onsdag 18. november 2009
Kali til hele folket
Kali til hele folket
Beskrivelse av Dama
Hun er den Skrekkelige med et skremmende oppsyn. Hun bør mediteres over med rufsete, ukjemma hår og et halsskjede av nylig avhogde menneskehoder. Hun har fire armer. I øvre venstre hånd holder Hun et sverd, som akkurat har fått blod på seg fra det avhogde hodet Hun holder i sin nedre, venstre hånd. Hennes øvre, høyre hånd er hevet, og viser gesten ”Frykt ikke, og Hennes nedre, høyre hånd viser gesten ”Jeg gir en gave.” Hun har blålig eller svart hud som glinser lik en mørk sky. Hun er fullstendig naken, og kroppen Hennes skinner av blod som Hun er smurt inn med fra et skjede med avhogde hoder som Hun bærer rundt halsen. Øredobbene Hennes består av barnelik. Tenna Hennes er fæle å se på, og Hun ser helt vill ut. Brystene Hennes er runde og fyldige, og Hun har på seg et belte bestående av avhogde hender. Det sikler blod ut av munnvikene Hennes, og det får ansiktet til å glinse. Hun utstøter fæle skrik, og lever på kremasjons stedene hvor Hun deler selskap med hylende sjakaler. Hun står på brystet til Shiva, som ser ut som et lik. Hun er sulten på et knull hvor Hun vil være på toppen med Mahakala under seg. Kali går omkring med et tilfreds uttrykk i ansiktet. Hun smiler.
Dhyana Mantra fra Kali Tantra
Kali for historikere.
Kali blir ikke nevnt i skriftelige kilder før ut på 6-700 tallet, og beskrives først i et sørindisk skrift fra Tamil Nadu. Noe senere fra nordøst i Bengal, Øst fra Orissa og vest fra Rajasthan. Det at Hun beskrives fra noenlunde samme tidsrom over et stort geografisk område, tyder på at Hennes kult har vært utbredt før det ble skrevet noe om den.
Hun forbindes ofte med de små lommene med urinnvånere som finnes i utkanten av hindu fellesskapet. For eksempel fortelles det at en gruppe med jegere og sankere i Vindhyafjellene ofra mennesker til Henne. Mahabharata beskriver Henne som en dødsgudinne med fullt ferdig ikonografi: Hun er svart med blodig munn, rufsete hår og lasso til å hente de døde med. Agni Purana hevder at Hun kan være kjekk å ha hvis du skulle trenge hjelp til å knuse, tråkke på, knekke og brenne fiendene dine. (Tenkte noen på lånekassa?)
I lang tid var Kali så uren at det var utenkelig å bygge et tempel for Henne innafor bymurene. Det var gjerne lavkastefolk og tyver som holdt seg til Henne.
I den noe senere Purana litteraturen blir Kali en manifestasjon av Gudinnas vrede. Hun skilles ut av Durga på slagmarken. En dag Shiva erter Parvati med at Hun er for mørk i huden, flyter mørket ut av Henne og blir til Kali. Da han forsøker å nekte Sita å dra i bryllup manifesterer Kali seg i ti former som omgir den forskrekkede Shiva i alle himmelretninger osv.
I takt med at tantrismen oppsto og utvikla seg i India, oppgraderes Kalis posisjon kraftig. Hun blir synonymt med hele universet som det er, og identifiseres som Brahman. Brahmas, Vishnus og Shivas domene er bare som en sølepytt å regne sammenligna med Kalis hav. Det blir tantrikerens oppgave å konfrontere og assimilere Henne som Hun er. Slik blir makrokosmos og mikrokosmos ett. Dette er heltens vei
På sytten- og attenhundretallet skjer en ny, revolusjonerende dreining i forståelsen av Henne i Bengal. En rekke mystikere begynner å tilbe Henne som hele verdens mor. Vi er Hennes barn, og Hun må lære seg å oppføre seg som den Mor Hun tross alt er.
Senere blir Kali et symbol for indisk nasjonalisme og frigjøring fra engelsk overherredømme. Inderne anbefales å bevæpne seg med bomber og sende de hvite asuraene til Yamas (dødsgudens) bolig. (Hadde ikke dette en merkelig moderne tone?
I moderne tid er det mange kvinner med feministiske oppfatning som opplever Kali som en frigjørende søster.
Kali for filosofer.
Kali og Shiva er universets to motsetninger. Kosmos er den energien som flyter mellom dem. Shiva er den som ser, det passive elementet. Kali er det som blir sett, det aktive prinsippet, universets dansende energi.
Det er derfor Hun står på Shiva. Han er den grunnen Hun manifesterer seg ut av. Et ordspill forklarer dette. Det er nemlig slik at alle bokstavene i sanskrit ender på –a: Ga, na, da osv. Skal a-en strykes eller forandres, må dette angis med et vokaltegn. Tar man vokaltegnet bort fra i-en i Shiva, blir ordet Shava: Lik. Ergo: Uten Kali blir Shiva et lik (Shava).
Om halsen bærer Kali et kjede med 52 hoder. Dette er antallet bokstaver i sanskrit alfabetet. Disse er del av et stort korrespondanse system på linje med det hebraiske alfabetet. Hodene kan dermed representere alle livets elementer og de kombinasjonene som de inngår i.
Kali har nesten alltid tunga ut av kjeften. Det representerer en holdning som tar inn i seg alle livets smaker uten å avvise noe. Det er litt frekt også, ikke sant, en holdning som ikke nøler med å sprenge alle sosiale normer for hva som er akseptabel oppførsel. Guddommelig og ekstatisk drukkenskap.
Den høyre sida Hennes står for verdens ernæring og opprettholdelse. Vi behøver ikke å frykte noe. Alt er bare en serie forvandlingsformer. Døden også! Dette er Kalis gave. Frigjøring gjennom total akseptasjon av livet som det er. Vi har ingenting å skamme oss over heller.
Den venstre sida Hennes er Ødeleggeren. Kali kan tolkes som en hunkjønnsform av Kala: Tid. Med sverdet sitt hogger Hun evigheten opp i små tidsbiter. Det hele ender med total ødeleggelse. Universet reduseres til sin pralaya tilstand, den kosmiske hvile mellom den aktive utfoldelse. Dette tilsvarer prosessen yogien går inn i under samadhi uten støtte, total oppgåen i Selvet (Atman, den delen i oss som er ett med Brahman.)
Gjennom total akseptasjon av livet slik som det er, oppnår tantrikeren total frigjøring ved å konfrontere og assimilere Kali.
Kali for barn.
I Bengal, delstaten oppe i nordøst enden av India, blir det på 17- og 18-hundre tallet gjennomført en religiøs metamorfose som savner sidestykke i verdens religionshistorie. Flere bhaktier, tilbedere av Kali, tar på seg å temme den skremmende Gudinna. Så gjør man så:
Vi lever i en gal verden, ikke sant. Skal du tenke deg Henne som mor, kan du regne med at Hun er passe gal. Verden er en slagmark, og rundt omkring på den raver Kali, drukken av blodtørst, sanseløst, ekstatisk beruset.
Da er det noen som roper opp til Henne nede fra bakken: ”Hei, Du er mora mi, ikke sant? Nå må Du se å ta ansvaret for det lille barnet Ditt.” Og utrolig nok, Hun bøyer Seg ned, løfter barnet opp og legger det til sitt bryst.
Vi får heller se det inn i øynene. Kali ikke er ikke noen særlig god Mor. Hadde Hun hatt adresse her i Norge, er det svært sannsynelig at barnevernet hadde grepet inn. Sånt gjør de heldigvis ikke i India, og poenget er jo også at det er den eneste Mora vi har, tross alt. Slik er verden.
Det fortelles at Ramakrishna, en av de mest kjente Kalitilbederne på slutten av sitt liv fikk strupekreft. Da det var kjent at han hadde helbredende evner, ble han bedt om å be Kali om å gjøre ham frisk. Ramakrishna syntes dette var vanskelig å spørre om, men i en visjon av Henne sa han: ”Mor, jeg får ikke i meg mat lenger.” Hun svarte: ”Hva sier du? Jeg som ernærer deg gjennom tusener av munner. ” Da ble Ramakrishna beskjemmet og spurte ikke mer.
Feiringen av Kali i Bengal er en av de mest populære festene i det rituelle årsløpet. Der er det vanlig å se statuer av Dakshina Kali i alle tenkelige størrelser. Hun står der i all sin velde med blodig sverd og ukjemmet hår, men forran sitter Ramakrishna og Sarada Devi, kona hans. Kali holder handa over dem, for Hun beskytter barna sine.
Kali til alle anledninger.
Det burde skrives om Kali for terrorister! (Nasjonalister og feminister har jeg jo allerede skrevet om.) Det sto følgende om verket til en selvmordsbomber for en tid tilbake: ”Det så ut som en slagmark.” Nettopp! Kali for jungianere, for ikke å snakke om Freudianere. (Ops: Der er de på døra alt.) Jeg har så vidt vært inne på Kali for soialarbeidere. (De har planer om å gripe inn så raskt som mulig.) Det finnes en Kali for Vestlandet beskrevet i boka Kalis sang av Ingar Knudtsen. På et vedlagt kart ser det ut til at Hun befinner seg på ei øy utafor Ålesund. Kali for gothere sier seg sjøl, men hva med Kali for husmødre? En ting er sikkert; Kali er den garanterte partystopper. Kali passer for enhver anledning som er annerledes og eksotisk, og litt, ekkelt liksom. Kali som barnepasser er allerede påvist: La de små barn komme til Meg. (Jeg henger dem opp i ørene).
Her er i det hele tatt mye upløyd mark. Det er altså bare å trå til, kjære leser. Alle bidrag mottas med takk. Det er i det hele tatt svært morsomt å tenke på Kali. Det er Dama si som elsker å danse og le. Hører jeg en rungende latter som kommer nærmere og nærmere?
Beskrivelse av Dama
Hun er den Skrekkelige med et skremmende oppsyn. Hun bør mediteres over med rufsete, ukjemma hår og et halsskjede av nylig avhogde menneskehoder. Hun har fire armer. I øvre venstre hånd holder Hun et sverd, som akkurat har fått blod på seg fra det avhogde hodet Hun holder i sin nedre, venstre hånd. Hennes øvre, høyre hånd er hevet, og viser gesten ”Frykt ikke, og Hennes nedre, høyre hånd viser gesten ”Jeg gir en gave.” Hun har blålig eller svart hud som glinser lik en mørk sky. Hun er fullstendig naken, og kroppen Hennes skinner av blod som Hun er smurt inn med fra et skjede med avhogde hoder som Hun bærer rundt halsen. Øredobbene Hennes består av barnelik. Tenna Hennes er fæle å se på, og Hun ser helt vill ut. Brystene Hennes er runde og fyldige, og Hun har på seg et belte bestående av avhogde hender. Det sikler blod ut av munnvikene Hennes, og det får ansiktet til å glinse. Hun utstøter fæle skrik, og lever på kremasjons stedene hvor Hun deler selskap med hylende sjakaler. Hun står på brystet til Shiva, som ser ut som et lik. Hun er sulten på et knull hvor Hun vil være på toppen med Mahakala under seg. Kali går omkring med et tilfreds uttrykk i ansiktet. Hun smiler.
Dhyana Mantra fra Kali Tantra
Kali for historikere.
Kali blir ikke nevnt i skriftelige kilder før ut på 6-700 tallet, og beskrives først i et sørindisk skrift fra Tamil Nadu. Noe senere fra nordøst i Bengal, Øst fra Orissa og vest fra Rajasthan. Det at Hun beskrives fra noenlunde samme tidsrom over et stort geografisk område, tyder på at Hennes kult har vært utbredt før det ble skrevet noe om den.
Hun forbindes ofte med de små lommene med urinnvånere som finnes i utkanten av hindu fellesskapet. For eksempel fortelles det at en gruppe med jegere og sankere i Vindhyafjellene ofra mennesker til Henne. Mahabharata beskriver Henne som en dødsgudinne med fullt ferdig ikonografi: Hun er svart med blodig munn, rufsete hår og lasso til å hente de døde med. Agni Purana hevder at Hun kan være kjekk å ha hvis du skulle trenge hjelp til å knuse, tråkke på, knekke og brenne fiendene dine. (Tenkte noen på lånekassa?)
I lang tid var Kali så uren at det var utenkelig å bygge et tempel for Henne innafor bymurene. Det var gjerne lavkastefolk og tyver som holdt seg til Henne.
I den noe senere Purana litteraturen blir Kali en manifestasjon av Gudinnas vrede. Hun skilles ut av Durga på slagmarken. En dag Shiva erter Parvati med at Hun er for mørk i huden, flyter mørket ut av Henne og blir til Kali. Da han forsøker å nekte Sita å dra i bryllup manifesterer Kali seg i ti former som omgir den forskrekkede Shiva i alle himmelretninger osv.
I takt med at tantrismen oppsto og utvikla seg i India, oppgraderes Kalis posisjon kraftig. Hun blir synonymt med hele universet som det er, og identifiseres som Brahman. Brahmas, Vishnus og Shivas domene er bare som en sølepytt å regne sammenligna med Kalis hav. Det blir tantrikerens oppgave å konfrontere og assimilere Henne som Hun er. Slik blir makrokosmos og mikrokosmos ett. Dette er heltens vei
På sytten- og attenhundretallet skjer en ny, revolusjonerende dreining i forståelsen av Henne i Bengal. En rekke mystikere begynner å tilbe Henne som hele verdens mor. Vi er Hennes barn, og Hun må lære seg å oppføre seg som den Mor Hun tross alt er.
Senere blir Kali et symbol for indisk nasjonalisme og frigjøring fra engelsk overherredømme. Inderne anbefales å bevæpne seg med bomber og sende de hvite asuraene til Yamas (dødsgudens) bolig. (Hadde ikke dette en merkelig moderne tone?
I moderne tid er det mange kvinner med feministiske oppfatning som opplever Kali som en frigjørende søster.
Kali for filosofer.
Kali og Shiva er universets to motsetninger. Kosmos er den energien som flyter mellom dem. Shiva er den som ser, det passive elementet. Kali er det som blir sett, det aktive prinsippet, universets dansende energi.
