En hyllest til komposten

En hyllest til komposten.


Vi er ikke bare opptatt av brød og sirkus på Rostadheimen. Som en del av det totaltilbudet som vi forsøker å gi, prøver vi også å ha et forhold til den åndelige verden. Ikke det at vi har noe ønske om å prakke noe som helst på noen. I det postmoderne samfunn er det vanlig å respektere at åndsliv hører til den private sfære, og at folk må ha rett til å mene og gjøre hva det skal være så lenge det ikke direkte strider mot landets lover.

Allikevel er det vanlig i antroposofiske sammenhenger å ha plass til en dimensjon som går litt ut over det hverdagslige, noe som kan gjøre oss høytidsstemte, gi oss en følelse av at vi er en del av en større helhet og at det er en dypere mening med livene våre. Det er vel mer eller mindre det vi mener med å ha et forhold til den åndelige verden, noe som selvfølgelig må tuktes med respekt for den enkeltes frihet og interesseområder.

Det er derfor vi forsøker å opprettholde feiringer av de store årshøytider hos oss, nemlig jul, påske, St.Hans, Mikkelsmess osv. , men også på ukebasis gjennom Søndagshandling. Dette har vi drevet på med helt siden Rostadheimen startet opp. Vi samles i Primen, hvor det blir lest et stykke påfulgt med sang og musikk. I utgangspunktet innebar dette lesning fra utvalgte steder i Bibelen, men etter hvert har det her blitt full frihet til å velge selv. Det kan være alt fra et dikt, en tekst fra en av de store eller små religioner, eventyr osv. Dette er med på å skape en fin og høytidstemt ramme rundt søndagen og den påfølgende frokost.

Så kan jeg ikke dy meg, da. Jeg må bakse litt med spørsmålet: Hvor i omgivelsene mine møter jeg den åndelige verden? For en tid tilbake hadde vi en tidligere medarbeider her som holdt foredrag om elementarånder: naturvesener som virker bak sansenes slør og styrer prosessene i naturen. Klingende navn hadde de også, slike som Blå Blomst Forvalter og Mor Høst Forråtnelse. (tror jeg det var). Artige tanker, men siden jeg ikke selv er klarsynt og ser sånt, blir jeg overlatt i hendene på de åndelige autoritetene. Siden jeg har en sterkt antiautoritær grunnholdning, blir dette lite attraktivt for meg personlig, selv om jeg når som helst vil kjempe for folks rett til å se det de ser. Ganske annerledes blir det for meg å åpne øynene for sommerens blomsterflor. Dette ser jeg jo selv! Hvordan kan det forklares at noen blomster er så utrolig vakre uten å være skapt av menneskehender? Jeg får en følelse av å se inn i noe her som går ut over min egen fatteevne.

Kanskje er det åndelige noe vi forbinder med himmelen? Jeg tror at de færreste kan studere en stjerneglitrende himmel en kjølig høstnatt uten å bli grepet av en helt spesiell følelse: Undring og lengting, en sitrende krystallaktig fryd over å være til under stjernemylderet. Men stjernene er langt borte, og plasserer vi den åndelige verden eller Gud blant stjernene blir det lett til en følelse av å være alene. Vi er skåret bort fra det åndelige, som befinner seg langt hinsides menneskenes sfærer. Det bør være mulig å oppleve det åndelige i verden omkring oss også.

Nå får jeg lyst til å fortelle en myte. Den er fra det gamle Babylonia, og jeg har fortalt den på bokkafé en gang. Her kommer den:

