting.” Har du lus i denne perioden, må du huske på å kalle dem for ”de sorte” eller ”de grånakkete”. For øvrig var det enkelte steder i Sverige på denne tiden vanlig å si opp mus, og be dem forlate huset. Dette skulle formuleres på høflig og juridisk vis, da musene ellers kunne bli så fornærmet at de ikke ville gå med på oppsigelsen.
Julefeiringen 24. desember.
Mye skulle være på plass før denne tok til. Det skulle være ferdig hogget ved så man slapp å arbeide. Det ble lagt ut halm på golvet i stasstua, for det var skikk at hele husfolket skulle ligge sammen her på denne natta. Dynene kunne man legge oppe på loftet slik at englene fikk noe å sove i. Halm ble bundet i kors og anbragt over dørene. Senere ble dette tatt vare på og spredt på åkrene eller for å øke fruktbarheten. Krøttera ble dessuten sikret mot ulykke ved å spise av dette. Høybånd ble bundet rundt fruktrærne med ordene ”I aften kleder jeg deg. Til sommeren føder jeg deg.” I Småland ble det bundet 12 halmbunter av julehalmen. De ble kalt for ”Burmänner” og plassert under takåsen som signing for det nye året. En annen skikk var at husfar tegnet solkors over alle dører og vinduer. Det ble også hengt stål over dørene, og tjærekors ble malt på øltønna og dørene. Dessuten kunne stua bli røket ut med krutt eller svovel.
Når det altså slik var dannet et magisk bekyttet område innendørs, var det viktig å huske liv og vetter utendørs. Kyra skulle få ekstra god forpleining, for de kunne tale på julaften, men det var ikke tillatt for folk å høre på hva de sa. Fuglene skulle ha kornnek. Mange steder ble trær banket på og omfavnet, og det ble helt ut melk eller øl over røttene. Oppe på loftet skulle englene også ha øl. Det ble også overalt satt ut mat til nissen, ja i Småland var det til og med vanlig å forære ham en ny kledning. Tusser og vetter skulle også ha mat, og dessuten ble de som bodde i haug også husket på.
Også i det indre hellige området skulle gjestfrihet herske. Dørene skulle stå ulåst, og bordet skulle stå dekket dag og natt.
Så ringte Mariklokken, og fra nå av skulle ingen arbeide mer. Nå var hvert hushold for seg selv, og ingen måtte spionere på hverandre. Det var tid for å vaske seg og gå i badstu. Det var i denne anledning mulig å se sin tilkommende på følgende vis: Gå tre ganger rundt badstua baklengs med en ølskål i handa. Den tredje gangen kommer det et brak og din tilkommende vil vise seg, tømme ølskåla, og dra sin vei. Etter lauging skulle badstua fremdeles være varm slik at de usynlige kunne få rengjort seg. Så var det på med rene klær.
Inne igjen ble alle hilst med følgende ord: ”Gledelig jul. Helse og sunnhet og alt som kjært er.” På ildstedet ble det lagt en ”Julbrasa”, på engelsk ”Yuleblock” eller ”Yulelog”. Dette var et helt tre, som ble lagt med tykkenden inn i ilden under høytideligheter. I England ble denne tillagt en helbredende kraft. Barn måtte ikke sitte på den, for da kunne de få hudsykdommer. Ifølge andre kilder skal noe av denne stammen spares til neste jul, og brukes til å fyre opp ilden med.
Det var tid for gaver, og for de bemidlede kunne dette av og til være en omfattende sak. Fattige kunne samle seg ute på tunet i store skarer. På julekvelden i 1560 delte for eksempel Erik Rosenkrands på Bergenshus festning ut julegaver til 187 mennesker. Dette dreide seg gjerne om kjøtt og mat.
Julekaker var populære gaver. Disse skulle ha en egen form. De kunne være runde som sola, eller ha form som menn, bukker eller griser. For meg gir dette assosiasjoner til Tor og bukkene hans og Frøya. Det skulle også bakes en enorm rund julekake som skulle være så stor som et lite barn og veie 24 pund. Den var gjerne dekorert med folk i festdrakt, og det kunne også legges en mynt inne i kaken. Den som fant den ble utnevnt til konge og kunne tegne et krittkors på takbjelken.
Så var det gaver til øvrighetspersoner. Det var vanlig at både sogneprest, kapellan, organist og byskriver, samt lensmannen fikk slike gaver.
Barna satte ut tomme julefat. Disse ble fylt med gaver fra Jesusbarnet. I Sverige ble denne kalt for ”Juleklapp”. Det ble nemlig klappet på døra når skålen var full. Imidlertid kunne det komme inn en løftet moralsk pekefinger her også. Hadde noen vært uskikkelige, kunne de få besøk av Knegt Ruprecht, en skummel svartsotet mansling som likte å gi barna bank.
Alle var nå klar for middag. Her var skikkene forskjelllige med mange lokale varianter. På Vestlandet var det vanlig å spise fårestek klokka tre, og til kvelds vanket det fersk fisk og melkesuppe. Andre steder kunne det være skinke med kål og grøt. Grøten skulle merkes med et kors. Grønnlangkålen er en annen gammel julerett.
Grisen med dens assosiajoner til Frøya dukket også mange steder opp. I Småland skulle det stå et upyntet svinehode på julebordet. Det ble også bakt en stor ”Julegalte” av hvitt mel, som sto på bordet hele jula. . I Estland har det opp i moderne tid vært skikk at husfrua satte denne foran husfar, som så velsignet den med et solkors. Ingen måtte spise av den. Den ble oppbevart og under våronna ble denne delt ut i små stykker til folk, som så blanda den med bygg og ga den til hesten. Den kunne også bli blandet i såkornet.
Tiden var inne for skålrunde. Den gikk rundt slik vi gjør det i dag, og alle sa noe over skålen. Det kunne være et formular eller noe personlig. I en vidunderlig intakt hedensk skikk, skulle man stå under en ”Juleklubbe” hengt opp i en snor fra taket. Her har vi en ny skikk vi kan ta opp: Du står med ølskålen i den ene handa under og tegner først solkorset i lufta. Så setter du klubba i sving mens du drikker ut. Blir du truffet av klubba må du pent drikke en skål til.
Selve drikkekaret var det eldste og mest ærverdige, og kunne godt dreie seg om et drikkehorn. Dette var helt alminnelig på bondelandet i Norge. Ofte kunne det være knyttet en historie til dette hornet. Om et drikkehorn fra Flatdal, Telemark berettes følgende. En kar var på julekvelden på vei hjem til gården sin da han kom forbi Vallerhaug. Her ropte han i kåthet: ”Hør du draug i Vallerhall, statt opp og gi Gunner Giesemand å drikke.” Da svarte det inne fra haugen: ”Tapp opp og gi ham å drikke, ikke av det verste og ikke av det beste.” Da ble Gunner redd og rappet på hesten, men i det samme kom noen ut av haugen og kasta hornet etter ham. Hornet traff hesten på lårene, og det svei av både hår og hud. Gunner fikk fatt på hornet, og sprengte hjem med det. Hvis noen senere drakk av det hornet, mens han slo i bordet med det, ville alle som var i stuen komme i slagsmål. For øvrig var det, neppe overraskende for oss, mjød og øl og ikke brennevin som skulle benyttes under skålrunder.