Det er derfor Hun står på Shiva. Han er den grunnen Hun manifesterer seg ut av. Et ordspill forklarer dette. Det er nemlig slik at alle bokstavene i sanskrit ender på –a: Ga, na, da osv. Skal a-en strykes eller forandres, må dette angis med et vokaltegn. Tar man vokaltegnet bort fra i-en i Shiva, blir ordet Shava: Lik. Ergo: Uten Kali blir Shiva et lik (Shava).
Om halsen bærer Kali et kjede med 52 hoder. Dette er antallet bokstaver i sanskrit alfabetet. Disse er del av et stort korrespondanse system på linje med det hebraiske alfabetet. Hodene kan dermed representere alle livets elementer og de kombinasjonene som de inngår i.
Kali har nesten alltid tunga ut av kjeften. Det representerer en holdning som tar inn i seg alle livets smaker uten å avvise noe. Det er litt frekt også, ikke sant, en holdning som ikke nøler med å sprenge alle sosiale normer for hva som er akseptabel oppførsel. Guddommelig og ekstatisk drukkenskap.
Den høyre sida Hennes står for verdens ernæring og opprettholdelse. Vi behøver ikke å frykte noe. Alt er bare en serie forvandlingsformer. Døden også! Dette er Kalis gave. Frigjøring gjennom total akseptasjon av livet som det er. Vi har ingenting å skamme oss over heller.
Den venstre sida Hennes er Ødeleggeren. Kali kan tolkes som en hunkjønnsform av Kala: Tid. Med sverdet sitt hogger Hun evigheten opp i små tidsbiter. Det hele ender med total ødeleggelse. Universet reduseres til sin pralaya tilstand, den kosmiske hvile mellom den aktive utfoldelse. Dette tilsvarer prosessen yogien går inn i under samadhi uten støtte, total oppgåen i Selvet (Atman, den delen i oss som er ett med Brahman.)
Gjennom total akseptasjon av livet slik som det er, oppnår tantrikeren total frigjøring ved å konfrontere og assimilere Kali.
Kali for barn.
I Bengal, delstaten oppe i nordøst enden av India, blir det på 17- og 18-hundre tallet gjennomført en religiøs metamorfose som savner sidestykke i verdens religionshistorie. Flere bhaktier, tilbedere av Kali, tar på seg å temme den skremmende Gudinna. Så gjør man så:
Vi lever i en gal verden, ikke sant. Skal du tenke deg Henne som mor, kan du regne med at Hun er passe gal. Verden er en slagmark, og rundt omkring på den raver Kali, drukken av blodtørst, sanseløst, ekstatisk beruset.
Da er det noen som roper opp til Henne nede fra bakken: ”Hei, Du er mora mi, ikke sant? Nå må Du se å ta ansvaret for det lille barnet Ditt.” Og utrolig nok, Hun bøyer Seg ned, løfter barnet opp og legger det til sitt bryst.
Vi får heller se det inn i øynene. Kali ikke er ikke noen særlig god Mor. Hadde Hun hatt adresse her i Norge, er det svært sannsynelig at barnevernet hadde grepet inn. Sånt gjør de heldigvis ikke i India, og poenget er jo også at det er den eneste Mora vi har, tross alt. Slik er verden.
Det fortelles at Ramakrishna, en av de mest kjente Kalitilbederne på slutten av sitt liv fikk strupekreft. Da det var kjent at han hadde helbredende evner, ble han bedt om å be Kali om å gjøre ham frisk. Ramakrishna syntes dette var vanskelig å spørre om, men i en visjon av Henne sa han: ”Mor, jeg får ikke i meg mat lenger.” Hun svarte: ”Hva sier du? Jeg som ernærer deg gjennom tusener av munner. ” Da ble Ramakrishna beskjemmet og spurte ikke mer.
Feiringen av Kali i Bengal er en av de mest populære festene i det rituelle årsløpet. Der er det vanlig å se statuer av Dakshina Kali i alle tenkelige størrelser. Hun står der i all sin velde med blodig sverd og ukjemmet hår, men forran sitter Ramakrishna og Sarada Devi, kona hans. Kali holder handa over dem, for Hun beskytter barna sine.
Kali til alle anledninger.
Det burde skrives om Kali for terrorister! (Nasjonalister og feminister har jeg jo allerede skrevet om.) Det sto følgende om verket til en selvmordsbomber for en tid tilbake: ”Det så ut som en slagmark.” Nettopp! Kali for jungianere, for ikke å snakke om Freudianere. (Ops: Der er de på døra alt.) Jeg har så vidt vært inne på Kali for soialarbeidere. (De har planer om å gripe inn så raskt som mulig.) Det finnes en Kali for Vestlandet beskrevet i boka Kalis sang av Ingar Knudtsen. På et vedlagt kart ser det ut til at Hun befinner seg på ei øy utafor Ålesund. Kali for gothere sier seg sjøl, men hva med Kali for husmødre? En ting er sikkert; Kali er den garanterte partystopper. Kali passer for enhver anledning som er annerledes og eksotisk, og litt, ekkelt liksom. Kali som barnepasser er allerede påvist: La de små barn komme til Meg. (Jeg henger dem opp i ørene).
Her er i det hele tatt mye upløyd mark. Det er altså bare å trå til, kjære leser. Alle bidrag mottas med takk. Det er i det hele tatt svært morsomt å tenke på Kali. Det er Dama si som elsker å danse og le. Hører jeg en rungende latter som kommer nærmere og nærmere?
Labyrinten
Paganistiske symboler
1. Labyrinten
Innledning.
Et mysterium alle vil støte på under et fordypet studium av verdens mytologier, er motivenes universelle og globale karakter. Hvordan skal man forklare det faktum at to eller flere kulturer som umulig kan ha hatt noen kontakt med hverandre produserer nærmest identiske symbolske strukturer? En mengde eksempler på dette kan gis. Innledningsvis vil jeg bare gi ett:
Vi er vel godt kjent med Yggdrasil, det paganistiske Nordens livstre. I toppen av Treet sitter Hræsvelgir, en ørn som lager vind med vingene sine, og i bunnen gnager ormen Nidhogg på røttene. Tilsvarende beskriver gammel iransk religion Saena treet (Simurgh på persisk.) Saena er en stor falk som sitter i toppen av treet. Ved at den slår med vingene, spres frøene ut over verden. I bunnen gnager en frosk på treets røtter! Aztekerne hadde også et lignende tre, nemlig ”Treet i Midtens Sted” Det står på ryggen av en kaiman eller alligator, og i toppen sitter Quetzalfuglen med sin praktfulle fjærdrakt. Her er lokale ulikheter, men grunnstrukturen er så lik at det er vanskelig å la være å spekulere over en delt opprinnelse. Mellom vikingene og aztekerne? Øøh ... von Däniken neste, liksom.
Hva gjorde laboranten da han kom til labyrinten?
Han gjorde nettopp det vi ikke skal, for det er ikke mulig å forstå den klassiske labyrinten uten å ha gått den! (Hva sa du? Har du ikke gått den? Da får du lage en, eller i hvert fall bruke en blyant og føle at du er veldig liten. Se tegning)
Bemerk først at dette ikke er en labyrint du går deg vill i. Det er en en-kurs (unicursal) labyrint. Her gjelder å stole på at veien du går er riktig uansett. Når du med friskt mot begynner å gå veien ganske raskt medsols i spiral inn mot sentrum. Men så går plutselig alt galt. En widdershins dreining plasserer deg plutselig helt ute i periferien. Her gjelder det å ha tro på seg selv og den veien du valgte å gå! Så går det vekselvis medsols og motsol, og til slutt er du inne i det innerste hellige rommet i midten. På vandringen passerer du kanskje andre, og det kan virke som om dere er svært nærme hverandre. Men i virkeligheten går dere hver deres vei og er på helt forskjellige steder i prosessen.
Labyrinten blir altså i praksis et symbol som handler om å holde ut og stole på sin egen vei gjennom alle livets omdreininger og overraskelser, kanskje også opplevelsen av ensomhet i fellesskap. Veien du går er jo bare din egen. Det er lett å glemme det, særlig hos oss hvor det er så vanlig å jobbe tett sammen.
Hva møter du i sentrum av labyrinten? Det må du antagelig oppleve selv, men mitt forslag er at du møter Minotauren. Jeg skal straks forklare hvorfor jeg mener dette.
Nok et universelt symbol.
Som med Livstreet, er det overraskende hvor stor spredning dette symbolet har. Du finner det både i Europa (det er mange i Sverige) og i India. Og så har hopi indianerne sin identiske variant. (Igjen skulle man tro at det var jevnlige ruteforbindelser mellom Europa og Amerika lenge før Columbus, noe ingen seriøs forsker ville finne på å hevde)
Den klassiske labyrinten knyttes tettest til Kreta. Dette i så sterk grad at det tjente som nasjonalt symbol. Det var vanlig å putte den på mynter derfra så tidlig som 1000 f.Kr. Dette refererer selvfølgelig til den berømte labyrinten til kong Minos på Knossos.
Labyrint betydninger.
En nøkkel til hvordan labyrinten har vært oppfatta under middelalderen finner vi i Irland. I nærheten av Hollywood, County Wicklow, var det i 1908 en gjeng på jakt etter en røyskatt. Den endte sitt liv under en stein, men da de vendte den for å komme bedre til, ble det oppdaga at det var rissa en labyrint under den.
Her er nok et eksempel at omstendighetene omkring et viktig funn forteller noe om hva det handler om. En magisk jakt fører til en labyrint! Kanskje det kunne være en idé å kontakte røyskatten på det indre planet for å høre hva den kan si om labyrinten?
Forskerne var lenge av den oppfatningen at Hollywood steinen var fra neolittisk tid, men så gikk det opp for folk at den befant seg på en pilgrimsvei, som gikk fra Hollywood til det berømte klosteret i Glendalough i Wicklow fjellene. Den blir dermed et symbol på pilgrimens vandring mot et hellig sentrum. I middelalderen kunne vandringen av en labyrint erstatte en lengre ferd til et hellig sted, hvis man ikke hadde så god tid. I Chartres befant det seg for eksempel en stor labyrint som ble brukt slik. Den skulle man vandre på knærne, beregna tid ca 3 timer.
Pilgrimsferder er forresten slett ikke bare et kristent fenomen. Slikt bedrives over hele verden, også blant paganister. (Hei Kristian) Huichol indianernes jakt på den hellige hjorten.
Det finnes en annen labyrint i Irland som forteller oss noe interessant. Den befinner seg i et gårdshus i Castletownroche, County Cork. På 1790 tallet kollapsa golvet mens folk dansa på det. Da et nytt golv ble konstruert der, ble det bygd inn en labyrint i det. En labyrint kan altså binde og beskytte.
Disse funksjonene reflekteres i alle de alternative betegnelsene vi finner på labyrinten. Pilgrimsaspektet møter vi i betegnelsen ”Chemin de Jerusalem” (Veien til Jerusalem), og det beskyttende aspektet i betegnelsen Trojaborg.
Labyrinten på Knossos.
Ordet labyrint er av kretansk opprinnelse, og henspiller på labrys: En spesiell øks med blader som peker fra hverandre. Denne går tilbake til førhistorisk tid, men vi har et forholdsvis rikt bildemateriale som viser at den har hatt en viktig rituell betydning. Min oppfatning er at den symboliserer stigende og synkende måne og / eller en sommerfugl. (Overgangen fra larve til sommerfugl er et viktig innvielsessymbol og kanskje den mest totale forvandling naturen kan framvise)
Det er nå nødvendig å ta et dykk ned i mytekretsen omkring kong Minos og labyrinten hans. Minos er et av de tre barna som Zevs fikk med Europa, som var en fønikisk Prinsesse. Han var altså en halvgud. Under et offer til Poseidon, steg en vakker hvit okse opp av havet. Det var havgudens ønske at denne skulle ofres, men det makta ikke Minos. Til det var oksen for vakker, så den ble sluppet løs i kongens hjord. Men dermed påkalte kongen seg gudens vrede. Zevs planta nå et unaturlig begjær i Pasiphaë, øyas Dronning. Hun fikk oppfinneren Daedalos til å bygge en kunstig hul ku. Inne i den gjemte Hun seg, og så endte det med at oksen kom og bedekte Henne. Når den tid kom, fødte Hun et barn, men det var bare et halvt menneske. Øverst var det en okse. Denne skjenselen ønsket kongen å gjemme bort. Derfor fikk han Daedalos til å bygge et stort slott, som også var en labyrint. Her gjemte han Minotauren.
Så spoler vi litt framover. På grunn av at athenerne hadde drept Pasiphaës sønn Androgeus på urett vis, ble de dømt til en hard straff. Hvert 9. år måtte athenerne sende 7 jomfruer og syv menn inn i labyrinten hvor de ble drept av Minotauren. Dette fikk helten Theseus nyss om, og han bestemte seg for å ordne opp i denne skjenselen. Han dro med de 13 andre, men da han kom til Kreta, fikk Minos’ Datter Ariadne se ham, og Hun forelska seg i ham på flekken. Hun ga ham et snøre så han ikke skulle gå seg vill i labyrinten. Dermed lyktes Theseus i både å drepe Minotauren og finne veien tilbake gjennom virvaret av ganger.
Tolkning.
Det er for meg naturlig å tolke denne myten som en fordreining av en mer opprinnelig myte. Her er mange dobbeltbunner. I samleiet mellom Pasiphaë og den hvite Oksen er det mer enn antydet at dette dreier seg om et hieros gamos (et Hellig Bryllup) mellom den Horna Guden og Dronninga (landet). Et tilsvarende rituale ble utført i India i vedisk tid. I ashvameda ritualet fulgte en flokk prinser en hvit hingst hvor den enn dro i et helt år. Så ble den ofra, og etterpå kom Dronninga og gjennomførte et symbolsk samleie med den.
Det neste leddet i tolkningen av denne myten henter jeg fra en drøm jeg hadde. Her ble jeg ført til en hule av en praktfullt bemalt og naken australsk urinnvåner. Det var et dypt og oppriktig vennskap mellom oss. Med et stengte han en dør bak meg, og jeg befant meg lokket inne i en stor, mørk hule. Jeg visste at Minotauren var her et sted, men hvor?