Kom, sa Solørnen til sin nabo slangen. La oss sverge en ed for vennskap og fred. Og måtte solguden Shamash sin forbannelse falle tungt over den som svikter vår ed. Foran Solguden avla de eden sin, og de forseglet den med en forbannelse.. "Og måtte Shamash med sin mektige hånd slå ned på den som overskrider forordningene fra ham. Måtte de dødes fjell lukke sin åpning mot ham!
Deretter unnfanget de og fødte barn. Slangen i skyggen av et almetre, og ørnen på toppen av et fjell. Og hvis ørnen fanget en villokse eller et esel, fikk slangen og dens avkom spise av det, og hvis slangen fanget en vill geit eller en antilope, fikk ørnen og dens avkom spise av det. Slikt skjedde, helt til en viss dag, da barna til ørnen var ute av redet. Da lot den en ond tanke slippe inn i sitt hode.
"Se," sa den, " jeg vil fortære slangens avkom. "Å, min far, sa en av barna hans, "gjør ikke det, for ellers vil nettet til Shamash fange deg."
Allikevel stupte ørnen ned, og fortærte slangens avkom, rev i stykker redet, og da slangen kom hjem, var alle barna borte. Da dro den til Shamash.
"O Shamash! Sannelig," ba den, "vidt spredt er ditt nett. Like vidt som himmelen den blå. Og hvem kan vel flykte fra dette nettet?"
"Gjør deg klar!" sa Solguden. "Stig opp på fjellet. La en villokse være ditt skjulested. Riv opp magen og kveil deg inn der og gjør det til ditt bosted. Da vil hver en fugl fra himmelen stupe ned, og blant dem vil den intetanende ørnen kom med en tanke i hodet: Å komme seg inn. Grip så fatt i den, og riv av den både klør og vinger. Plukk den, og kast den ned i en grav. Der kan du la ham dø av sult og tørst."
Dette gjorde slangen, og ørnen skrek opp til Shamash fra bunnen av graven. "Å, herre, skal jeg gå til grunne i denne graven. Å Herre, min straff er sannelig over meg! Allikevel bønnfaller jeg om at du må spare meg, så skal jeg til evig tid prise ditt navn."
Solguden sa til ham: "Du har vært ond, og forårsaket sorg, og dette er forbudt av gudene. Det er noe fryktelig du har gjort, for du hadde sverget. Og sannelig, nå må du sone for din ed. Gi deg selv til hvilken mann jeg enn skulle sende deg, og la ham føre deg hvor enn han vil."
Historien fortsetter med at sagnkongen Etana finner Solørnen, som bærer ham oppover mot himlene som Etana lengter etter. Men høydene blir mer enn Etana kan tåle. Han blir svimmel og faller ned. Siden denne tiden har slangen og ørnen vært bitre fiender.
Slik jeg ser det, definerer denne myten to former for åndelighet. Ørnens åndelighet er himmelstrebende og søker etter å overvinne tyngdekraften. Med et fint ord kan man si at den har en transcendent karakter: Gud i det høye fjernt fra oss. Slangen, derimot, er helt prisgitt tyngdekraften. Uten hverken armer eller ben må den sno seg gjennom jordens plantedekke på sin egen buk. Den er representant for det åndelige slik det virker her på jorden. Det er bemerkelsesverdig at slangen og ørnen i de fleste mytologier verden over er erkefiender. I de store religionene settes ofte jord og himmel opp mot hverandre ut fra en verdivurdering. Himmelen er ren og guddommelig, mens jorda er fjernt fra Gud. På jorda slavebindes det religiøse menneske av naturens lavere drifter og slektens gang. Ofte blir kvinnesynet skadelidende under en slik polarisering, i hvert fall der det maskuline forbindes med det himmelske og det feminine med det jordiske. I Eventyret om den skjønne Lilje og den Grønne Slange behandler Goethe denne problematiske polariteten og forsøker å finne en løsning på den. (Dessverre blir dette for langt å komme inn på her).

For meg blir det ikke naturlig å se på jorda og det nære omkring meg som fallent og fjernt fra det åndelige. Det hadde vel blitt en trist tilværelse! Det er naturlig for meg å ære både det himmelske og det jordiske, og jeg skulle følgelig ønske at både ørnen og slangen kunne bli venner igjen.
Er det ikke slik at jord og himmel, liv og død og naturens skifte mellom oppblomstring og henvisnen er en stor syklus vi alle er en del av? Det er i slike prosesser jeg opplever den åndelige verden. Så til saken: Mitt kontroversielle bidrag til hvor vi best opplever den åndelige verden på Rostadheimen. Det er i grunn bare å gå til heimens to kompostbinger, løfte på lokket og betrakte hva som foregår der.
Neimen Geir, da, ville vel mange si nå: Hvordan kan du oppleve det åndelige i noe som lukter så vondt? Men det skal du vite, at lukter det vondt her, har vi ikke behandlet komposten vår riktig og slik den fortjener. For en kompost er nesten som et levende vesen, skjønner du: Den puster og spiser og fordøyer akkurat som oss, og syk blir den hvis den ikke får mat, eller blir flittig spadd i og foret med strø. Så her gjelder det å vise omsorg, akkurat som ellers på Rostadheimen.
I komposten kan vi alle se at livet består av både oppstigende livsprosesser og nedbrytende dødsprosesser i en evig sirkel. I det råtnende nedbrytende skjer det en nesten alkjemistisk forvandlingsprosess. De ekle matrestene vi kaster forvandler seg til velduftende jord, som igjen danner grunnlaget for det spirende liv, som igjen blir til den maten vi trenger for å leve! Her er ingen motsetning mellom himmel og jord. Kommer vi forbi følelsen av at dette er ekkelt, kan vi her bli vitne til livssyklusens mirakel på jorda. Og hvis ikke det er åndelig, har visst jeg misforstått alt av hva det åndelige dreier seg om. Så OK, her er kanskje min kjepphest: Holdet i vårt forhold til den åndelige verden her på Rostadheimen kan vi måle i den kvaliteten våre to kompostbinger har. Og hvis ikke det var et praktisk og jordnært syn på det åndelige, så vet ikke jeg.