Selve måltidet skulle vare lenge. Det var ikke fristende å være den første som gikk fra bordet, for da ville du dø neste år, men da det til slutt ble avslutta måtte alle gjennom følgende omstendelige hilserunde: Først hilser de gamle på hverandre, så hilser mann og kone på de gamle og derpå alle på hverandre. Så er det barnas tur til å hilse på først de gamle, så far og mor og så de andre. Og til slutt er det tjenerne som må gå samme hilserunde. Pust ut etterpå.
Bordet skulle ikke dekkes av når alle var ferdige med å spise. Det skulle stå hele juletida. Folk som kom på besøk skulle bevertes, og vettene skulle også få forsyne seg. Alle skulle jo være inkludert. Faktisk har det enkelte steder også vært skikk å invitere krøttera inn en tur på besøk i stua. Enda en god grunn til å ha golvet dekket av halm. Denne skikken holdt seg lenge. Så sent som i 1598 ble det strødd med halm på slottet i Greenwich da Dronning Elizabeth kom på besøk. Ifølge Emil Birkeli skulle det dekkes på med mat, sengetøy og sengehalm skulle være rent, og gårdsfolket skulle sove på låven så de døde kunne feire først.
På bordet kunne det være et lys for hver som var tilstede. De to som var for husfar og husfru var spesielt kraftfulle, og skulle brenne hele natta. De ble av den grunn satt i en vannbøtte mens husfolket sov for å sikre seg mot brann. Det var viktig at de ikke skulle slokke, for da ville vedkommende dø. Lysene skjenket lykke og fred i det kommende året. Alt sølvtøyet kunne av den grunn bli lagt på bordet for at lysene kunne skinne på dem. Skinte lysene på klær ble de sikret for møll.
Det skulle ikke være juletre, men det kunne settes opp et furutre ute uten pynt og lys. Juletreet slik vi kjenner det i dag kom som sagt først med den tyske handelsstand på 1800-tallet. Enda mer utenkelig ville det vært å danse rundt treet, fordi ingenting skulle dreie i de hellige netter. Danset man allikevel, het det seg at man måtte danse hele året.
Varsler kunne leses på mange forskjellige vis, noen av dem bent fram uhyggelige. Den som våget, kunne snike seg ut under måltidet og se inn i stua gjennom vinduet. Så man seg selv uten hode, skulle man dø. Det ville man også hvis man så skyggen sin uten hode i skjæret fra julelyset. Ellers kunne det spås ved å dryppe stearin i vann og tyde figurene, eller man kunne skrelle et eple og kaste skrellet bak seg. Det ville da forme navnet på din tilkommende. Framtiden kunne også sees ut fra plasseringen av skoene. Sto de med tåen mot døra, ville vedkommende skifte tjeneste. Eller man kunne slå opp et tilfeldig sted i Bibelen og spå ut fra det.
Da det til slutt var leggetid, skulle altså alle sove sammen i halmen. Skoene ble i den anledning satt tett sammen, og husfar og husmor skulle være de første til å stå opp og servere alle sammen.
På første juledag var det vanlig å hilse sola. Ellers var denne dagen viet hjemmet, og ingen måtte komme på besøk da. Gjorde man det, kunne det gå riktig ille. Bonden Aasen fra bygdene i Nord-Trøndelag tok ifølge Absalon Pedersøn denne dagen til å farte rundt og drikke med naboene sine. Da han skulle ro hjem med båten, så han at det satt et troll ved roret, uten hode og med et hull i brystet som man kunne se tvers gjennom. Det tok ham med til en høyløe, hvor det kom en hel del andre troll, og sa at enten måtte bonden gi dem en arm eller et ben, eller bli med til helvete. Så måtte bonden med egen øks hogge av seg handa si. Først langt om lenge kom han hjem i en ynkelig forfatning.
Det var altså fremdeles en farlig tid. Hjemmet var sikret, og i voggen var det lagt stål for at ikke barna skulle bli erstattet med en bytting. Men ute hersket kreftene, som kunne ta deg hvis du så mye som så ut av vinduet.
2. juledag.
Denne dagen var på forskjellig vis viet hesten, et dyr som vi husker er helliget Frøy. Bare at nå var det hestens skytshelgen, St. Stephan som tok til seg denne æren. Han skal ha vært stallgutt hos Herodes. Mange steder var dagen preget av hesteritt. Man kunne kappri hjem fra kirken, og det het seg at den som vant skulle først få avlingen i hus. Eller det kunne være hesteritt om morgenen. Olaus Magnus forteller at folk på Vester- og Östergötland kom sammen fra fjern og nær og kappred milevis over tilfrosne sjøer og elver.
Ellers gjaldt det å stå opp tidlig og gjøre noe godt for naboen i hemmelighet. Den som sto opp sist, ble kalt for Stefan hele året. Det gjaldt her å ikke bli sett. Ble man det, måtte man tømme en skål, ”Peerdesteffen”. En annen variant var å lage bråk og støy. For eksempel kunne stalldøra sperres med møkk.
Stefan kunne også være leder for et stort følge. Dette ble kalt ”Å ri julen”. Folk sang og dro fra hus til hus og fikk bevertning. Stefan utmerket seg med en utrolig appetitt. Enda merkeligere: I Sør-Jylland ble en Stefans stav satt opp som et slags fugleskremsel, enten på takmønet eller i senga (!). Til den var det festet et nidvers.
Selskapelige sammenkomster.
I løpet av juletida var det vanlig at flere husstander kom sammen og holdt julestue. Her ble det lekt og feiret på et vis som nok en gang hadde en forbausende hedensk karakter. Her var julebokken et fast innslag. Den var kledd i et stort dyrekinn med et bukkehode på en stang. Da den kom inn, hoppet folk snart rundt som kåte dyr, snart falt de døde om, men så ble de levende igjen. Til alt dette ble det sunget en sang. Se boks med eksempe fra Bergenl. I det 17. århundre ble bukken til et spøkelse eller en djevlefigur. B. Monrath advarer samtiden med at man har hørt ”forskrækkelige Udgange paa saadanne Julebokke, hvorledes at Fanden i saadanne Julebokkes Skikkelse er indkommen i samme Julestuer og har borttaget en Del Mennesker som fandtes der.” Slik blir altså det som kan oppfattes som en folkelig Torsfeiring demonisert av den kristne øvrigheten. Han var nå djevelen som tittet inn av vinduene, eller satt oppe på takmønet som skremte folk. På Nord-Jylland ble det skikk å legge en uhyggelig dukke i løa. Det skulle være motsykket til Jesusbarnet. Den som våget seg ut og tok på den ble tatt av Fanden. Vi ser altså en utvikling mot en kristen polarisering mellom gode og onde åndsmakter. Ellers behandler også Emil Birkeli julebokken, som han ser på som en slags ”gud”/vette/ånd som bor i åkeren etter innhøstingen, og som kommer stadig nærmere gården ved juletid, og som må ofres til.