Det var først flere år senere at jeg forsto at denne drømmen ikke dreide seg om et forræderi, men tvert imot om en innvielse. Minotauren blir her nok en manifestasjon av den Horna Guden. (Det er for øvrig funnet flere fast monterte vielses horn (horns of concecration) over hele Kreta som peker mot denne tolkningen.) Temaet horna guder er forresten nok et universelt og globalt fenomen.
Kanskje har innvielsen vært markert med en jakt gjennom hulas labyrintiske ganger mot et sentrum. Ved å drepe Minotauren dreper den innvidde også seg selv gjennom mytisk identifikasjon, for så å gjenoppstå i et nytt liv. At dette ritualet skulle gjennomføres hvert niende år er også interessant. Tallet 9 representerer jo mangfold i enhet, og vender alltid tilbake til seg selv. (Prøv selv: 9 x 2 = 18. 1+8=9. 9x3=27. 2+7=9 osv.) Syvtallet gjenfinner vi i antallet vindinger på den klassiske labyrinten.
Nitallet dukker opp et annet sted i denne mytekretsen også. Det berettes at Rhadamantys, broren til Minos hvert niende år dro til den hula på Kreta hvor Zeus en gang hadde blitt oppfostra og mirakuløst gitt et sett lover. Etter at han døde, steg han opp til de elyseiske enger hvor han ble en av grekernes tre dødsdommere. (Han er altså en slags juridisk gud.)
Så er det Ariadne. Det berettes at Hun oppførte en dans på en opphøyet plattform utkledd som en hegre. Her dansa Hun en labyrintdans. Det er vel naturlig å oppleve Ariadne som labyrintens Herskerinne. Det er med Hennes hjelp at den som skal innvies føres trygt inn og ut av labyrinten. Hun er dessuten Minotaurens halvsøster, og det blir dermed ikke så naturlig å tolke Henne som hans fiende.
Minotauren og Ariadne kan også gis en stellar tolkning. Et av navnene på Minotauren er Asterion. Aster betyr stjerne. (Astrologene benytter ordet asterisk som betegnelse på de tolv sonene på 30 grader i Zodiaken. (Ikke det samme som de tolv stjernetegnene bakenfor)) Den babylonske Gudinna Ishtar opptrer med en himmelokse, som går til angrep på Gilgamesh da han ikke vil gifte seg med Henne. Det er rimelig å anta at både Asterion og Himmeloksen er representasjoner av stjernebildet Tyren. Dette kan muligens kaste et lys over Nebradisken fra Tyskland, som er datert til 1600 f.Kr. Her står Sola og Månen i konjunksjon ved siden av syv stjerner, som de fleste forskere mener er Pleiadene. Pleiadene befinner seg midt i Tyren. Her gjenfinner vi altså både Minotauren og de syv jomfruene.
Hva med Ariadne da? Hun befinner seg også på stjernehimmelen i form av en krone, nemlig Corona Boreales. Ariadne ble nemlig sveket av Theseus til tross for at han hadde lovet Henne evig troskap. Han tok Henne med seg, men satte Henne i land på en øy på veien hjem. Dette syntes selv gudene ble for drøyt, så Dionysos selv steg ned og gifta seg med Henne. Krona han i den anledning satte på Henne, ble altså senere satt opp på himmelen.
Konklusjon.
Det skulle nå være klart at en labyrint har mange symboler i seg. Jeg nevner i fleng: Hele verden og selve livet, ja hele kosmos i grunn. Tempel, borg og slott. Bindende og beskyttende knute. Hule. Pilgrimsvei. Grav, og stedet hvor nytt liv oppstår av det døde. Det er lett (og fristende) å lage et rituale av dette. En vandring inn mot det innerste rommet, hvor den horna guden tar og gir nytt liv, eller du dør og gjenoppstår sammen med denne guden. Ritualet kan utføres i forbindelse med solsnu, enten på høst- eller vårjevndøgn.
Ytterligere inspirasjon kan vi få ved å gå nærmere inn på tradisjonene til Huichol indianerne. Når de er framme i Wirikuta, som er deres hellige sted, er de tilbake til der alt begynte før alle kategorier og distinksjoner begynte. Her er alle helt likeverdige, men i tillegg har verden blitt opp ned og bak fram. Her hilsen vi folk ved å vende dem ryggen og si ”farvel”, og gir vi en gave sier vi ”takk”, og mottageren svarer ”vær så god”.
Dette kunne også være en opplevelse når vi har kommet til sentrum av labyrinten. Siden kunne vi gå baklengs ut av labyrinten, og dermed skulle vi være klare til å oppleve at lengdene på natt og dag har snudd.
1. Labyrinten
Innledning.
Et mysterium alle vil støte på under et fordypet studium av verdens mytologier, er motivenes universelle og globale karakter. Hvordan skal man forklare det faktum at to eller flere kulturer som umulig kan ha hatt noen kontakt med hverandre produserer nærmest identiske symbolske strukturer? En mengde eksempler på dette kan gis. Innledningsvis vil jeg bare gi ett:
Vi er vel godt kjent med Yggdrasil, det paganistiske Nordens livstre. I toppen av Treet sitter Hræsvelgir, en ørn som lager vind med vingene sine, og i bunnen gnager ormen Nidhogg på røttene. Tilsvarende beskriver gammel iransk religion Saena treet (Simurgh på persisk.) Saena er en stor falk som sitter i toppen av treet. Ved at den slår med vingene, spres frøene ut over verden. I bunnen gnager en frosk på treets røtter! Aztekerne hadde også et lignende tre, nemlig ”Treet i Midtens Sted” Det står på ryggen av en kaiman eller alligator, og i toppen sitter Quetzalfuglen med sin praktfulle fjærdrakt. Her er lokale ulikheter, men grunnstrukturen er så lik at det er vanskelig å la være å spekulere over en delt opprinnelse. Mellom vikingene og aztekerne? Øøh ... von Däniken neste, liksom.
Hva gjorde laboranten da han kom til labyrinten?
Han gjorde nettopp det vi ikke skal, for det er ikke mulig å forstå den klassiske labyrinten uten å ha gått den! (Hva sa du? Har du ikke gått den? Da får du lage en, eller i hvert fall bruke en blyant og føle at du er veldig liten. Se tegning)
Bemerk først at dette ikke er en labyrint du går deg vill i. Det er en en-kurs (unicursal) labyrint. Her gjelder å stole på at veien du går er riktig uansett. Når du med friskt mot begynner å gå veien ganske raskt medsols i spiral inn mot sentrum. Men så går plutselig alt galt. En widdershins dreining plasserer deg plutselig helt ute i periferien. Her gjelder det å ha tro på seg selv og den veien du valgte å gå! Så går det vekselvis medsols og motsol, og til slutt er du inne i det innerste hellige rommet i midten. På vandringen passerer du kanskje andre, og det kan virke som om dere er svært nærme hverandre. Men i virkeligheten går dere hver deres vei og er på helt forskjellige steder i prosessen.
Labyrinten blir altså i praksis et symbol som handler om å holde ut og stole på sin egen vei gjennom alle livets omdreininger og overraskelser, kanskje også opplevelsen av ensomhet i fellesskap. Veien du går er jo bare din egen. Det er lett å glemme det, særlig hos oss hvor det er så vanlig å jobbe tett sammen.
Hva møter du i sentrum av labyrinten? Det må du antagelig oppleve selv, men mitt forslag er at du møter Minotauren. Jeg skal straks forklare hvorfor jeg mener dette.
Nok et universelt symbol.
Som med Livstreet, er det overraskende hvor stor spredning dette symbolet har. Du finner det både i Europa (det er mange i Sverige) og i India. Og så har hopi indianerne sin identiske variant. (Igjen skulle man tro at det var jevnlige ruteforbindelser mellom Europa og Amerika lenge før Columbus, noe ingen seriøs forsker ville finne på å hevde)
Den klassiske labyrinten knyttes tettest til Kreta. Dette i så sterk grad at det tjente som nasjonalt symbol. Det var vanlig å putte den på mynter derfra så tidlig som 1000 f.Kr. Dette refererer selvfølgelig til den berømte labyrinten til kong Minos på Knossos.
Labyrint betydninger.
En nøkkel til hvordan labyrinten har vært oppfatta under middelalderen finner vi i Irland. I nærheten av Hollywood, County Wicklow, var det i 1908 en gjeng på jakt etter en røyskatt. Den endte sitt liv under en stein, men da de vendte den for å komme bedre til, ble det oppdaga at det var rissa en labyrint under den.
Her er nok et eksempel at omstendighetene omkring et viktig funn forteller noe om hva det handler om. En magisk jakt fører til en labyrint! Kanskje det kunne være en idé å kontakte røyskatten på det indre planet for å høre hva den kan si om labyrinten?
Forskerne var lenge av den oppfatningen at Hollywood steinen var fra neolittisk tid, men så gikk det opp for folk at den befant seg på en pilgrimsvei, som gikk fra Hollywood til det berømte klosteret i Glendalough i Wicklow fjellene. Den blir dermed et symbol på pilgrimens vandring mot et hellig sentrum. I middelalderen kunne vandringen av en labyrint erstatte en lengre ferd til et hellig sted, hvis man ikke hadde så god tid. I Chartres befant det seg for eksempel en stor labyrint som ble brukt slik. Den skulle man vandre på knærne, beregna tid ca 3 timer.
Pilgrimsferder er forresten slett ikke bare et kristent fenomen. Slikt bedrives over hele verden, også blant paganister. (Hei Kristian) Huichol indianernes jakt på den hellige hjorten.
Det finnes en annen labyrint i Irland som forteller oss noe interessant. Den befinner seg i et gårdshus i Castletownroche, County Cork. På 1790 tallet kollapsa golvet mens folk dansa på det. Da et nytt golv ble konstruert der, ble det bygd inn en labyrint i det. En labyrint kan altså binde og beskytte.
Disse funksjonene reflekteres i alle de alternative betegnelsene vi finner på labyrinten. Pilgrimsaspektet møter vi i betegnelsen ”Chemin de Jerusalem” (Veien til Jerusalem), og det beskyttende aspektet i betegnelsen Trojaborg.
Labyrinten på Knossos.
Ordet labyrint er av kretansk opprinnelse, og henspiller på labrys: En spesiell øks med blader som peker fra hverandre. Denne går tilbake til førhistorisk tid, men vi har et forholdsvis rikt bildemateriale som viser at den har hatt en viktig rituell betydning. Min oppfatning er at den symboliserer stigende og synkende måne og / eller en sommerfugl. (Overgangen fra larve til sommerfugl er et viktig innvielsessymbol og kanskje den mest totale forvandling naturen kan framvise)
Det er nå nødvendig å ta et dykk ned i mytekretsen omkring kong Minos og labyrinten hans. Minos er et av de tre barna som Zevs fikk med Europa, som var en fønikisk Prinsesse. Han var altså en halvgud. Under et offer til Poseidon, steg en vakker hvit okse opp av havet. Det var havgudens ønske at denne skulle ofres, men det makta ikke Minos. Til det var oksen for vakker, så den ble sluppet løs i kongens hjord. Men dermed påkalte kongen seg gudens vrede. Zevs planta nå et unaturlig begjær i Pasiphaë, øyas Dronning. Hun fikk oppfinneren Daedalos til å bygge en kunstig hul ku. Inne i den gjemte Hun seg, og så endte det med at oksen kom og bedekte Henne. Når den tid kom, fødte Hun et barn, men det var bare et halvt menneske. Øverst var det en okse. Denne skjenselen ønsket kongen å gjemme bort. Derfor fikk han Daedalos til å bygge et stort slott, som også var en labyrint. Her gjemte han Minotauren.
Så spoler vi litt framover. På grunn av at athenerne hadde drept Pasiphaës sønn Androgeus på urett vis, ble de dømt til en hard straff. Hvert 9. år måtte athenerne sende 7 jomfruer og syv menn inn i labyrinten hvor de ble drept av Minotauren. Dette fikk helten Theseus nyss om, og han bestemte seg for å ordne opp i denne skjenselen. Han dro med de 13 andre, men da han kom til Kreta, fikk Minos’ Datter Ariadne se ham, og Hun forelska seg i ham på flekken. Hun ga ham et snøre så han ikke skulle gå seg vill i labyrinten. Dermed lyktes Theseus i både å drepe Minotauren og finne veien tilbake gjennom virvaret av ganger.
Tolkning.
Det er for meg naturlig å tolke denne myten som en fordreining av en mer opprinnelig myte. Her er mange dobbeltbunner. I samleiet mellom Pasiphaë og den hvite Oksen er det mer enn antydet at dette dreier seg om et hieros gamos (et Hellig Bryllup) mellom den Horna Guden og Dronninga (landet). Et tilsvarende rituale ble utført i India i vedisk tid. I ashvameda ritualet fulgte en flokk prinser en hvit hingst hvor den enn dro i et helt år. Så ble den ofra, og etterpå kom Dronninga og gjennomførte et symbolsk samleie med den.
Det neste leddet i tolkningen av denne myten henter jeg fra en drøm jeg hadde. Her ble jeg ført til en hule av en praktfullt bemalt og naken australsk urinnvåner. Det var et dypt og oppriktig vennskap mellom oss. Med et stengte han en dør bak meg, og jeg befant meg lokket inne i en stor, mørk hule. Jeg visste at Minotauren var her et sted, men hvor?
Det var først flere år senere at jeg forsto at denne drømmen ikke dreide seg om et forræderi, men tvert imot om en innvielse. Minotauren blir her nok en manifestasjon av den Horna Guden. (Det er for øvrig funnet flere fast monterte vielses horn (horns of concecration) over hele Kreta som peker mot denne tolkningen.) Temaet horna guder er forresten nok et universelt og globalt fenomen.
Kanskje har innvielsen vært markert med en jakt gjennom hulas labyrintiske ganger mot et sentrum. Ved å drepe Minotauren dreper den innvidde også seg selv gjennom mytisk identifikasjon, for så å gjenoppstå i et nytt liv. At dette ritualet skulle gjennomføres hvert niende år er også interessant. Tallet 9 representerer jo mangfold i enhet, og vender alltid tilbake til seg selv. (Prøv selv: 9 x 2 = 18. 1+8=9. 9x3=27. 2+7=9 osv.) Syvtallet gjenfinner vi i antallet vindinger på den klassiske labyrinten.
Nitallet dukker opp et annet sted i denne mytekretsen også. Det berettes at Rhadamantys, broren til Minos hvert niende år dro til den hula på Kreta hvor Zeus en gang hadde blitt oppfostra og mirakuløst gitt et sett lover. Etter at han døde, steg han opp til de elyseiske enger hvor han ble en av grekernes tre dødsdommere. (Han er altså en slags juridisk gud.)
Så er det Ariadne. Det berettes at Hun oppførte en dans på en opphøyet plattform utkledd som en hegre. Her dansa Hun en labyrintdans. Det er vel naturlig å oppleve Ariadne som labyrintens Herskerinne. Det er med Hennes hjelp at den som skal innvies føres trygt inn og ut av labyrinten. Hun er dessuten Minotaurens halvsøster, og det blir dermed ikke så naturlig å tolke Henne som hans fiende.
Minotauren og Ariadne kan også gis en stellar tolkning. Et av navnene på Minotauren er Asterion. Aster betyr stjerne. (Astrologene benytter ordet asterisk som betegnelse på de tolv sonene på 30 grader i Zodiaken. (Ikke det samme som de tolv stjernetegnene bakenfor)) Den babylonske Gudinna Ishtar opptrer med en himmelokse, som går til angrep på Gilgamesh da han ikke vil gifte seg med Henne. Det er rimelig å anta at både Asterion og Himmeloksen er representasjoner av stjernebildet Tyren. Dette kan muligens kaste et lys over Nebradisken fra Tyskland, som er datert til 1600 f.Kr. Her står Sola og Månen i konjunksjon ved siden av syv stjerner, som de fleste forskere mener er Pleiadene. Pleiadene befinner seg midt i Tyren. Her gjenfinner vi altså både Minotauren og de syv jomfruene.
Hva med Ariadne da? Hun befinner seg også på stjernehimmelen i form av en krone, nemlig Corona Boreales. Ariadne ble nemlig sveket av Theseus til tross for at han hadde lovet Henne evig troskap. Han tok Henne med seg, men satte Henne i land på en øy på veien hjem. Dette syntes selv gudene ble for drøyt, så Dionysos selv steg ned og gifta seg med Henne. Krona han i den anledning satte på Henne, ble altså senere satt opp på himmelen.
Konklusjon.
Det skulle nå være klart at en labyrint har mange symboler i seg. Jeg nevner i fleng: Hele verden og selve livet, ja hele kosmos i grunn. Tempel, borg og slott. Bindende og beskyttende knute. Hule. Pilgrimsvei. Grav, og stedet hvor nytt liv oppstår av det døde. Det er lett (og fristende) å lage et rituale av dette. En vandring inn mot det innerste rommet, hvor den horna guden tar og gir nytt liv, eller du dør og gjenoppstår sammen med denne guden. Ritualet kan utføres i forbindelse med solsnu, enten på høst- eller vårjevndøgn.
Ytterligere inspirasjon kan vi få ved å gå nærmere inn på tradisjonene til Huichol indianerne. Når de er framme i Wirikuta, som er deres hellige sted, er de tilbake til der alt begynte før alle kategorier og distinksjoner begynte. Her er alle helt likeverdige, men i tillegg har verden blitt opp ned og bak fram. Her hilsen vi folk ved å vende dem ryggen og si ”farvel”, og gir vi en gave sier vi ”takk”, og mottageren svarer ”vær så god”.
Dette kunne også være en opplevelse når vi har kommet til sentrum av labyrinten. Siden kunne vi gå baklengs ut av labyrinten, og dermed skulle vi være klare til å oppleve at lengdene på natt og dag har snudd.
Drager i alle land foren eder.
Drager i alle land, foren eder.
Høsten har kommet. Rundt oss gulner det mer og mer, og 29. september står Mikkelsmess på den gamle Primstaven. Dette var tiden da vikingene, det vil si de som fremdeles drev med slikt, dro ut på viking med langskip utstyrt med drager i stavnen. Det var da ingen grunn til å slutte med slikt selv om de var blitt kristne. Dagen markerte jo Mikaels kamp over dragen, så her var mye de kunne forbinde seg med. Vikingtida er jo full av drage gjengivelser.
Det får meg til å fundere over hva dragen egentlig representerer. Hvorfor drager, og hvorfor skal de på død og liv drepes? Og så hvert år da gitt. Det er ikke sikkert at jeg kan svare utfyllende på det, men allikevel skal jeg forsøke.
For oss som bor i den vestlige verden, er det nok den beretningen som står i den svarte Boka som er selve dragefortellingen. Det er derfor naturlig å begynne med den:
I Johannes Åpenbaring beskrives en ganske bisarr drage med syv kronede hoder og ti horn. Den angriper en Kvinne som er i ferd med å føde oppe på Månen. Barnet tas omgående opp i Himmelen, mens Kvinnen flykter ut i ørkenen. Så bryter det ut krig i Himmelen da Mikael og hans engler angriper dragen. Dragen identifiseres nå som Satan, og slenges ned på Jorda. Her prøver den å søke opp Kvinnen, men Hun gis et par vinger så Hun kan flykte til et beskyttet sted. Dragen drar nå ut til kysten, og opp av havet stiger et dyr som også har 7 hoder og ti horn. (Du store verden!) Dette er dyret hvis tall er 666.
Tallet 666 har for øvrig vært spekulert mye over. Ved hjelp av Gematria over de greske bokstavene blir det mulig å regne seg fram til både Nero og Luther og flere til. Kanskje er det til og med summen på en av dine uvenner. Her er min tolkning: (så vidt jeg vet helt original?).
I hellenistisk magi som var samtidig med Johannes Åpenbaring var det vanlig å tilskrive hver av de syv kjente planetene en magisk tavle (eller kamea). Her er et enkelt eksempel, den magiske tavla for Saturn:
4 9 2
3 5 7
8 1 6
Her kommer selve magien: Legg sammen de vannrette summene. Du får15 på alle, ikke sant? Så gjør du det samme loddrett. Også 15! Prøv diagonalt, (4,5,6 og 8,5,2) Utrolig, men sant, det blir også 15. Vær så god, mine damer og herrer: En magisk tavle. Legg nå sammen alle tallene, og du får 45. Dette var det magiske tallet for Saturn i hellenistisk magi. Tallet 45 kan på hebraisk gi navnet Zazel, som regnes som navnet på planetånden for Saturn.
La oss så se på en annen tavle. Den består av 6 felter vannrett og 6 loddrett. Slik:
6 32 3 34 35 1
7 11 27 28 8 30
19 14 16 15 23 24
18 20 22 21 17 13
25 29 10 9 26 12
36 5 33 4 2 31
Legger du sammen summene her, får du alle veier 111. Og tallene til sammen blir … nettopp: 666. Dette er den magiske tavla for Sola! Følgelig blir det hellige tallet for Sola i hellenistisk magi 666. (Planetånden heter for øvrig Sorath. For meg virker det ganske klart her hva som har skjedd. De første kristne har forsøkt å sverte et rivaliserende virkelighetsbilde, i dette tilfellet hellenistisk magi, ved å demonisere deres hellige symboler.
La oss nå se på noen andre dragehistorier. Det ser ut til at de første kjente dragekampene beskrives ca. 1000-600 f.Kr. over et belte som går fra det nåværende Hellas og til India. (Kinesiske drager er en ganske annerledes skål, og jeg velger å ikke trekke dem inn her). Dette tidsrommet er ganske interessant, da det er umiddelbart forut for det som filosofen Karl Jaspers kaller for aksetiden. (Fra 600 f. Kr. og fram mot Jesu fødsel.) Aksetiden er unik i verdenshistorien, fordi det over hele den kjente verden finner sted en dreining fra det ytre og mot en indre verden. I India tas det avstand fra kompliserte offerritualer til fordel for indre opplevelser og meditasjon. De jødiske profetene tar også avstand fra ytre ritualer, og etterlyser i stedet indre holdninger som et rettskaffent liv og en sosial bevissthet. I Kina blir man opptatt av taoistisk mystikk, og i Hellas av mer og mer abstrakt filosofi.
Tida før Aksetiden er også interessant. I Midtøsten kan i denne tida merkes en unison opplevelse av å ha mista noe, mista en kontakt med den åndelige verden som før var mye mer intim. Et eksempel her kan være tilstrekkelig. (Det kunne gis mange flere) Her er ordlyden på en steintavle fra det gamle Mesopotamia. (Kalt Ludlul bel nemeqi):
Min Gud har forlatt meg og blitt borte,
Min Gudinne har sviktet meg og holder seg på avstand.
Den gode engelen som gikk ved min side har forsvunnet.
Hele den Mesopotamiske verden var på denne tida full av slike klager. Gudene ble rett og slett borte for dem. Det er muligens denne vonde opplevelsen som senere fører til at menneskene begynner å søke innover og etter hvert finner sitt eget jeg og sin egen personlighet.
Det er i overgangen mellom disse to måtene å oppleve virkeligheten på at dragehistoriene oppstår. Det er mulig å oppleve at Dragen over hele verden holder noe tilbake og må overvinnes for at kontakten med den åndelige verden kan gjenopprettes.
Så vidt meg bekjent, er den første dragekampen som er nedskrevet den som finnes i Enuma Elish, eller den Babyloniske skapelsesberetningen. Det er forfatta av en ukjent dikter for ca tre tusen år siden.
Fortellingen begynner med det første Urparet, Apsu og dragen Tiamat, henholdsvis det ferske og det salte vannet. Fra dem stammer alle de babylonske Gudene og Gudinnene. Sistnevnte er åpenbart en frisk gjeng, for kretsen rundt det første gudeparet blir fort plaga av mangel på søvn på grunn av at de unge gudene (Anunakiene) bråker for mye. Apsu foreslår derfor å drepe dem, men dette blir Tiamat forferda over: ”Vi må da ikke drepe barna vi har skapt. Selv om det er problemer nå, kan vi vel vente litt.”
Denne diskusjonen kommer snart de yngre gudene for øre, og de blir forferda, og føler at de må forsvare seg. De senker en tryllesøvn over Apsu, og dreper ham så. Nå først blir Tiamat sinna, og ruster seg til kamp. De yngre gudene velger seg ut guden Marduk til å kjempe for dem, og det blåser opp til en forrykende kamp som ender med at Marduk fanger Tiamat i nettet sitt, kaster orkanvinden Imhullu inn i gapet Hennes, så Hun revner og dør. Marduk tramper så på liket og knuser skallen Hennes. Han kløver Henne og skaper himmelen av den øvre delen og hele det ordnede kosmos med planetenes baner. Så ofrer han Kingu, Tiamats rådgiver, og skaper de første menneskene av hans blod.
Det spesielle med denne historien er at den både er en dragekamp og en skapelsesberetning. Legg merke til at kosmos først blir skapt etter at dragen er drept, ja at hele vår opplevde verden faktisk er en drages sønderlemmede legeme! Det må ha vært rart å oppleve verden slik, og det dukker jo opp mange spørsmål. Kampen foregikk tydeligvis før kosmos ble ordna, slik at det kunne se ut slik som det ser ut i dag men hva fantes egentlig da? Det må jo ha vært en hel immateriell åndelig verden.
Historier om at verden er skapt ut av en kjempes parterte kropp finnes faktisk over hele verden, både i India, Kina og i Mellom-Amerika. I Norrøn mytologi skapes verden av kjempen Ymirs kropp. Hva betyr dette?
Det disse historiene forteller meg, er en opplevelse av å ha falt ut av en opprinnelig enhet. For å kunne ha en dagklar bevissthet, må vi ordne verden i kategorier og motsetninger, for det er jo det tenkning går ut på, ikke sant? Dyrene filtrerer neppe verden gjennom et filter av tegn, ord og symboler slik som vi gjør, i hvert fall ikke så omfattende. De opplever stort sett verden som en enhet mellom tenkning og handling, altså mer direkte. Det er menneskets lodd å falle ut av denne enheten som hele resten av skaperverket ennå lever i for å kunne reflektere over verden. Dette fallet blir jo også fortalt på en annen måte i Bibelen. Ikke sant, vi spiser av Treet som gir kunnskap om godt og ondt (kategoriene), og blir kasta ut av Edens Hage.
Noe av det spesielle med Enuma Elish, er at denne opprinnelige Enheten blir beskrevet som en Drage, eller snarere et urpar, hvor den feminine delen er Dragen. Tenk å leve inne i en partert Drage, da! Dette paret liker ikke akkurat aktivitet og livsutfoldelse. De syns det bare er stress og bråk med det, for de vil at alt skal være som det er, så de kan sove. Kort og godt kan vi kanskje si at Dragen her ønsker å sette en stopper for all kreativitet. Intet nytt fra denne fronten, total stillstand rett og slett. Gudene skal leke med gulltavlene under et tre, og det skal ikke skje noe mer.
Et annet spesielt trekk, er at den moderlige delen av Urparet, Hun som etter hvert blir til en Drage slett ikke er så aggressiv som man skulle forvente. Hun er tvert i mot som en mor overfor sine barn, og det Hun fra først av viser, er toleranse, storsinn og overbærenhet. Først når mannen Hennes blir drept, velter sinnet fram. Og den ”tapre ridderen” som dreper Dragen, er i grunn ganske grim. Jeg syns at han behandler liket av sin Stammor ganske respektløst. Han tramper på det, og et sted sier han rett ut: ”Hva er dere redde for? Hun er jo bare en Kvinne.” Slikt burde få alle feminister til å vrenge seg. Det jeg liker ved denne historien, er at den er så tvetydig. Det er slett ikke så lett å skille mellom de Slemme og de Kjekke her.
Jeg syns at de gamle Babylonerne hadde en ganske spesiell mytologi. Den var utrolig pessimistisk! Hos dette folket kom ingen til Himmelen. Det var forbeholdt Gudene, som så på menneskene som deres tjenere og slaver. Det er av denne grunn en merkelig livstrett stemning i veldig mange av historiene her fra. Ganske annerledes er den mytologiske livsfølelsen hos de gamle egypterne. De hadde nemlig en gud som sikret dem plass i et slags underjordisk Paradis når de døde. Foran de 42 Dødsdommerne, som stilte den avdøde til ansvar for både det ene og det andre, var det bare å kalle seg Per Osiris eller Kari Osiris (osv), så var alt i orden. Du fikk bestått i karakter, og slapp å bli spist av en ekkel krokodilletype, fordi guden Osiris allerede hadde bestått denne prøven for deg med glans. Ikke rart at egypteren Sinuhe, som av politiske årsaker var landsforvist, satte alt inn på å bli begravd i egyptisk jord.