Julestua kunne også få besøk av Julevetten. Plutselig kom det et skrik: ” Nå kommer Julevetten”, og så kom det krypende et dyr med lang hale og fælt utseende. I munnen eller handa hadde den en brennende tyripinne, som de voksne forsøkte å blåse ut. Klarte de det, forsøkte den å rømme. Den prøvde å røve folk, særlig barn, og kunne bare forsones med matoffer. Fikk den epler og nøtter var den tilfreds. Her har vi kanskje et nikk mot en drage eller bent fram selve Midgardsormen. Kanskje kan julekringlene også være en henvisning til et slikt vesen.
Så var det tid for Juleofferet, som var en dans av gutter som var svertet i ansiktet. Offeret var kledd i skinn med halm ut av munnen som gikk opp over hodet i form av horn. Slakterkniver ble bragt inn, og så ble han ofret.
Mindre kjent er Hvegehors, en julelek med tydelige hedenske røtter. Det var forbudt på landstinget i Danmark å utføre dem med trussel om dødsstraff for enhver som var med på dem. Det er uklart hva dette kan ha bestått i. På gammeldansk betyr ”hvege” å gynge, og kunne bety gyngehest. Kanskje har det vært en forkledt mann med et hestehode på stang. I Tyskland ble figuren kalt ”Schimmelreiter”, muligens en hentydning til Odin.
Til slutt ble Julesveinen båret inn. Det var en halmdokke som skulle bringe det gode kornet i hus. Han kunne hvile i høysetet eller under bordet.
Ellers skulle jula vare til 6. januar. Da kom Knut og jaga ut jula. Det kunne være utkledte folk som gjorde dette.
Avsluttende bemerkninger.
Det er en forbausende opplevelse for en hedning å sette seg inn i dette stoffet. Jula slik den ble feiret over hele Skandinavia på 1600 tallet er full av hedenske trekk som nærmest kommer veltende opp fra den folkelige undergrunnen. Dette har allikevel neppe dreid seg om noen hedensk motbevegelse mot kristendommen. Folk har kalt seg kristne, gått i kirke og ikke sett på alt det andre som noen motsetning til sin kristne tro. Det ble nok opplevd som en nødvendighet å leve i harmoni med maktene rundt seg. Fruktbarheten måtte sikres, så det ble et selvfølgelig og viktig tema i julehøytiden. Vi merker også tilstedeværelsen av mørket rundt med dens troll og tusser og de dødes ånder. Dette måtte man sikre seg mot både med stål og med kors, men det var også tiden da alt skal forsones, fred skulle råde, og alt synlig og usynlig ha sin rette plass. På dette viset vedlikeholder man et ordnet kosmos. Så er det lyset og det nye året som skal hilses og gjerne vites noe om. I denne sammenheng er det lett å integrere Jesusbarnet som lysets fødsel. Alt holder pusten og venter på at året skal spinne mot lysere og frodigere tider.
Mot denne folkelige kulturen står ordensmakta. Herfra skulle den sanne lære forvaltes og hedensk overtro utryddes. Det var særlig Julestuene dette gikk utover. De ble i Danmark forbudt i 1730, selv om det tok mange år å avskaffe dem. Så sent som i 1746 klager en prest i Grenaa over at folk der fremdeles fortsetter med de forargelige julestuer, men til slutt er de borte. I den fremspirende pietismen under Chistian VI ble alle lokale folkelige og hedenske tradisjoner og feiringer slått ned på som ukristelige. Slik aktivitet finner sin eksakte parallell i Wahabhittisk farget fundamentalistisk Islam, som slår ned på lokale sufitradisjoner fordi de ser på disse som hedenske. Under pietismen gikk gamle Jehovah med sin korsfestede sønn tilsynelatende av med seieren. For denne gangen. Imidlertid har det stedegne religiøse en tendens til å tyte uanmeldt opp igjen fra sine skjulte kilder. Vi er jo her fremdeles, omgitt av stort sett kulturelt bearbeidet natur, og har vi mista den ubrudte forbindelsen med de gamle tradisjonene, så kan vi alskens finne dem opp på ny.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har plukket i et stort materiale her. Satt det samme til min egen hedenske helhet, tonet ned mer eksplisitt kristne elementer som selvfølgelig også ligger her. Det som forbløffer meg er imidlertid at dette materialet nærmest tigger om å bli gjort noe med av hedninger. For vi er tilbake igjen, ikke sant? Nå har jeg hatt min samtale med folk som feira jul på 1600 tallet. De sier vær så god, bruk gjerne stoffet, her er mye fint som kan gjenopptas. Så vær så god kjære lesere: Førsteklasses ingredienser til å feire en hedensk jul.
Draumkvedet
Draumkvedet
I de siste ti åra eller så, har jeg hatt for vane å synge Draumkvedet. For at det skal ha en effekt, er det viktig at det blir sunget i tiden mellom 24. desember og 6. januar. Siste gang nå, sang jeg det i en kirke oppi i dalom et sted utafor Bergen. Det må sikkert virke merkelig at en frelst hedning som jeg synger et kristent visjonsdikt som dette hvert år, men som dere skal få se, har det sine grunner. Diktet atskiller seg nemlig radikalt fra lignende middelaldersk visjonsdiktning jeg har lest, som uten unntak har en tørr og dogmatisk belærende kvalitet over seg. En ting som gjør Draumkvedet så spennende, er at det har en så personlig og selvopplevd kvalitet over seg. Her sprenges ettertrykkelig grensene for kristen dogmatikk, for dette er en regelrett sjamanreise gjennom alle de tre verdenene. Det er nok dette sjiktet som sjamanen Ailo Gaup har merket seg med diktet, og fått ham til å holde flere kurs i trommereiser med Draumkvedet som tema.
Draumkvedet ble samlet inn i Telemark på 1840-tallet av folkeminnegranskeren Moltke Moe og salmedikteren Landstad. Diktverket var på denne tiden i full oppløsning, så det vi har igjen er egentlig bare fragmenter av noe mye større, nærmest et lik, og enkelte av informantene gjorde da også oppmerksom på at samlerne burde ha kommet den gang for eksempel bestefar levde, som kunne en versjon som var mye lengre. Det var dette faktum som fikk anarkisten, presten, nynorskmannen og okkultisten Ivar Mortensson til å postulere at Draumkvedet opprinnelig hadde handlet om en full kosmisk reise gjennom alle de tolv stjernetegnene i Zodiaken (eller dyretråi som det kalles i diktet.) Han har for øvrig prøvd å rekonstruere det i en versjon som mer enn hundre vers!
Men la oss nå stifte bekjentskap med vår helt og innfører i de forskjellige verdener: Han heter Olav Åsteson, og allerede her begynner mysteriene. Det er slett ikke vanlig i gammel norsk navngiving å ha etternavn fra sin mor. Olav burde ha het Knutson eller Geirson eller noe sånt, men så har han altså navn etter mora Åste. Dette gir diktet helt fra begynnelsen en feministisk karakter, noe som forsterkes, som vi skal se, ved at den eneste guiden han møter på sin reise også er en kvinne. For øvrig spekuleres det i visse okkulte kretser på at Olav Åsteson ikke er et navn, men en innvielsestittel. Rudolf Steiner hevder klarsynt å ha sett at det fantes en mysteriekult i Norge hvor de innvidde fikk denne tittelen. Dermed får vi å gjøre med et kristent sjamanistisk mysteriefellesskap. Helt ærlig: Jeg har litt vanskelig for å tro på dette, men det er allikevel en fascinerende tanke.