Men vi må videre, og kikke på noen flere drager. Det gamle India hadde også sin Drage, og den het Vritra. Den beskrives som en Drage uten armer og bein, nærmest som en tordensky. Og det er jo nettopp det den er: Han sluker alt vannet så hele verden blir kasta inn i en forferdelig tørke. Slike ”drager” kan du oppleve hver høst i Nord-India. Kjempestore gråmørke, nesten elefantaktige skyer velter opp over horisonten, fulle av regn. Men av og til går ukene, uten at regnet makter å løse seg ut. Da blir det tørke. Inderne har altså sin dragekamp hver høst de. Hjelperen deres heter Indra, selve Tordenguden. Han ligner i grunn mye på vår Tor, bare at han har en kølle (en tordenkile som kalles en Vajra) i stedet for en hammer. Han går tappert til angrep på Skurken, sprenger huller i Skyen, så den tørste jorda igjen får vann.
Her dukker altså noe av det samme motivet opp igjen: Dragen holder noe tilbake, og med sin egoisme, prøver den å hindre livet i å utfolde seg. (Tegnefilmen Kiriku tar opp det samme temaet på en annen måte. Her er det en heks, som på grunn av en stor smerte, holder vannet som landsbyen trenger tilbake)
Også hos grekerne spilte Dragen en egoistisk og livshindrende rolle. Vi kan for eksempel se på myten om Perseus og Andromeda med dette for øye. I Etiopia levde det for lenge siden en konge og en dronning som het Cepheus og Cassiopeia. De hadde en vakker datter som het Andromeda. Cassiopeia pådro seg Havguden Poseidons vrede ved å hevde at Hun var vakrere enn havnymfene. I raseri sendte guden en forferdelig drage mot dem som overalt ødela landet rundt seg. Et orakel fortalte Cepheus at landet bare kunne reddes hvis han ofra sin egen Datter til uhyret. Derfor ble Andromeda lenka til en klippe ute i havet. Dette ville ha gått riktig galt, hvis ikke Perseus tilfeldigvis hadde kommet flygende forbi. Ikledd en usynlig kappe og et krumt sverd, redda han situasjonen ved å kutte hodet av Dagen og befri Prinsessa. Så gifta de seg og levde lykkelig alle sine dager (håper jeg da).
Denne myten er jo nærmest et eventyr, og har levd videre som resept for utallige dragehistorier helt opp til moderne tider. Ofte er det ikke bare kongens datter som her er truet, men alle byens kvinner. Igjen ser vi noe av det samme motivet som før. Det er jo kvinnene som setter våre barn til verden og sørger for at menneskeheten lever videre. Ved å drepe kvinnene, setter Dragen en absolutt stopper for at alt menneskelig liv kan utfolde seg. Snakker om Partystopper!
Denne myten kan du forresten se hver kveld med alle dens detaljer nå om høsten, så framt det er stjerneklart da. Kikk først etter en stor W. Det er dronning Cassiopeia. Like i nærheten befinner kong Cepheus seg. Stjernebildet Andromeda ligger litt nedenfor, og litt bortenfor kommer jammen også Perseus ridende på sin hest Pegasus. Men her må du passe deg litt, for han bærer gorgonen Medusas avkuttede hode i den ene handa. Hun har slanger i håret, og et blikk som fortsatt kan drepe om Hun selv er aldri så død. Hodet Hennes er representert ved den periodevariable stjerna Algol, som av enkelte astrologer betegnes som stjernehimmelens ondeste punkt. Så nå vet du det. Selv havuhyret Cetus er der oppe. For se: Der kommer den opp over horisonten. For å si det med klartekst: Eventyret om Andromeda og Dragen er høsthimmelens største og mest omfattende drama!
Det viser seg altså at det å skrive om drager er et nokså stort tema. Et sted må man stoppe, men jeg klarer ikke å la være å ta med en siste dragebeskrivelse, bare fordi den er så enormt kraftfull. Det gjelder Jahves kamp med Leviatan, som står i Jobs bok i den svarte Boka. (kapittel 41). Hør bare:
”Når den nyser, stråler det frem, lys og dens øine er som morgenrødens øielokk. Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap … Når den hever sig, gruer helter sig, av redsel mister de sans og samling … Den akter jern som strå, kobber som ormstukkent tre … Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd … Den får dypet til å koke som en gryte, den får havet til å koke som en salvekokers kjele. Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår … Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. ”
Her kommer noe fram, som kan være lett å glemme. Drager er faktisk utrolig vakre! For øvrig dukker også her det nå velkjente temaet at dragedrapet har med skapelse og kreativitet (og vannenes frigjøring) å gjøre opp i Salmenes bok, kapittel 74:
”Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. Du lot kilde og bekk bryte frem …”
Det skulle ut fra det som nå er skrivi la seg gjøre å danne seg en forståelse av hva Dragen representerer. Den er den kraft som blokkerer kreativiteten i å bryte fram! Veistengeren som får oss til å tilbringe kveldene foran Tv-en eller noe annet meningsløst, i stedet for å åpne for våre indre rikdommer. I eventyra er det typisk at Dragen bare ligger der på gullet sitt. Her er det ikke snakk om å dele med seg, nei. Det er interessant å tenke på at hos det gamle norrøne folket, var det viktig at en konge skulle være vennesæl og gavmild. En konge som var en gnier, var det verste folk kunne tenke seg. Det er Dragen som får deg til å begrave ditt pund og vente på bedre tider (som aldri kommer). Den ligger kanskje der et sted dypt inne i deg, og er både skremmende og vakker. Men du må konfrontere og kjempe med den, dersom du skal bli et skikkelig menneske. Så begynn å sloss da! Og husk: Det beste opprøret du kan begå, er opprøret mot deg selv.
Høsten har kommet. Rundt oss gulner det mer og mer, og 29. september står Mikkelsmess på den gamle Primstaven. Dette var tiden da vikingene, det vil si de som fremdeles drev med slikt, dro ut på viking med langskip utstyrt med drager i stavnen. Det var da ingen grunn til å slutte med slikt selv om de var blitt kristne. Dagen markerte jo Mikaels kamp over dragen, så her var mye de kunne forbinde seg med. Vikingtida er jo full av drage gjengivelser.
Det får meg til å fundere over hva dragen egentlig representerer. Hvorfor drager, og hvorfor skal de på død og liv drepes? Og så hvert år da gitt. Det er ikke sikkert at jeg kan svare utfyllende på det, men allikevel skal jeg forsøke.
For oss som bor i den vestlige verden, er det nok den beretningen som står i den svarte Boka som er selve dragefortellingen. Det er derfor naturlig å begynne med den:
I Johannes Åpenbaring beskrives en ganske bisarr drage med syv kronede hoder og ti horn. Den angriper en Kvinne som er i ferd med å føde oppe på Månen. Barnet tas omgående opp i Himmelen, mens Kvinnen flykter ut i ørkenen. Så bryter det ut krig i Himmelen da Mikael og hans engler angriper dragen. Dragen identifiseres nå som Satan, og slenges ned på Jorda. Her prøver den å søke opp Kvinnen, men Hun gis et par vinger så Hun kan flykte til et beskyttet sted. Dragen drar nå ut til kysten, og opp av havet stiger et dyr som også har 7 hoder og ti horn. (Du store verden!) Dette er dyret hvis tall er 666.
Tallet 666 har for øvrig vært spekulert mye over. Ved hjelp av Gematria over de greske bokstavene blir det mulig å regne seg fram til både Nero og Luther og flere til. Kanskje er det til og med summen på en av dine uvenner. Her er min tolkning: (så vidt jeg vet helt original?).
I hellenistisk magi som var samtidig med Johannes Åpenbaring var det vanlig å tilskrive hver av de syv kjente planetene en magisk tavle (eller kamea). Her er et enkelt eksempel, den magiske tavla for Saturn:
4 9 2
3 5 7
8 1 6
Her kommer selve magien: Legg sammen de vannrette summene. Du får15 på alle, ikke sant? Så gjør du det samme loddrett. Også 15! Prøv diagonalt, (4,5,6 og 8,5,2) Utrolig, men sant, det blir også 15. Vær så god, mine damer og herrer: En magisk tavle. Legg nå sammen alle tallene, og du får 45. Dette var det magiske tallet for Saturn i hellenistisk magi. Tallet 45 kan på hebraisk gi navnet Zazel, som regnes som navnet på planetånden for Saturn.
La oss så se på en annen tavle. Den består av 6 felter vannrett og 6 loddrett. Slik:
6 32 3 34 35 1
7 11 27 28 8 30
19 14 16 15 23 24
18 20 22 21 17 13
25 29 10 9 26 12
36 5 33 4 2 31
Legger du sammen summene her, får du alle veier 111. Og tallene til sammen blir … nettopp: 666. Dette er den magiske tavla for Sola! Følgelig blir det hellige tallet for Sola i hellenistisk magi 666. (Planetånden heter for øvrig Sorath. For meg virker det ganske klart her hva som har skjedd. De første kristne har forsøkt å sverte et rivaliserende virkelighetsbilde, i dette tilfellet hellenistisk magi, ved å demonisere deres hellige symboler.
La oss nå se på noen andre dragehistorier. Det ser ut til at de første kjente dragekampene beskrives ca. 1000-600 f.Kr. over et belte som går fra det nåværende Hellas og til India. (Kinesiske drager er en ganske annerledes skål, og jeg velger å ikke trekke dem inn her). Dette tidsrommet er ganske interessant, da det er umiddelbart forut for det som filosofen Karl Jaspers kaller for aksetiden. (Fra 600 f. Kr. og fram mot Jesu fødsel.) Aksetiden er unik i verdenshistorien, fordi det over hele den kjente verden finner sted en dreining fra det ytre og mot en indre verden. I India tas det avstand fra kompliserte offerritualer til fordel for indre opplevelser og meditasjon. De jødiske profetene tar også avstand fra ytre ritualer, og etterlyser i stedet indre holdninger som et rettskaffent liv og en sosial bevissthet. I Kina blir man opptatt av taoistisk mystikk, og i Hellas av mer og mer abstrakt filosofi.
Tida før Aksetiden er også interessant. I Midtøsten kan i denne tida merkes en unison opplevelse av å ha mista noe, mista en kontakt med den åndelige verden som før var mye mer intim. Et eksempel her kan være tilstrekkelig. (Det kunne gis mange flere) Her er ordlyden på en steintavle fra det gamle Mesopotamia. (Kalt Ludlul bel nemeqi):
Min Gud har forlatt meg og blitt borte,
Min Gudinne har sviktet meg og holder seg på avstand.
Den gode engelen som gikk ved min side har forsvunnet.
Hele den Mesopotamiske verden var på denne tida full av slike klager. Gudene ble rett og slett borte for dem. Det er muligens denne vonde opplevelsen som senere fører til at menneskene begynner å søke innover og etter hvert finner sitt eget jeg og sin egen personlighet.
Det er i overgangen mellom disse to måtene å oppleve virkeligheten på at dragehistoriene oppstår. Det er mulig å oppleve at Dragen over hele verden holder noe tilbake og må overvinnes for at kontakten med den åndelige verden kan gjenopprettes.
Så vidt meg bekjent, er den første dragekampen som er nedskrevet den som finnes i Enuma Elish, eller den Babyloniske skapelsesberetningen. Det er forfatta av en ukjent dikter for ca tre tusen år siden.
Fortellingen begynner med det første Urparet, Apsu og dragen Tiamat, henholdsvis det ferske og det salte vannet. Fra dem stammer alle de babylonske Gudene og Gudinnene. Sistnevnte er åpenbart en frisk gjeng, for kretsen rundt det første gudeparet blir fort plaga av mangel på søvn på grunn av at de unge gudene (Anunakiene) bråker for mye. Apsu foreslår derfor å drepe dem, men dette blir Tiamat forferda over: ”Vi må da ikke drepe barna vi har skapt. Selv om det er problemer nå, kan vi vel vente litt.”
Denne diskusjonen kommer snart de yngre gudene for øre, og de blir forferda, og føler at de må forsvare seg. De senker en tryllesøvn over Apsu, og dreper ham så. Nå først blir Tiamat sinna, og ruster seg til kamp. De yngre gudene velger seg ut guden Marduk til å kjempe for dem, og det blåser opp til en forrykende kamp som ender med at Marduk fanger Tiamat i nettet sitt, kaster orkanvinden Imhullu inn i gapet Hennes, så Hun revner og dør. Marduk tramper så på liket og knuser skallen Hennes. Han kløver Henne og skaper himmelen av den øvre delen og hele det ordnede kosmos med planetenes baner. Så ofrer han Kingu, Tiamats rådgiver, og skaper de første menneskene av hans blod.
Det spesielle med denne historien er at den både er en dragekamp og en skapelsesberetning. Legg merke til at kosmos først blir skapt etter at dragen er drept, ja at hele vår opplevde verden faktisk er en drages sønderlemmede legeme! Det må ha vært rart å oppleve verden slik, og det dukker jo opp mange spørsmål. Kampen foregikk tydeligvis før kosmos ble ordna, slik at det kunne se ut slik som det ser ut i dag men hva fantes egentlig da? Det må jo ha vært en hel immateriell åndelig verden.
Historier om at verden er skapt ut av en kjempes parterte kropp finnes faktisk over hele verden, både i India, Kina og i Mellom-Amerika. I Norrøn mytologi skapes verden av kjempen Ymirs kropp. Hva betyr dette?
Det disse historiene forteller meg, er en opplevelse av å ha falt ut av en opprinnelig enhet. For å kunne ha en dagklar bevissthet, må vi ordne verden i kategorier og motsetninger, for det er jo det tenkning går ut på, ikke sant? Dyrene filtrerer neppe verden gjennom et filter av tegn, ord og symboler slik som vi gjør, i hvert fall ikke så omfattende. De opplever stort sett verden som en enhet mellom tenkning og handling, altså mer direkte. Det er menneskets lodd å falle ut av denne enheten som hele resten av skaperverket ennå lever i for å kunne reflektere over verden. Dette fallet blir jo også fortalt på en annen måte i Bibelen. Ikke sant, vi spiser av Treet som gir kunnskap om godt og ondt (kategoriene), og blir kasta ut av Edens Hage.