Den 24. desember faller Olav, sønn av Åste, i en dyp transesøvn som skal komme til å vare i hele tolv døgn. Det gjøres oppmerksom på at han er i uteksti, et ord med usikker betydning. Det kan bety at han er i ekstase, men også at han vandrer omkring i den stiløse villmarka. I denne tilstanden rykkes han ut av kroppen, og kastes først ut i elementenes kaotiske verden. Nå er han både høyt og lavt: ”Upp at mæ sky” og ”ned at åt svarte dikje”. I dette kaoset hører han vannet, men ”fær det inkje. ”Under jordi så mune det renne”. Denne tørsten er vanlig i det hinsidige etter at døden har inntrådt, og i neoplatonsk filosofi blir dette regnet som årsaken til at sjelen trekkes ned mot jorden til ny fødsel igjen i den sublunare verden etter en lengre vandring gjennom alle planetsfærene. Det blir sagt rett ut at Olav på denne tiden er helt død. ”Eg hev tott den dauden god”, og han ligger ”med rapa moll i munne”, altså med munnen full av jord.
Etter hvert må han gjennom en ”tynnyrmo”, en tornemo, og her rives i stykker en skarlagensfarget kappe som Olav går med, og ”neglan av kvorjom fot”. Det er klart at dette må dreie seg om kjøttets oppløsning. Olav er nå redusert til et skjelett.
Olav vandrer nå som et skjelett gjennom Auromheimi, enda et ord som forskerne har vanskelig for å forstå betydningen av. Aur er et ord vi også finner i norrøn mytologi. For eksempel øser nornene aur ut over røttene på Yggdrasil, og det kreative kraftfeltet Ginnungagap mellom varmepolen Muspelheim og kuldepolen Nivlheim skal også være full av aur. Dermed tenker jeg meg Auromheimi som et hinsidig astralt felt som er fullt av magisk kraft.
Nå kommer Olav til en viktig grense, nemlig brua som forbinder elementenes verden og det ytre kosmos hinsides planetene. Dette kalles i en variant for ”dyretråi” (dyretråkket, eller Zodiaken), og et annet sted for vetterstig (vintersti, eller melkeveien). Det kommer nå en kort og litt gåtefull liste over en slags hinsidig geografi, noe som for øvrig er vanlig i sjamanistiske beskrivelser. Det vises til at noen reisende drar over Grimaråsen eller Gjallarhylen. Noen steder blir man våte i skoa, og i Våsemyran er det bunnløst. Stedet der ”isane brunne blå” holder han seg også unna.
Brua over til den kosmiske verden heter Gjallarbrua. Den er lagd av gull og blir voktet av tre dyr: En okse, en hund og en orm. Her blir du både bitt og stanga og stikki hvis du ikke er egnet for en slik innvielse. Gjallarbrua dukker også opp i norrøn mytologi. Her er det brua over til Helheim, veien nord og ned som de fleste av oss må vandre etter at vi er døde. Vi finner for øvrig en merkelig parallell i persisk mytologi. Her må alle døde vandre over Cinvat brua, som fører til åndelandet. Den blir også bevoktet; av og til av dyr, og av og til av en kvinne. Har du levd et godt liv er hun fager og naken, men har du ikke det kan hun fremstå som en stygg og skummel gammel kjerring.
Etter å ha passert brua har Olav nå kommet helt ut i kosmos. Han tar av fra Melkeveien og kommer så til Paradis, hvor han møter ”sæle gumor si, med raue gull i hende.” Det har vært spekulert mye om hvem gudmora til Olav Åsteson kan være, og jeg har min egen teori. Det er vel kjent at det i små bygdesamfunn kunne være svært vanskelig å finne gudmor til barn, da slektskapslovene var mye strengere den gang enn de er i dag. Noen ganger var det beint framt umulig, og barna ble da utstyrt med fiktive gudmødre. Det kunne være katolske helgener eller Jomfru Maria. Det kan derfor ha vært fullt i tråd med middelaldersk praksis at Olav fikk Jomfru Maria som gudmor, og da forstår vi også gullkvaliteten hennes.
Av denne Gudinne-guiden får han det råd å dra til Broksvalin, enda et ord som har uklar betydning. En mulig tolkning er ”skybankene”. En helt annen teori hevder at ordet henspeiler på den lukkede svalegangen som alltid går rundt hele kirkerommet på en stavkirke. Det er mulig at det her kjøres et dobbelt sett med symbolbruk, nemlig at Olav reiser i kosmos som samtidig er en slags kirke. Det kan forklare en annen hentydning om at han farer ”ivi vigde vatnet”, som kan vise til skåla med hellig vann som står ved inngangen til hovedrommet på en katolsk kirke.
Olav blir nå vitne til flere klassisk katolske helvetes sener, og vi får se hvor kjipt det kan gå med de fleste av oss en tid i det hinsidige hvis vi ikke har handla i overensstemmelse med lokal skikk og bruk. Noe av det verste man kan gjøre i et tradisjonelt bygdesamfunn er å flytte på deildesteiner, som markerer grensene på gården, for å råde over mer grunn. For dette må man som straff bære på glødende stein i den neste verden. Vi får også et glimt av noen hekser som står og rører i blod, og en prest som blir stappa ned i en kjele med brennende tjære.
Så blir Olav var to ritt. Det ene kommer fra nord og ledes av Grutte Gråskjegg, en av titlene på Odin, og en fra sør ledet av Jesum Krist og Sankte Sålemikjel (St. Mikael) med skålvekt i handa. Det fokuseres på sistnevnte, og nå kommer en fin liten kjettersk detalj som lett kan oversees. Mikjel veier nemlig alle sjelene over til Jesum Krist, og det vil si at ingen kommer til helvete! Dermed slås beina inn under et viktig hakepunkt i kristendom som virustanke, nemlig HFDA doktrinen (Helvete For De Andre).
Reisa er nå over. Det har gått tolv dager, og Olav våkner opp fra den kataleptiske søvnen sin. Han står opp, spenner om seg et gullbelte og setter seg opp på ”fljotan folen” eller stashesten. Han rir så til kirken, hvor messen er i gang. Presten står oppe ved alteret og ”leser fra lestine lange”, altså dau oppramsende dogmatikk uten noen ekte opplevelse bak. ”Olav set seg i kyrkjedynni og tele draumane mange” Dørstokken er et interessant verken/eller sted i en, og Olav sitter nå mellom verdenene, mellom det sakrale kirkerommet og den profane verden utenfor. På dette magiske og ambivalente stedet er det at han velger å fortelle sin historie, sin ”ettegaume”. Menigheten vender seg bort fra presten og hans tomme dogmatikk, til det selvopplevde og ekte.
Så var reisen til ende. Og folkens, for å si det på latin: Ite, messa est. Gå, messen er til ende.
Geir Stjernholm Uldal
I de siste ti åra eller så, har jeg hatt for vane å synge Draumkvedet. For at det skal ha en effekt, er det viktig at det blir sunget i tiden mellom 24. desember og 6. januar. Siste gang nå, sang jeg det i en kirke oppi i dalom et sted utafor Bergen. Det må sikkert virke merkelig at en frelst hedning som jeg synger et kristent visjonsdikt som dette hvert år, men som dere skal få se, har det sine grunner. Diktet atskiller seg nemlig radikalt fra lignende middelaldersk visjonsdiktning jeg har lest, som uten unntak har en tørr og dogmatisk belærende kvalitet over seg. En ting som gjør Draumkvedet så spennende, er at det har en så personlig og selvopplevd kvalitet over seg. Her sprenges ettertrykkelig grensene for kristen dogmatikk, for dette er en regelrett sjamanreise gjennom alle de tre verdenene. Det er nok dette sjiktet som sjamanen Ailo Gaup har merket seg med diktet, og fått ham til å holde flere kurs i trommereiser med Draumkvedet som tema.
Draumkvedet ble samlet inn i Telemark på 1840-tallet av folkeminnegranskeren Moltke Moe og salmedikteren Landstad. Diktverket var på denne tiden i full oppløsning, så det vi har igjen er egentlig bare fragmenter av noe mye større, nærmest et lik, og enkelte av informantene gjorde da også oppmerksom på at samlerne burde ha kommet den gang for eksempel bestefar levde, som kunne en versjon som var mye lengre. Det var dette faktum som fikk anarkisten, presten, nynorskmannen og okkultisten Ivar Mortensson til å postulere at Draumkvedet opprinnelig hadde handlet om en full kosmisk reise gjennom alle de tolv stjernetegnene i Zodiaken (eller dyretråi som det kalles i diktet.) Han har for øvrig prøvd å rekonstruere det i en versjon som mer enn hundre vers!
Men la oss nå stifte bekjentskap med vår helt og innfører i de forskjellige verdener: Han heter Olav Åsteson, og allerede her begynner mysteriene. Det er slett ikke vanlig i gammel norsk navngiving å ha etternavn fra sin mor. Olav burde ha het Knutson eller Geirson eller noe sånt, men så har han altså navn etter mora Åste. Dette gir diktet helt fra begynnelsen en feministisk karakter, noe som forsterkes, som vi skal se, ved at den eneste guiden han møter på sin reise også er en kvinne. For øvrig spekuleres det i visse okkulte kretser på at Olav Åsteson ikke er et navn, men en innvielsestittel. Rudolf Steiner hevder klarsynt å ha sett at det fantes en mysteriekult i Norge hvor de innvidde fikk denne tittelen. Dermed får vi å gjøre med et kristent sjamanistisk mysteriefellesskap. Helt ærlig: Jeg har litt vanskelig for å tro på dette, men det er allikevel en fascinerende tanke.
Den 24. desember faller Olav, sønn av Åste, i en dyp transesøvn som skal komme til å vare i hele tolv døgn. Det gjøres oppmerksom på at han er i uteksti, et ord med usikker betydning. Det kan bety at han er i ekstase, men også at han vandrer omkring i den stiløse villmarka. I denne tilstanden rykkes han ut av kroppen, og kastes først ut i elementenes kaotiske verden. Nå er han både høyt og lavt: ”Upp at mæ sky” og ”ned at åt svarte dikje”. I dette kaoset hører han vannet, men ”fær det inkje. ”Under jordi så mune det renne”. Denne tørsten er vanlig i det hinsidige etter at døden har inntrådt, og i neoplatonsk filosofi blir dette regnet som årsaken til at sjelen trekkes ned mot jorden til ny fødsel igjen i den sublunare verden etter en lengre vandring gjennom alle planetsfærene. Det blir sagt rett ut at Olav på denne tiden er helt død. ”Eg hev tott den dauden god”, og han ligger ”med rapa moll i munne”, altså med munnen full av jord.
Etter hvert må han gjennom en ”tynnyrmo”, en tornemo, og her rives i stykker en skarlagensfarget kappe som Olav går med, og ”neglan av kvorjom fot”. Det er klart at dette må dreie seg om kjøttets oppløsning. Olav er nå redusert til et skjelett.
Olav vandrer nå som et skjelett gjennom Auromheimi, enda et ord som forskerne har vanskelig for å forstå betydningen av. Aur er et ord vi også finner i norrøn mytologi. For eksempel øser nornene aur ut over røttene på Yggdrasil, og det kreative kraftfeltet Ginnungagap mellom varmepolen Muspelheim og kuldepolen Nivlheim skal også være full av aur. Dermed tenker jeg meg Auromheimi som et hinsidig astralt felt som er fullt av magisk kraft.
Nå kommer Olav til en viktig grense, nemlig brua som forbinder elementenes verden og det ytre kosmos hinsides planetene. Dette kalles i en variant for ”dyretråi” (dyretråkket, eller Zodiaken), og et annet sted for vetterstig (vintersti, eller melkeveien). Det kommer nå en kort og litt gåtefull liste over en slags hinsidig geografi, noe som for øvrig er vanlig i sjamanistiske beskrivelser. Det vises til at noen reisende drar over Grimaråsen eller Gjallarhylen. Noen steder blir man våte i skoa, og i Våsemyran er det bunnløst. Stedet der ”isane brunne blå” holder han seg også unna.
Brua over til den kosmiske verden heter Gjallarbrua. Den er lagd av gull og blir voktet av tre dyr: En okse, en hund og en orm. Her blir du både bitt og stanga og stikki hvis du ikke er egnet for en slik innvielse. Gjallarbrua dukker også opp i norrøn mytologi. Her er det brua over til Helheim, veien nord og ned som de fleste av oss må vandre etter at vi er døde. Vi finner for øvrig en merkelig parallell i persisk mytologi. Her må alle døde vandre over Cinvat brua, som fører til åndelandet. Den blir også bevoktet; av og til av dyr, og av og til av en kvinne. Har du levd et godt liv er hun fager og naken, men har du ikke det kan hun fremstå som en stygg og skummel gammel kjerring.
Etter å ha passert brua har Olav nå kommet helt ut i kosmos. Han tar av fra Melkeveien og kommer så til Paradis, hvor han møter ”sæle gumor si, med raue gull i hende.” Det har vært spekulert mye om hvem gudmora til Olav Åsteson kan være, og jeg har min egen teori. Det er vel kjent at det i små bygdesamfunn kunne være svært vanskelig å finne gudmor til barn, da slektskapslovene var mye strengere den gang enn de er i dag. Noen ganger var det beint framt umulig, og barna ble da utstyrt med fiktive gudmødre. Det kunne være katolske helgener eller Jomfru Maria. Det kan derfor ha vært fullt i tråd med middelaldersk praksis at Olav fikk Jomfru Maria som gudmor, og da forstår vi også gullkvaliteten hennes.
Av denne Gudinne-guiden får han det råd å dra til Broksvalin, enda et ord som har uklar betydning. En mulig tolkning er ”skybankene”. En helt annen teori hevder at ordet henspeiler på den lukkede svalegangen som alltid går rundt hele kirkerommet på en stavkirke. Det er mulig at det her kjøres et dobbelt sett med symbolbruk, nemlig at Olav reiser i kosmos som samtidig er en slags kirke. Det kan forklare en annen hentydning om at han farer ”ivi vigde vatnet”, som kan vise til skåla med hellig vann som står ved inngangen til hovedrommet på en katolsk kirke.