Noe av det spesielle med Enuma Elish, er at denne opprinnelige Enheten blir beskrevet som en Drage, eller snarere et urpar, hvor den feminine delen er Dragen. Tenk å leve inne i en partert Drage, da! Dette paret liker ikke akkurat aktivitet og livsutfoldelse. De syns det bare er stress og bråk med det, for de vil at alt skal være som det er, så de kan sove. Kort og godt kan vi kanskje si at Dragen her ønsker å sette en stopper for all kreativitet. Intet nytt fra denne fronten, total stillstand rett og slett. Gudene skal leke med gulltavlene under et tre, og det skal ikke skje noe mer.
Et annet spesielt trekk, er at den moderlige delen av Urparet, Hun som etter hvert blir til en Drage slett ikke er så aggressiv som man skulle forvente. Hun er tvert i mot som en mor overfor sine barn, og det Hun fra først av viser, er toleranse, storsinn og overbærenhet. Først når mannen Hennes blir drept, velter sinnet fram. Og den ”tapre ridderen” som dreper Dragen, er i grunn ganske grim. Jeg syns at han behandler liket av sin Stammor ganske respektløst. Han tramper på det, og et sted sier han rett ut: ”Hva er dere redde for? Hun er jo bare en Kvinne.” Slikt burde få alle feminister til å vrenge seg. Det jeg liker ved denne historien, er at den er så tvetydig. Det er slett ikke så lett å skille mellom de Slemme og de Kjekke her.
Jeg syns at de gamle Babylonerne hadde en ganske spesiell mytologi. Den var utrolig pessimistisk! Hos dette folket kom ingen til Himmelen. Det var forbeholdt Gudene, som så på menneskene som deres tjenere og slaver. Det er av denne grunn en merkelig livstrett stemning i veldig mange av historiene her fra. Ganske annerledes er den mytologiske livsfølelsen hos de gamle egypterne. De hadde nemlig en gud som sikret dem plass i et slags underjordisk Paradis når de døde. Foran de 42 Dødsdommerne, som stilte den avdøde til ansvar for både det ene og det andre, var det bare å kalle seg Per Osiris eller Kari Osiris (osv), så var alt i orden. Du fikk bestått i karakter, og slapp å bli spist av en ekkel krokodilletype, fordi guden Osiris allerede hadde bestått denne prøven for deg med glans. Ikke rart at egypteren Sinuhe, som av politiske årsaker var landsforvist, satte alt inn på å bli begravd i egyptisk jord.
Men vi må videre, og kikke på noen flere drager. Det gamle India hadde også sin Drage, og den het Vritra. Den beskrives som en Drage uten armer og bein, nærmest som en tordensky. Og det er jo nettopp det den er: Han sluker alt vannet så hele verden blir kasta inn i en forferdelig tørke. Slike ”drager” kan du oppleve hver høst i Nord-India. Kjempestore gråmørke, nesten elefantaktige skyer velter opp over horisonten, fulle av regn. Men av og til går ukene, uten at regnet makter å løse seg ut. Da blir det tørke. Inderne har altså sin dragekamp hver høst de. Hjelperen deres heter Indra, selve Tordenguden. Han ligner i grunn mye på vår Tor, bare at han har en kølle (en tordenkile som kalles en Vajra) i stedet for en hammer. Han går tappert til angrep på Skurken, sprenger huller i Skyen, så den tørste jorda igjen får vann.
Her dukker altså noe av det samme motivet opp igjen: Dragen holder noe tilbake, og med sin egoisme, prøver den å hindre livet i å utfolde seg. (Tegnefilmen Kiriku tar opp det samme temaet på en annen måte. Her er det en heks, som på grunn av en stor smerte, holder vannet som landsbyen trenger tilbake)
Også hos grekerne spilte Dragen en egoistisk og livshindrende rolle. Vi kan for eksempel se på myten om Perseus og Andromeda med dette for øye. I Etiopia levde det for lenge siden en konge og en dronning som het Cepheus og Cassiopeia. De hadde en vakker datter som het Andromeda. Cassiopeia pådro seg Havguden Poseidons vrede ved å hevde at Hun var vakrere enn havnymfene. I raseri sendte guden en forferdelig drage mot dem som overalt ødela landet rundt seg. Et orakel fortalte Cepheus at landet bare kunne reddes hvis han ofra sin egen Datter til uhyret. Derfor ble Andromeda lenka til en klippe ute i havet. Dette ville ha gått riktig galt, hvis ikke Perseus tilfeldigvis hadde kommet flygende forbi. Ikledd en usynlig kappe og et krumt sverd, redda han situasjonen ved å kutte hodet av Dagen og befri Prinsessa. Så gifta de seg og levde lykkelig alle sine dager (håper jeg da).
Denne myten er jo nærmest et eventyr, og har levd videre som resept for utallige dragehistorier helt opp til moderne tider. Ofte er det ikke bare kongens datter som her er truet, men alle byens kvinner. Igjen ser vi noe av det samme motivet som før. Det er jo kvinnene som setter våre barn til verden og sørger for at menneskeheten lever videre. Ved å drepe kvinnene, setter Dragen en absolutt stopper for at alt menneskelig liv kan utfolde seg. Snakker om Partystopper!
Denne myten kan du forresten se hver kveld med alle dens detaljer nå om høsten, så framt det er stjerneklart da. Kikk først etter en stor W. Det er dronning Cassiopeia. Like i nærheten befinner kong Cepheus seg. Stjernebildet Andromeda ligger litt nedenfor, og litt bortenfor kommer jammen også Perseus ridende på sin hest Pegasus. Men her må du passe deg litt, for han bærer gorgonen Medusas avkuttede hode i den ene handa. Hun har slanger i håret, og et blikk som fortsatt kan drepe om Hun selv er aldri så død. Hodet Hennes er representert ved den periodevariable stjerna Algol, som av enkelte astrologer betegnes som stjernehimmelens ondeste punkt. Så nå vet du det. Selv havuhyret Cetus er der oppe. For se: Der kommer den opp over horisonten. For å si det med klartekst: Eventyret om Andromeda og Dragen er høsthimmelens største og mest omfattende drama!
Det viser seg altså at det å skrive om drager er et nokså stort tema. Et sted må man stoppe, men jeg klarer ikke å la være å ta med en siste dragebeskrivelse, bare fordi den er så enormt kraftfull. Det gjelder Jahves kamp med Leviatan, som står i Jobs bok i den svarte Boka. (kapittel 41). Hør bare:
”Når den nyser, stråler det frem, lys og dens øine er som morgenrødens øielokk. Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap … Når den hever sig, gruer helter sig, av redsel mister de sans og samling … Den akter jern som strå, kobber som ormstukkent tre … Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd … Den får dypet til å koke som en gryte, den får havet til å koke som en salvekokers kjele. Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår … Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. ”
Her kommer noe fram, som kan være lett å glemme. Drager er faktisk utrolig vakre! For øvrig dukker også her det nå velkjente temaet at dragedrapet har med skapelse og kreativitet (og vannenes frigjøring) å gjøre opp i Salmenes bok, kapittel 74:
”Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. Du lot kilde og bekk bryte frem …”
Det skulle ut fra det som nå er skrivi la seg gjøre å danne seg en forståelse av hva Dragen representerer. Den er den kraft som blokkerer kreativiteten i å bryte fram! Veistengeren som får oss til å tilbringe kveldene foran Tv-en eller noe annet meningsløst, i stedet for å åpne for våre indre rikdommer. I eventyra er det typisk at Dragen bare ligger der på gullet sitt. Her er det ikke snakk om å dele med seg, nei. Det er interessant å tenke på at hos det gamle norrøne folket, var det viktig at en konge skulle være vennesæl og gavmild. En konge som var en gnier, var det verste folk kunne tenke seg. Det er Dragen som får deg til å begrave ditt pund og vente på bedre tider (som aldri kommer). Den ligger kanskje der et sted dypt inne i deg, og er både skremmende og vakker. Men du må konfrontere og kjempe med den, dersom du skal bli et skikkelig menneske. Så begynn å sloss da! Og husk: Det beste opprøret du kan begå, er opprøret mot deg selv.
Noen tanker om sidereal astrologi
Noen tanker om sidereal astrologi
I must create my own System
Or be enslaved by another man.
William Blake
De fleste av oss som er lesere av dette bladet har vel hørt om den magisk rituelle gruppa The Golden Dawn som på slutten av attenhundre tallet utøvde en innflytelse på engelsk språklig okkultisme som knapt kan overdrives. At innflytelsen på moderne okkultisme fortsatt er sterk, kan vi på mange måter takke Israel Regardie for. Han innehadde på slutten av sitt liv 7. grad i Ordo Rosea Rubeae et Aurae Crucis, en av gruppene som utviklet seg etter at Golden Dawn ble oppløst i 1914. I 1984, året før han døde, utga Israel alle gradspapirene i et stort kompendium: The Complete Golden Dawn System of Magic. Dette store verket er et sant skattkammer av okkult informasjon, og viser med all tydelighet hvor omfattende og viktig Golden Dawn systemet var.
Hvorfor jeg skriver dette? Jo, nå kommer jeg til det. I bind to på side 33 har Francis King en artikkel om esoterisk astrologi hvor han etterlyser arbeid innen sidereal astrologi i Vesten. Det viser seg nemlig at Samuel Liddell Matters, en av Golden Dawn gründerne, oppfordret medlemmene til å arbeide med denne formen for astrologi. Så hva i all verden er sidereal astrologi? Og hva kan det innebære å arbeide med dette innenfor en vestlig moderne tradisjon?
En problematisk side ved utøvelsen av astrologi slik den praktiseres i Vesten, er at den ikke er i overensstemmelse med hvordan stjernehimmelen står i dag. Det har seg nemlig slik at jorda dreier rundt på to måter. Omdreiningen på et døgn kjenner vi godt til, men det finnes også en mye saktere omdreining på 25 920 år som går den motsatte veien. Den kalles den sidereale omdreining. Derfor vil for eksempel vårjevndøgnspunktet flytte seg bakover én grad i løpet av 72 år. I løpet av 2160 år vil dette bli 30 grader, med andre ord et helt stjernetegn. Fordi astrologien slik den framstår i dag ble utviklet i de første århundrene etter Kristus, og senere ikke er oppdatert, har de fleste i astronomisk forstand sola og planetene i horoskopet sitt i helt andre tegn enn det som er oppgitt, nærmere bestemt tegnet før.
Jeg mener ikke med dette at vi skal forkaste vår tradisjonelle astrologi. Det lar seg vanskelig gjøre av den grunn at astrologi som filosofisk system er så nøye innvevd i den okkulte korpus at vi ville risikere at hele systemet raknet hvis vi fjernet den. Allikevel gir det en foruroligende følelse første gang man oppdager at planetene stort sett står i andre stjernetegn enn det vi er vant til i et ekte astronomisk oppdatert horoskop. Dette kan vi lett finne ut av hvis vi setter inn vår fødselsdato og ser på planetenes plassering i et astronomiprogram. Det finnes flere gode gratis programmer som kan lastes ned fra Internett. Jeg kan anbefale Cartes Du Ciel som kan lastes ned fra http:/www.stargazing.net/astropc/download.html. Her oppdager jeg, som trodde jeg var Steinbukk, at jeg hadde Solen i Skytten den dagen jeg ble født. Og ikke nok med det. Det viser seg at jeg har Venus i Slangebæreren, et trettende tegn som ligger mellom Skorpionen og Skytten. Slik grensene er trukket opp i moderne astronomi, passerer nemlig planetene mellom tretten og ikke tolv tegn. Det ville i det hele tatt være gavnelig for alle astrologi-interesserte å sette seg inn i moderne astronomi og for eksempel lære seg hvor stjernetegnene befinner seg oppe på himmelen, og ikke bare i et stilt horoskop.
Oppdagelsen av det sidereale året (også kalt det platoniske verdensår) hører moderne astronomi til, men nå skal vi bevege oss inn i mystiske soner. Det kan nemlig virke som at arkaiske kulturer har hatt esoterisk kunnskap om det sidereale året, som som nevnt er 25 920 år langt. For å oppspore dette skal vi nå ta en titt på gamle babylonske kongerekker. Den kaldeiske presten Berossus, som virket i det tredje århundret før vår tidsregning, stiller i sin bok Kaldeisk Historie opp en liste over de babylonske kongene som levde før syndfloden. Den ser slik ut:
Konge Regjeringstid
1. Aloros 36 000 år
2. Alaparos 10 800 år
3. Amelon 46 800 år
4. Ammenon 43 200 år
5. Megalaros 64 800 år
6. Daonos 36 000 år
7. Eudoraches 64 800 år
8. Ammenpsinos 36 000 år
9. Opartes 28 800 år
10. Xisuthros 64 800 år
Til sammen 432 000 år
Jøss, det får’n si. Kongene levde lenge før i tida, men hvor vil jeg hen med dette da? Jo, saken er den at 432 000 er, som vi skal se, et meget spesielt tall. For det første har det en nær forbindelse med det sidereale året. For eksempel slik 25 920 : 60 = 432. Eller på en annen måte: 432 000 = 2 x 60 x 60 x 60, mens 2 x 60 x 60 x 60 x 60 = 25 920 000! Det er altså en nær forbindelse mellom tallene 432 000 og 25 920.
For det andre dukker 432 000 også opp i indisk tall mystikk. Kali Yuga, eller vår tidsalder, som ifølge Puranaene begynte den 17. februar 3001 f. Kr., skal vare i nettopp 432 000 år. Litt mer skjult, dukker dette tallet opp også i norrøn mytologi. La oss se på følgende vers i Grimnismål, hvor Valhall beskrives.
Fem hundrad dører og fyrti til
Eg trur det i Valhall mun vera
Gjeng åtte hundrad einherjar
I senn or eine døri,
når dei fer og vargen skal vega.
(Vers 23, Olav Mortensson-Egnunds oversettelse)
Hvor mange einherjer er det altså som kan gå inn i Valhall på en gang? Jo, 800 gjennom 540 dører, det blir 432 000 det. Det kan altså virke som om det har romstert kunnskap om det sidereale året i mange kulturer over et stort geografisk område, men skjult i et mytologisk språk. Hva slags miljø som har spredt denne kunnskapen kan vi bare spekulere på, og her famler vi i blinde.
Uten løgn, sikkert og aldeles sant:
Det som er nedenunder er lik det som er ovenover,
og det som er ovenover, er lik det som er nedenunder
for å fullføre mirakelet av Det Ene Vesen.
Dette verset, som er hentet fra Hermes’ Smaragdtavle uttrykker i et nøtteskall det som er min grunnleggende intuisjon rundt astrologi, nemlig at himmelen der oppe (eller makrokosmos) avspeiler jorden her nede (eller mikrokosmos). Men hvis vi skal snakke om en eksakt speiling, må vi forholde oss til hvordan speilingen skjer i dag, og ikke hvordan himmelen så ut for 1500 år siden. Her er jeg altså på kollisjonskurs med vår tids astrologer, men hva forsvarer så disse astrologene seg med?
Dagens astrologer forsøker å forklare dette med at et astrologisk stjernetegn ikke er identisk med et astronomisk. Det førstnevnte kalles en asterisk, og betegner en sektor på 30 grader som altså dreier baklengs gjennom de tolv astronomiske stjernetegnene over en periode på 25 920 år. I et slikt oppsett har ikke de bakenforliggende stjernene noen betydning, og karakteriseres derfor som tilfeldige ansamlinger. Det moderne astrologi beskjeftiger seg med blir dermed vinklene mellom planetene og deres plassering i asteriskene (som altså er en sektor av himmelen, og ikke selve stjernetegnene). Vi kan i lys av dette spørre oss om en astrologi som ikke beskjeftiger seg med stjerner kan kalles astrologi eller om det snarere er en form for planetologi.
For meg blir ikke denne forklaringen tilfredsstillende. Stjernetegnene er ikke tilfeldige ansamlinger. De har fått de navnene de har fordi de ga assosiasjoner til figurer. Tar man en titt på himmelen vil vi se at Løven heter det den gjør fordi det er mulig å se en løve der. Det samme gjelder Tvillingene og Skorpionen. At dette skal dreie seg om tilfeldige ansamlinger er rett og slett en dårlig ad hoc hypotese.
Denne artikkelen er altså et forsøk på å dekonstruere tradisjonell astrologi. Klarer vi det? Det er ikke alltid så lett å se i praksis at hjernen er et holistisk organ. Vi konstruerer vår verden ved å ta deler ut av den store helheten (makrokosmos) for så å sette disse delene sammen til vår egen delvirkelighet (mikrokosmos). For å gjøre dette må vi fortrenge og fordreie de bitene som ikke passer inn. Vi vil ikke være i stand til å begripe disse holismene hvis vi ikke utvikler et metaperspektiv. En moderne magiker må kunne jobbe langs disse linjene, noe som ligger i den gamle alkymistiske tesen solve et coagula. Vi må på løpende bånd kunne løse opp alt i sine bestanddeler og sette mytemene sammen igjen i nye helheter.
Jeg er vant til å tenke på meg selv som Steinbukk med alt det innebærer av tillærte holismer. Klarer jeg å løse opp dette og konstruere en ny identitet som Skytte? Hva slags ny input gir det? Astronomisk sett er ikke Skytten noe hvilket som helst tegn. Ser jeg mot Skytten ser jeg nemlig rett inn i den mest stjernerike delen av universet. Det er nemlig i denne retningen at sentrum av galaksen befinner seg. Dette passer godt med min etablerte rolle som informasjons freak. Altså, venner og naboer, dette anbefales. Det er gøy å dekonstruere og rekonstruere indre identiteter.
Så var det planetenes plassering i horoskopet. Det er da interessant å merke seg at det hersker vill forvirring om dette for tiden, for hvor mange planeter er det egentlig? Vi kan velge mellom alt fra åtte til 12. Eller det er kanskje ikke alle som har fått med seg at Pluto har blitt detronisert til planetoide? I tillegg er det funnet et nytt legeme i irregulær bane rundt Sola som er større enn Pluto. Skal vi se på den som en planet? Og så har vi to til som er 2/3 så store som Pluto. Hva med dem? Altså, alt fra 8 til 12. Kanskje kan det være verdt å merke seg at Madame Blavatsky hevdet at det var 12 planeter allerede på slutten av 1800 tallet.
Dermed nærmer vi oss asteroidenes tilstedeværelse. Hva skal vi gjøre med dem i horoskopet? Noen få av dem har begynt å opptre i atrologisk litteratur. For eksempel har Demetra George og Douglas Bloch i sin bok Asteroid Goddesses arbeida med Ceres, Pallas, Vesta og Juno, men det er over 6000 flere å velge mellom, så hvordan bearbeider vi denne enorme massen i praksis?
Her er mitt forslag. De kan brukes til å tydeliggjøre de forskjellige planetenes identiteter. Vi kan se på hvilke asteroider som er i streng konjunksjon med en planet. (På grunn av mengden bør vi holde oss innenfor 1 grad.) I mitt horoskop er det for eksempel en svært nær konjunksjon meg asteroiden Gunnlød og Sola. Dermed får jeg min solare identitet bundet opp til Odins ervervelse av skaldedrikken. Den er det nemlig Gunnlød vokter inne i berget. Kanskje peker dette på et motiv i livet mitt. Behovet for å forløse min egen ekstatisk dikteriske natur for eksempel, eller at jeg er villig til å gå over lik for å oppnå kunnskap. (Øh, er det så ille da?) Alekto er en annen nær konjunksjon. Hun er en av errinyene, som i gresk mytologi er kvinnelige personifikasjoner av hevn for dårlig behandling av Kvinner. Kanskje ligger en av røttene for mine feministiske interesser her. Det er altså min erfaring at det kan være fruktbart å arbeide med asteroidene som tydeliggjører av planetenes innflytelse, og det anbefales hermed.
Astrologi er et gresk ord som betyr noe sånt som ord om stjernene. Men hvor har det egentlig blitt av stjernene i moderne astrologi? Som jeg allerede har sagt: Ved å erstatte stjernebildene med asterisker og overhode ikke benytte seg av stjernene har moderne astrologi forfalt til en slags planetologi. Slik har det ikke alltid vært. Ptolemaios (ca. 90 – 168 e.Kr.) som mange regner som den nåværende astrologiens far, har i sin bok Tetrabiblos grundig behandlet fiksstjernene og hvordan de oppfører seg i horoskopet. Slikt går også med letthet an å undersøke ved hjelp av et astronomi program. Stjernenes innflytelse kan bestemmes ut i fra om de kommer opp eller synker ned under horisonten, eller om de står i zenith eller i nadir. Det er faktisk i handelen en brukbar bok som behandler dette temaet. Den er skrevet av Bernadette Brady, og har den beskjedne tittelen Brady’s Book of Fixed Stars. Det er for så vidt en utmerket bok i emnet og anbefales også.
Et siste utmerket tema som går an å arbeide med i forbindelse med et astronomiprogram er en mer sjamanistisk form for astrologi. Her går det an å benytte seg av hele stjernehimmelen. Vi kan ta utgangspunkt i en planets plassering i et stjernebilde og på en transereise dra oppover eller nedover. Her vil de sirkumpolære stjernene, de som er synlige hele året representere vårt bevisste sjeleliv, de som er synlige bare deler av året det underbevisste og de som aldri er synlige vårt ubevisste liv (i god jungiansk forstand). En reise oppover (anabasis, coagula) ville for eksempel med utgangspunkt i Steinbukken innebære å passere gjennom Vannmannen, Delfinen, Reven, Svanen, Cepheus for så å ende i en enhetsbevissthet i Nordstjerna, overhimmelens sentrum. En reise nedover (katabasis, solve) blir den sjamanistiske reisen ned i underverdenen, ned til de stjernene som aldri er over horisonten. Det kunne innebære et møte med bilder som Mikroskopet, den Sydlige Fisken, Påfuglen, Tukanen og Oktanten. Bemerk at denne himmelen mangler en stjerne i sentrum, og opplevelsen vil vel mer være av dionysisk natur, dvs en opplevelse av å bli rivd opp i mange deler slik Titanene rev opp og spiste Dionysos’ legeme. For de som har sans for slikt vil det kanskje kunne oppleves som en oppløsning i vår felles Gaia bevissthet. Sødmefylt og lekkert. Farvel.
Dette blir altså min konklusjon på denne artikkelen: Et opprop om at noen av oss må begynne å arbeide med stjernehimmelen slik den er i dag. Jeg har foreslått flere måter vi kan gjøre dette på. Det er mitt håp at noen har lyst til å arbeide med noe av dette. Så får vi se hva som kan komme ut av det. Det hadde vært morsomt å høre om erfaringer og innspill, og jeg kan nås på følgende adresse: geir.uldal@hotmail.com. Hermed er oppfordringen fra Golden Dawn kompendiet tatt til følge. Messa est. Messen er til ende.
Vær velsignet.
I must create my own System
Or be enslaved by another man.
William Blake
De fleste av oss som er lesere av dette bladet har vel hørt om den magisk rituelle gruppa The Golden Dawn som på slutten av attenhundre tallet utøvde en innflytelse på engelsk språklig okkultisme som knapt kan overdrives. At innflytelsen på moderne okkultisme fortsatt er sterk, kan vi på mange måter takke Israel Regardie for. Han innehadde på slutten av sitt liv 7. grad i Ordo Rosea Rubeae et Aurae Crucis, en av gruppene som utviklet seg etter at Golden Dawn ble oppløst i 1914. I 1984, året før han døde, utga Israel alle gradspapirene i et stort kompendium: The Complete Golden Dawn System of Magic. Dette store verket er et sant skattkammer av okkult informasjon, og viser med all tydelighet hvor omfattende og viktig Golden Dawn systemet var.
Hvorfor jeg skriver dette? Jo, nå kommer jeg til det. I bind to på side 33 har Francis King en artikkel om esoterisk astrologi hvor han etterlyser arbeid innen sidereal astrologi i Vesten. Det viser seg nemlig at Samuel Liddell Matters, en av Golden Dawn gründerne, oppfordret medlemmene til å arbeide med denne formen for astrologi. Så hva i all verden er sidereal astrologi? Og hva kan det innebære å arbeide med dette innenfor en vestlig moderne tradisjon?
En problematisk side ved utøvelsen av astrologi slik den praktiseres i Vesten, er at den ikke er i overensstemmelse med hvordan stjernehimmelen står i dag. Det har seg nemlig slik at jorda dreier rundt på to måter. Omdreiningen på et døgn kjenner vi godt til, men det finnes også en mye saktere omdreining på 25 920 år som går den motsatte veien. Den kalles den sidereale omdreining. Derfor vil for eksempel vårjevndøgnspunktet flytte seg bakover én grad i løpet av 72 år. I løpet av 2160 år vil dette bli 30 grader, med andre ord et helt stjernetegn. Fordi astrologien slik den framstår i dag ble utviklet i de første århundrene etter Kristus, og senere ikke er oppdatert, har de fleste i astronomisk forstand sola og planetene i horoskopet sitt i helt andre tegn enn det som er oppgitt, nærmere bestemt tegnet før.
Jeg mener ikke med dette at vi skal forkaste vår tradisjonelle astrologi. Det lar seg vanskelig gjøre av den grunn at astrologi som filosofisk system er så nøye innvevd i den okkulte korpus at vi ville risikere at hele systemet raknet hvis vi fjernet den. Allikevel gir det en foruroligende følelse første gang man oppdager at planetene stort sett står i andre stjernetegn enn det vi er vant til i et ekte astronomisk oppdatert horoskop. Dette kan vi lett finne ut av hvis vi setter inn vår fødselsdato og ser på planetenes plassering i et astronomiprogram. Det finnes flere gode gratis programmer som kan lastes ned fra Internett. Jeg kan anbefale Cartes Du Ciel som kan lastes ned fra http:/www.stargazing.net/a
Oppdagelsen av det sidereale året (også kalt det platoniske verdensår) hører moderne astronomi til, men nå skal vi bevege oss inn i mystiske soner. Det kan nemlig virke som at arkaiske kulturer har hatt esoterisk kunnskap om det sidereale året, som som nevnt er 25 920 år langt. For å oppspore dette skal vi nå ta en titt på gamle babylonske kongerekker. Den kaldeiske presten Berossus, som virket i det tredje århundret før vår tidsregning, stiller i sin bok Kaldeisk Historie opp en liste over de babylonske kongene som levde før syndfloden. Den ser slik ut:
Konge Regjeringstid
1. Aloros 36 000 år
2. Alaparos 10 800 år
3. Amelon 46 800 år
4. Ammenon 43 200 år
5. Megalaros 64 800 år
6. Daonos 36 000 år
7. Eudoraches 64 800 år
8. Ammenpsinos 36 000 år
9. Opartes 28 800 år
10. Xisuthros 64 800 år
Til sammen 432 000 år
Jøss, det får’n si. Kongene levde lenge før i tida, men hvor vil jeg hen med dette da? Jo, saken er den at 432 000 er, som vi skal se, et meget spesielt tall. For det første har det en nær forbindelse med det sidereale året. For eksempel slik 25 920 : 60 = 432. Eller på en annen måte: 432 000 = 2 x 60 x 60 x 60, mens 2 x 60 x 60 x 60 x 60 = 25 920 000! Det er altså en nær forbindelse mellom tallene 432 000 og 25 920.
For det andre dukker 432 000 også opp i indisk tall mystikk. Kali Yuga, eller vår tidsalder, som ifølge Puranaene begynte den 17. februar 3001 f. Kr., skal vare i nettopp 432 000 år. Litt mer skjult, dukker dette tallet opp også i norrøn mytologi. La oss se på følgende vers i Grimnismål, hvor Valhall beskrives.
Fem hundrad dører og fyrti til
Eg trur det i Valhall mun vera
Gjeng åtte hundrad einherjar
I senn or eine døri,
når dei fer og vargen skal vega.
(Vers 23, Olav Mortensson-Egnunds oversettelse)
Hvor mange einherjer er det altså som kan gå inn i Valhall på en gang? Jo, 800 gjennom 540 dører, det blir 432 000 det. Det kan altså virke som om det har romstert kunnskap om det sidereale året i mange kulturer over et stort geografisk område, men skjult i et mytologisk språk. Hva slags miljø som har spredt denne kunnskapen kan vi bare spekulere på, og her famler vi i blinde.