Olav blir nå vitne til flere klassisk katolske helvetes sener, og vi får se hvor kjipt det kan gå med de fleste av oss en tid i det hinsidige hvis vi ikke har handla i overensstemmelse med lokal skikk og bruk. Noe av det verste man kan gjøre i et tradisjonelt bygdesamfunn er å flytte på deildesteiner, som markerer grensene på gården, for å råde over mer grunn. For dette må man som straff bære på glødende stein i den neste verden. Vi får også et glimt av noen hekser som står og rører i blod, og en prest som blir stappa ned i en kjele med brennende tjære.
Så blir Olav var to ritt. Det ene kommer fra nord og ledes av Grutte Gråskjegg, en av titlene på Odin, og en fra sør ledet av Jesum Krist og Sankte Sålemikjel (St. Mikael) med skålvekt i handa. Det fokuseres på sistnevnte, og nå kommer en fin liten kjettersk detalj som lett kan oversees. Mikjel veier nemlig alle sjelene over til Jesum Krist, og det vil si at ingen kommer til helvete! Dermed slås beina inn under et viktig hakepunkt i kristendom som virustanke, nemlig HFDA doktrinen (Helvete For De Andre).
Reisa er nå over. Det har gått tolv dager, og Olav våkner opp fra den kataleptiske søvnen sin. Han står opp, spenner om seg et gullbelte og setter seg opp på ”fljotan folen” eller stashesten. Han rir så til kirken, hvor messen er i gang. Presten står oppe ved alteret og ”leser fra lestine lange”, altså dau oppramsende dogmatikk uten noen ekte opplevelse bak. ”Olav set seg i kyrkjedynni og tele draumane mange” Dørstokken er et interessant verken/eller sted i en, og Olav sitter nå mellom verdenene, mellom det sakrale kirkerommet og den profane verden utenfor. På dette magiske og ambivalente stedet er det at han velger å fortelle sin historie, sin ”ettegaume”. Menigheten vender seg bort fra presten og hans tomme dogmatikk, til det selvopplevde og ekte.
Så var reisen til ende. Og folkens, for å si det på latin: Ite, messa est. Gå, messen er til ende.
Geir Stjernholm Uldal
Draumkvedet
Draumkvedet
I de siste ti åra eller så, har jeg hatt for vane å synge Draumkvedet. For at det skal ha en effekt, er det viktig at det blir sunget i tiden mellom 24. desember og 6. januar. Siste gang nå, sang jeg det i en kirke oppi i dalom et sted utafor Bergen. Det må sikkert virke merkelig at en frelst hedning som jeg synger et kristent visjonsdikt som dette hvert år, men som dere skal få se, har det sine grunner. Diktet atskiller seg nemlig radikalt fra lignende middelaldersk visjonsdiktning jeg har lest, som uten unntak har en tørr og dogmatisk belærende kvalitet over seg. En ting som gjør Draumkvedet så spennende, er at det har en så personlig og selvopplevd kvalitet over seg. Her sprenges ettertrykkelig grensene for kristen dogmatikk, for dette er en regelrett sjamanreise gjennom alle de tre verdenene. Det er nok dette sjiktet som sjamanen Ailo Gaup har merket seg med diktet, og fått ham til å holde flere kurs i trommereiser med Draumkvedet som tema.
Draumkvedet ble samlet inn i Telemark på 1840-tallet av folkeminnegranskeren Moltke Moe og salmedikteren Landstad. Diktverket var på denne tiden i full oppløsning, så det vi har igjen er egentlig bare fragmenter av noe mye større, nærmest et lik, og enkelte av informantene gjorde da også oppmerksom på at samlerne burde ha kommet den gang for eksempel bestefar levde, som kunne en versjon som var mye lengre. Det var dette faktum som fikk anarkisten, presten, nynorskmannen og okkultisten Ivar Mortensson til å postulere at Draumkvedet opprinnelig hadde handlet om en full kosmisk reise gjennom alle de tolv stjernetegnene i Zodiaken (eller dyretråi som det kalles i diktet.) Han har for øvrig prøvd å rekonstruere det i en versjon som mer enn hundre vers!
Men la oss nå stifte bekjentskap med vår helt og innfører i de forskjellige verdener: Han heter Olav Åsteson, og allerede her begynner mysteriene. Det er slett ikke vanlig i gammel norsk navngiving å ha etternavn fra sin mor. Olav burde ha het Knutson eller Geirson eller noe sånt, men så har han altså navn etter mora Åste. Dette gir diktet helt fra begynnelsen en feministisk karakter, noe som forsterkes, som vi skal se, ved at den eneste guiden han møter på sin reise også er en kvinne. For øvrig spekuleres det i visse okkulte kretser på at Olav Åsteson ikke er et navn, men en innvielsestittel. Rudolf Steiner hevder klarsynt å ha sett at det fantes en mysteriekult i Norge hvor de innvidde fikk denne tittelen. Dermed får vi å gjøre med et kristent sjamanistisk mysteriefellesskap. Helt ærlig: Jeg har litt vanskelig for å tro på dette, men det er allikevel en fascinerende tanke.
Den 24. desember faller Olav, sønn av Åste, i en dyp transesøvn som skal komme til å vare i hele tolv døgn. Det gjøres oppmerksom på at han er i uteksti, et ord med usikker betydning. Det kan bety at han er i ekstase, men også at han vandrer omkring i den stiløse villmarka. I denne tilstanden rykkes han ut av kroppen, og kastes først ut i elementenes kaotiske verden. Nå er han både høyt og lavt: ”Upp at mæ sky” og ”ned at åt svarte dikje”. I dette kaoset hører han vannet, men ”fær det inkje. ”Under jordi så mune det renne”. Denne tørsten er vanlig i det hinsidige etter at døden har inntrådt, og i neoplatonsk filosofi blir dette regnet som årsaken til at sjelen trekkes ned mot jorden til ny fødsel igjen i den sublunare verden etter en lengre vandring gjennom alle planetsfærene. Det blir sagt rett ut at Olav på denne tiden er helt død. ”Eg hev tott den dauden god”, og han ligger ”med rapa moll i munne”, altså med munnen full av jord.
Etter hvert må han gjennom en ”tynnyrmo”, en tornemo, og her rives i stykker en skarlagensfarget kappe som Olav går med, og ”neglan av kvorjom fot”. Det er klart at dette må dreie seg om kjøttets oppløsning. Olav er nå redusert til et skjelett.
Olav vandrer nå som et skjelett gjennom Auromheimi, enda et ord som forskerne har vanskelig for å forstå betydningen av. Aur er et ord vi også finner i norrøn mytologi. For eksempel øser nornene aur ut over røttene på Yggdrasil, og det kreative kraftfeltet Ginnungagap mellom varmepolen Muspelheim og kuldepolen Nivlheim skal også være full av aur. Dermed tenker jeg meg Auromheimi som et hinsidig astralt felt som er fullt av magisk kraft.