Uten løgn, sikkert og aldeles sant:
Det som er nedenunder er lik det som er ovenover,
og det som er ovenover, er lik det som er nedenunder
for å fullføre mirakelet av Det Ene Vesen.
Dette verset, som er hentet fra Hermes’ Smaragdtavle uttrykker i et nøtteskall det som er min grunnleggende intuisjon rundt astrologi, nemlig at himmelen der oppe (eller makrokosmos) avspeiler jorden her nede (eller mikrokosmos). Men hvis vi skal snakke om en eksakt speiling, må vi forholde oss til hvordan speilingen skjer i dag, og ikke hvordan himmelen så ut for 1500 år siden. Her er jeg altså på kollisjonskurs med vår tids astrologer, men hva forsvarer så disse astrologene seg med?
Dagens astrologer forsøker å forklare dette med at et astrologisk stjernetegn ikke er identisk med et astronomisk. Det førstnevnte kalles en asterisk, og betegner en sektor på 30 grader som altså dreier baklengs gjennom de tolv astronomiske stjernetegnene over en periode på 25 920 år. I et slikt oppsett har ikke de bakenforliggende stjernene noen betydning, og karakteriseres derfor som tilfeldige ansamlinger. Det moderne astrologi beskjeftiger seg med blir dermed vinklene mellom planetene og deres plassering i asteriskene (som altså er en sektor av himmelen, og ikke selve stjernetegnene). Vi kan i lys av dette spørre oss om en astrologi som ikke beskjeftiger seg med stjerner kan kalles astrologi eller om det snarere er en form for planetologi.
For meg blir ikke denne forklaringen tilfredsstillende. Stjernetegnene er ikke tilfeldige ansamlinger. De har fått de navnene de har fordi de ga assosiasjoner til figurer. Tar man en titt på himmelen vil vi se at Løven heter det den gjør fordi det er mulig å se en løve der. Det samme gjelder Tvillingene og Skorpionen. At dette skal dreie seg om tilfeldige ansamlinger er rett og slett en dårlig ad hoc hypotese.
Denne artikkelen er altså et forsøk på å dekonstruere tradisjonell astrologi. Klarer vi det? Det er ikke alltid så lett å se i praksis at hjernen er et holistisk organ. Vi konstruerer vår verden ved å ta deler ut av den store helheten (makrokosmos) for så å sette disse delene sammen til vår egen delvirkelighet (mikrokosmos). For å gjøre dette må vi fortrenge og fordreie de bitene som ikke passer inn. Vi vil ikke være i stand til å begripe disse holismene hvis vi ikke utvikler et metaperspektiv. En moderne magiker må kunne jobbe langs disse linjene, noe som ligger i den gamle alkymistiske tesen solve et coagula. Vi må på løpende bånd kunne løse opp alt i sine bestanddeler og sette mytemene sammen igjen i nye helheter.
Jeg er vant til å tenke på meg selv som Steinbukk med alt det innebærer av tillærte holismer. Klarer jeg å løse opp dette og konstruere en ny identitet som Skytte? Hva slags ny input gir det? Astronomisk sett er ikke Skytten noe hvilket som helst tegn. Ser jeg mot Skytten ser jeg nemlig rett inn i den mest stjernerike delen av universet. Det er nemlig i denne retningen at sentrum av galaksen befinner seg. Dette passer godt med min etablerte rolle som informasjons freak. Altså, venner og naboer, dette anbefales. Det er gøy å dekonstruere og rekonstruere indre identiteter.
Så var det planetenes plassering i horoskopet. Det er da interessant å merke seg at det hersker vill forvirring om dette for tiden, for hvor mange planeter er det egentlig? Vi kan velge mellom alt fra åtte til 12. Eller det er kanskje ikke alle som har fått med seg at Pluto har blitt detronisert til planetoide? I tillegg er det funnet et nytt legeme i irregulær bane rundt Sola som er større enn Pluto. Skal vi se på den som en planet? Og så har vi to til som er 2/3 så store som Pluto. Hva med dem? Altså, alt fra 8 til 12. Kanskje kan det være verdt å merke seg at Madame Blavatsky hevdet at det var 12 planeter allerede på slutten av 1800 tallet.
Dermed nærmer vi oss asteroidenes tilstedeværelse. Hva skal vi gjøre med dem i horoskopet? Noen få av dem har begynt å opptre i atrologisk litteratur. For eksempel har Demetra George og Douglas Bloch i sin bok Asteroid Goddesses arbeida med Ceres, Pallas, Vesta og Juno, men det er over 6000 flere å velge mellom, så hvordan bearbeider vi denne enorme massen i praksis?
Her er mitt forslag. De kan brukes til å tydeliggjøre de forskjellige planetenes identiteter. Vi kan se på hvilke asteroider som er i streng konjunksjon med en planet. (På grunn av mengden bør vi holde oss innenfor 1 grad.) I mitt horoskop er det for eksempel en svært nær konjunksjon meg asteroiden Gunnlød og Sola. Dermed får jeg min solare identitet bundet opp til Odins ervervelse av skaldedrikken. Den er det nemlig Gunnlød vokter inne i berget. Kanskje peker dette på et motiv i livet mitt. Behovet for å forløse min egen ekstatisk dikteriske natur for eksempel, eller at jeg er villig til å gå over lik for å oppnå kunnskap. (Øh, er det så ille da?) Alekto er en annen nær konjunksjon. Hun er en av errinyene, som i gresk mytologi er kvinnelige personifikasjoner av hevn for dårlig behandling av Kvinner. Kanskje ligger en av røttene for mine feministiske interesser her. Det er altså min erfaring at det kan være fruktbart å arbeide med asteroidene som tydeliggjører av planetenes innflytelse, og det anbefales hermed.
Astrologi er et gresk ord som betyr noe sånt som ord om stjernene. Men hvor har det egentlig blitt av stjernene i moderne astrologi? Som jeg allerede har sagt: Ved å erstatte stjernebildene med asterisker og overhode ikke benytte seg av stjernene har moderne astrologi forfalt til en slags planetologi. Slik har det ikke alltid vært. Ptolemaios (ca. 90 – 168 e.Kr.) som mange regner som den nåværende astrologiens far, har i sin bok Tetrabiblos grundig behandlet fiksstjernene og hvordan de oppfører seg i horoskopet. Slikt går også med letthet an å undersøke ved hjelp av et astronomi program. Stjernenes innflytelse kan bestemmes ut i fra om de kommer opp eller synker ned under horisonten, eller om de står i zenith eller i nadir. Det er faktisk i handelen en brukbar bok som behandler dette temaet. Den er skrevet av Bernadette Brady, og har den beskjedne tittelen Brady’s Book of Fixed Stars. Det er for så vidt en utmerket bok i emnet og anbefales også.
Et siste utmerket tema som går an å arbeide med i forbindelse med et astronomiprogram er en mer sjamanistisk form for astrologi. Her går det an å benytte seg av hele stjernehimmelen. Vi kan ta utgangspunkt i en planets plassering i et stjernebilde og på en transereise dra oppover eller nedover. Her vil de sirkumpolære stjernene, de som er synlige hele året representere vårt bevisste sjeleliv, de som er synlige bare deler av året det underbevisste og de som aldri er synlige vårt ubevisste liv (i god jungiansk forstand). En reise oppover (anabasis, coagula) ville for eksempel med utgangspunkt i Steinbukken innebære å passere gjennom Vannmannen, Delfinen, Reven, Svanen, Cepheus for så å ende i en enhetsbevissthet i Nordstjerna, overhimmelens sentrum. En reise nedover (katabasis, solve) blir den sjamanistiske reisen ned i underverdenen, ned til de stjernene som aldri er over horisonten. Det kunne innebære et møte med bilder som Mikroskopet, den Sydlige Fisken, Påfuglen, Tukanen og Oktanten. Bemerk at denne himmelen mangler en stjerne i sentrum, og opplevelsen vil vel mer være av dionysisk natur, dvs en opplevelse av å bli rivd opp i mange deler slik Titanene rev opp og spiste Dionysos’ legeme. For de som har sans for slikt vil det kanskje kunne oppleves som en oppløsning i vår felles Gaia bevissthet. Sødmefylt og lekkert. Farvel.
Dette blir altså min konklusjon på denne artikkelen: Et opprop om at noen av oss må begynne å arbeide med stjernehimmelen slik den er i dag. Jeg har foreslått flere måter vi kan gjøre dette på. Det er mitt håp at noen har lyst til å arbeide med noe av dette. Så får vi se hva som kan komme ut av det. Det hadde vært morsomt å høre om erfaringer og innspill, og jeg kan nås på følgende adresse: geir.uldal@hotmail.com. Hermed er oppfordringen fra Golden Dawn kompendiet tatt til følge. Messa est. Messen er til ende.
Vær velsignet.
Glamour. En postmoderne tale
glâ’mour. (er), *glâ’mor, n., & v.t. 1, n. Magic, enchantment, (cast a ~ over, enchant); delusive or alluring beauty or charm; (esp. feminine) physical attractiveness (~ girl, young woman possessing this; so ~ boy); hence glâ’morous a. 2. v.t. Affect with glamour, bewitch, enchant; (colloq.) make glamorous [18th c., var of GRAMMAR in sense of GRAMARYE] ( Fra The Concise Oxford Dictionary.) Det glamorøse er en hard og skinnene overflate, lekker og kjølig med blendende smil. Noe i oss vil selvfølgelig alltid lengte etter dette. Vi vil da være en del av gjengen som alle ser opp til. A laget. De toneangivende. Konger er vanligvis glamorøse, selv om kongen som en gang besøkte Rostadheimen var en grå emminense. Men det glamorøse hefter seg mer ved det feminine. Vis meg en liten pike som ikke en gang har drømt om å være Prinsesse. Utrolig nok refererer glamour etymologisk også til grammar eller grammatikk. Derfor er glamour kjærlighetens alfabet. La meg telle alle dine vakre trekk. De glamorøse vil beundres. Uniformerte sjåfører bukker dem ut av elegante sorte limousiner. Med høyhelte sko balanserer blendende vakre kjendiser oppover den røde løperen mens blitzlampene eksploderer rundt dem. De glamorøse lever skandaløse liv i fest og svir, men vi tilgir dem fordi de stråler ut karisma. De er det gyldne paparazziforfulgte opptog av Gudinner og Guder som lyser mot oss fra skandalebladene. Livet som den evige såpeopera. Bak er det løgn og bedrag, skilsmisser, pillebruk, konkurser, selvmord, angst, overanstrengelse, sjalusi og rettsaker. Men slik skal det jo være i en såpeopera. Vi lever jo i et sosialdemokrati hvor vi skal se ned på de rike og får dermed et alibi for å beundre dem desto mer. Dette er en bittersøt affære. Ikveld er det oss som er glamorøse. Glem det ekte. Det hører fortiden til. De glamorøse er amoralske. Som oss med alle være gode og dårlige sider bare blåst opp til kosmiske dimensjoner og festet på himmelen som stjerner. Dette er Hollywood, eller enda bedre: Bollywood. Lekre indiske damer som danser på lotusblad eller skjelmsk smilende lar seg beundre i gjennomsiktig sari mens de synger og sukker og danser for så synke besvimt ned på en seng av perlemor. De glamorøse drysser tryllestøv ned over oss. For dette er magi og tryllekunst. Kvikksølv, Merkur, kanskje til og med et hint av Loke. Innen alkjemi er kvikksølv det evige forvandlende som formidler prosessene mellom den etsende svovelen og det fikserende saltet. Magikeren manipulerer med våre virkeligheters blindsoner og gjør slik det umulige mulig. Mandrake, alltid glamorøst ikledt kjole og hvitt etterfulgt av sin nubiske tjener kun iført lendeklede av leopardskinn kjemper mot forbryterne ved hjelp av hypnose som fordreier virkeligheten til de det rettes mot. Slik blir glamour alvegull, verdiløst skrap når morgenlyset skinner på det, men attraktivt og blendende når det presenteres. Det er i sin ytterste konsekvens maya, naturens slør som de indiske gudene skjuler seg bak. Bak det solide og glamorøse er virkeligheten etter Einstein og Bohr bare kaotiske og forvirrende prosesser. De evige uforanderlige lovene erstattes av vaner. De engang udelelige atomene oppløser seg i en uendelig serie av subatomære partikler. All solid melts into air. Karl Marx. Innen kunsten gikk objektet i oppløsning og ble til fordreide flater i et forsøk på å finne formene bak formene. Opplysningstidens rasjonelle glansbilde slo sprekker, og ut tøt det forbudte. Kriger rettet mot falske fiendebilder. Jødiske konspirasjoner truet med ett den ariske renhet. Fra denne kulturelle skraphaugen oppsto rebellen. James Dean, homsete vakker med et hint av sm kultur, det første rockeikonet, frukten av the Lost Generation, the rebel without a cause. Han snerrer mot foreldregenerasjonens falske glansbilder, men har bare håpløsheten å tilby som erstatning. Og muligheten i å flykte ut på veien med motorsykkelen, som han selvfølgelig kjører seg i hjel på. Men her og i Beatgenerasjonen begynner rockens leten etter det ekte og autentiske i det senmoderne glamour sammenbruddet. Vi som har vært unge i 70 åra vet jo hva det innebærer å gjøre opprør mot foreldrene og finne det ekte i naturen og seg selv. Men som vi vet: Alle sanne opprør er permanente. På slutten av 70 tallet blir den seriøse og rotekte rocken slått i bakken av Glamrocken. Mennene sminker seg og stæsjer seg opp. De går med utrerte frisyrer, platåsko og fluffy rosa skjerf. De er elegante, dekadente og androgyne, eller de er skamløst vulgære og smakløse. Framfor alt er de selvironiske. Demed eksploderer verden i ungdommelige subkulturer. Og her er ikke målet lenger å være ekte eller å finne seg selv. Man skal ikke lenger finne seg selv, man skal skape seg selv. Og dermed er vi her og nå folkens, full av strålende vidd, glans og glamour danser menneskeheten skjødesløst på randen av avgrunnen og den totale økokatastrofe. For vi lever i en glamorøs verden drevet av næringstopper som predikerer et stadig økende forbruk. Bravo ! Apres nous le dèluges. Men i mellomtiden: La oss være glade og danse. Kanskje med en bitter ettersmak i munnen, men glamorøse og skinnende skal vi allikevel være i kveld.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