Nå kommer Olav til en viktig grense, nemlig brua som forbinder elementenes verden og det ytre kosmos hinsides planetene. Dette kalles i en variant for ”dyretråi” (dyretråkket, eller Zodiaken), og et annet sted for vetterstig (vintersti, eller melkeveien). Det kommer nå en kort og litt gåtefull liste over en slags hinsidig geografi, noe som for øvrig er vanlig i sjamanistiske beskrivelser. Det vises til at noen reisende drar over Grimaråsen eller Gjallarhylen. Noen steder blir man våte i skoa, og i Våsemyran er det bunnløst. Stedet der ”isane brunne blå” holder han seg også unna.
Brua over til den kosmiske verden heter Gjallarbrua. Den er lagd av gull og blir voktet av tre dyr: En okse, en hund og en orm. Her blir du både bitt og stanga og stikki hvis du ikke er egnet for en slik innvielse. Gjallarbrua dukker også opp i norrøn mytologi. Her er det brua over til Helheim, veien nord og ned som de fleste av oss må vandre etter at vi er døde. Vi finner for øvrig en merkelig parallell i persisk mytologi. Her må alle døde vandre over Cinvat brua, som fører til åndelandet. Den blir også bevoktet; av og til av dyr, og av og til av en kvinne. Har du levd et godt liv er hun fager og naken, men har du ikke det kan hun fremstå som en stygg og skummel gammel kjerring.
Etter å ha passert brua har Olav nå kommet helt ut i kosmos. Han tar av fra Melkeveien og kommer så til Paradis, hvor han møter ”sæle gumor si, med raue gull i hende.” Det har vært spekulert mye om hvem gudmora til Olav Åsteson kan være, og jeg har min egen teori. Det er vel kjent at det i små bygdesamfunn kunne være svært vanskelig å finne gudmor til barn, da slektskapslovene var mye strengere den gang enn de er i dag. Noen ganger var det beint framt umulig, og barna ble da utstyrt med fiktive gudmødre. Det kunne være katolske helgener eller Jomfru Maria. Det kan derfor ha vært fullt i tråd med middelaldersk praksis at Olav fikk Jomfru Maria som gudmor, og da forstår vi også gullkvaliteten hennes.
Av denne Gudinne-guiden får han det råd å dra til Broksvalin, enda et ord som har uklar betydning. En mulig tolkning er ”skybankene”. En helt annen teori hevder at ordet henspeiler på den lukkede svalegangen som alltid går rundt hele kirkerommet på en stavkirke. Det er mulig at det her kjøres et dobbelt sett med symbolbruk, nemlig at Olav reiser i kosmos som samtidig er en slags kirke. Det kan forklare en annen hentydning om at han farer ”ivi vigde vatnet”, som kan vise til skåla med hellig vann som står ved inngangen til hovedrommet på en katolsk kirke.
Olav blir nå vitne til flere klassisk katolske helvetes sener, og vi får se hvor kjipt det kan gå med de fleste av oss en tid i det hinsidige hvis vi ikke har handla i overensstemmelse med lokal skikk og bruk. Noe av det verste man kan gjøre i et tradisjonelt bygdesamfunn er å flytte på deildesteiner, som markerer grensene på gården, for å råde over mer grunn. For dette må man som straff bære på glødende stein i den neste verden. Vi får også et glimt av noen hekser som står og rører i blod, og en prest som blir stappa ned i en kjele med brennende tjære.
Så blir Olav var to ritt. Det ene kommer fra nord og ledes av Grutte Gråskjegg, en av titlene på Odin, og en fra sør ledet av Jesum Krist og Sankte Sålemikjel (St. Mikael) med skålvekt i handa. Det fokuseres på sistnevnte, og nå kommer en fin liten kjettersk detalj som lett kan oversees. Mikjel veier nemlig alle sjelene over til Jesum Krist, og det vil si at ingen kommer til helvete! Dermed slås beina inn under et viktig hakepunkt i kristendom som virustanke, nemlig HFDA doktrinen (Helvete For De Andre).
Reisa er nå over. Det har gått tolv dager, og Olav våkner opp fra den kataleptiske søvnen sin. Han står opp, spenner om seg et gullbelte og setter seg opp på ”fljotan folen” eller stashesten. Han rir så til kirken, hvor messen er i gang. Presten står oppe ved alteret og ”leser fra lestine lange”, altså dau oppramsende dogmatikk uten noen ekte opplevelse bak. ”Olav set seg i kyrkjedynni og tele draumane mange” Dørstokken er et interessant verken/eller sted i en, og Olav sitter nå mellom verdenene, mellom det sakrale kirkerommet og den profane verden utenfor. På dette magiske og ambivalente stedet er det at han velger å fortelle sin historie, sin ”ettegaume”. Menigheten vender seg bort fra presten og hans tomme dogmatikk, til det selvopplevde og ekte.
Så var reisen til ende. Og folkens, for å si det på latin: Ite, messa est. Gå, messen er til ende.
Geir Stjernholm Uldal
I de siste ti åra eller så, har jeg hatt for vane å synge Draumkvedet. For at det skal ha en effekt, er det viktig at det blir sunget i tiden mellom 24. desember og 6. januar. Siste gang nå, sang jeg det i en kirke oppi i dalom et sted utafor Bergen. Det må sikkert virke merkelig at en frelst hedning som jeg synger et kristent visjonsdikt som dette hvert år, men som dere skal få se, har det sine grunner. Diktet atskiller seg nemlig radikalt fra lignende middelaldersk visjonsdiktning jeg har lest, som uten unntak har en tørr og dogmatisk belærende kvalitet over seg. En ting som gjør Draumkvedet så spennende, er at det har en så personlig og selvopplevd kvalitet over seg. Her sprenges ettertrykkelig grensene for kristen dogmatikk, for dette er en regelrett sjamanreise gjennom alle de tre verdenene. Det er nok dette sjiktet som sjamanen Ailo Gaup har merket seg med diktet, og fått ham til å holde flere kurs i trommereiser med Draumkvedet som tema.
Draumkvedet ble samlet inn i Telemark på 1840-tallet av folkeminnegranskeren Moltke Moe og salmedikteren Landstad. Diktverket var på denne tiden i full oppløsning, så det vi har igjen er egentlig bare fragmenter av noe mye større, nærmest et lik, og enkelte av informantene gjorde da også oppmerksom på at samlerne burde ha kommet den gang for eksempel bestefar levde, som kunne en versjon som var mye lengre. Det var dette faktum som fikk anarkisten, presten, nynorskmannen og okkultisten Ivar Mortensson til å postulere at Draumkvedet opprinnelig hadde handlet om en full kosmisk reise gjennom alle de tolv stjernetegnene i Zodiaken (eller dyretråi som det kalles i diktet.) Han har for øvrig prøvd å rekonstruere det i en versjon som mer enn hundre vers!
Men la oss nå stifte bekjentskap med vår helt og innfører i de forskjellige verdener: Han heter Olav Åsteson, og allerede her begynner mysteriene. Det er slett ikke vanlig i gammel norsk navngiving å ha etternavn fra sin mor. Olav burde ha het Knutson eller Geirson eller noe sånt, men så har han altså navn etter mora Åste. Dette gir diktet helt fra begynnelsen en feministisk karakter, noe som forsterkes, som vi skal se, ved at den eneste guiden han møter på sin reise også er en kvinne. For øvrig spekuleres det i visse okkulte kretser på at Olav Åsteson ikke er et navn, men en innvielsestittel. Rudolf Steiner hevder klarsynt å ha sett at det fantes en mysteriekult i Norge hvor de innvidde fikk denne tittelen. Dermed får vi å gjøre med et kristent sjamanistisk mysteriefellesskap. Helt ærlig: Jeg har litt vanskelig for å tro på dette, men det er allikevel en fascinerende tanke.
Den 24. desember faller Olav, sønn av Åste, i en dyp transesøvn som skal komme til å vare i hele tolv døgn. Det gjøres oppmerksom på at han er i uteksti, et ord med usikker betydning. Det kan bety at han er i ekstase, men også at han vandrer omkring i den stiløse villmarka. I denne tilstanden rykkes han ut av kroppen, og kastes først ut i elementenes kaotiske verden. Nå er han både høyt og lavt: ”Upp at mæ sky” og ”ned at åt svarte dikje”. I dette kaoset hører han vannet, men ”fær det inkje. ”Under jordi så mune det renne”. Denne tørsten er vanlig i det hinsidige etter at døden har inntrådt, og i neoplatonsk filosofi blir dette regnet som årsaken til at sjelen trekkes ned mot jorden til ny fødsel igjen i den sublunare verden etter en lengre vandring gjennom alle planetsfærene. Det blir sagt rett ut at Olav på denne tiden er helt død. ”Eg hev tott den dauden god”, og han ligger ”med rapa moll i munne”, altså med munnen full av jord.
Etter hvert må han gjennom en ”tynnyrmo”, en tornemo, og her rives i stykker en skarlagensfarget kappe som Olav går med, og ”neglan av kvorjom fot”. Det er klart at dette må dreie seg om kjøttets oppløsning. Olav er nå redusert til et skjelett.
Olav vandrer nå som et skjelett gjennom Auromheimi, enda et ord som forskerne har vanskelig for å forstå betydningen av. Aur er et ord vi også finner i norrøn mytologi. For eksempel øser nornene aur ut over røttene på Yggdrasil, og det kreative kraftfeltet Ginnungagap mellom varmepolen Muspelheim og kuldepolen Nivlheim skal også være full av aur. Dermed tenker jeg meg Auromheimi som et hinsidig astralt felt som er fullt av magisk kraft.
Nå kommer Olav til en viktig grense, nemlig brua som forbinder elementenes verden og det ytre kosmos hinsides planetene. Dette kalles i en variant for ”dyretråi” (dyretråkket, eller Zodiaken), og et annet sted for vetterstig (vintersti, eller melkeveien). Det kommer nå en kort og litt gåtefull liste over en slags hinsidig geografi, noe som for øvrig er vanlig i sjamanistiske beskrivelser. Det vises til at noen reisende drar over Grimaråsen eller Gjallarhylen. Noen steder blir man våte i skoa, og i Våsemyran er det bunnløst. Stedet der ”isane brunne blå” holder han seg også unna.
Brua over til den kosmiske verden heter Gjallarbrua. Den er lagd av gull og blir voktet av tre dyr: En okse, en hund og en orm. Her blir du både bitt og stanga og stikki hvis du ikke er egnet for en slik innvielse. Gjallarbrua dukker også opp i norrøn mytologi. Her er det brua over til Helheim, veien nord og ned som de fleste av oss må vandre etter at vi er døde. Vi finner for øvrig en merkelig parallell i persisk mytologi. Her må alle døde vandre over Cinvat brua, som fører til åndelandet. Den blir også bevoktet; av og til av dyr, og av og til av en kvinne. Har du levd et godt liv er hun fager og naken, men har du ikke det kan hun fremstå som en stygg og skummel gammel kjerring.
Etter å ha passert brua har Olav nå kommet helt ut i kosmos. Han tar av fra Melkeveien og kommer så til Paradis, hvor han møter ”sæle gumor si, med raue gull i hende.” Det har vært spekulert mye om hvem gudmora til Olav Åsteson kan være, og jeg har min egen teori. Det er vel kjent at det i små bygdesamfunn kunne være svært vanskelig å finne gudmor til barn, da slektskapslovene var mye strengere den gang enn de er i dag. Noen ganger var det beint framt umulig, og barna ble da utstyrt med fiktive gudmødre. Det kunne være katolske helgener eller Jomfru Maria. Det kan derfor ha vært fullt i tråd med middelaldersk praksis at Olav fikk Jomfru Maria som gudmor, og da forstår vi også gullkvaliteten hennes.
Av denne Gudinne-guiden får han det råd å dra til Broksvalin, enda et ord som har uklar betydning. En mulig tolkning er ”skybankene”. En helt annen teori hevder at ordet henspeiler på den lukkede svalegangen som alltid går rundt hele kirkerommet på en stavkirke. Det er mulig at det her kjøres et dobbelt sett med symbolbruk, nemlig at Olav reiser i kosmos som samtidig er en slags kirke. Det kan forklare en annen hentydning om at han farer ”ivi vigde vatnet”, som kan vise til skåla med hellig vann som står ved inngangen til hovedrommet på en katolsk kirke.
Olav blir nå vitne til flere klassisk katolske helvetes sener, og vi får se hvor kjipt det kan gå med de fleste av oss en tid i det hinsidige hvis vi ikke har handla i overensstemmelse med lokal skikk og bruk. Noe av det verste man kan gjøre i et tradisjonelt bygdesamfunn er å flytte på deildesteiner, som markerer grensene på gården, for å råde over mer grunn. For dette må man som straff bære på glødende stein i den neste verden. Vi får også et glimt av noen hekser som står og rører i blod, og en prest som blir stappa ned i en kjele med brennende tjære.
Så blir Olav var to ritt. Det ene kommer fra nord og ledes av Grutte Gråskjegg, en av titlene på Odin, og en fra sør ledet av Jesum Krist og Sankte Sålemikjel (St. Mikael) med skålvekt i handa. Det fokuseres på sistnevnte, og nå kommer en fin liten kjettersk detalj som lett kan oversees. Mikjel veier nemlig alle sjelene over til Jesum Krist, og det vil si at ingen kommer til helvete! Dermed slås beina inn under et viktig hakepunkt i kristendom som virustanke, nemlig HFDA doktrinen (Helvete For De Andre).
Reisa er nå over. Det har gått tolv dager, og Olav våkner opp fra den kataleptiske søvnen sin. Han står opp, spenner om seg et gullbelte og setter seg opp på ”fljotan folen” eller stashesten. Han rir så til kirken, hvor messen er i gang. Presten står oppe ved alteret og ”leser fra lestine lange”, altså dau oppramsende dogmatikk uten noen ekte opplevelse bak. ”Olav set seg i kyrkjedynni og tele draumane mange” Dørstokken er et interessant verken/eller sted i en, og Olav sitter nå mellom verdenene, mellom det sakrale kirkerommet og den profane verden utenfor. På dette magiske og ambivalente stedet er det at han velger å fortelle sin historie, sin ”ettegaume”. Menigheten vender seg bort fra presten og hans tomme dogmatikk, til det selvopplevde og ekte.
Så var reisen til ende. Og folkens, for å si det på latin: Ite, messa est. Gå, messen er til ende.
Geir Stjernholm Uldal
Abonner på:
Innlegg (Atom)
